Klassekampen.no
Mandag 26. mars 2018
JOE SMITH: Bransjeveteran, her med sine venner i «The Dead». FOTO: WMG ARCHIVES
Smith og smuler fra musikkbransjens fat

Gjestespill

Joe Smith var radio-diskjockeyen som ble toppsjef for Elektra og Warner, og etter hvert også kreativ sjef for EMI. Etter tida hos EMI sa han at den største utfordringen da han overtok var å gi selskapet en tydeligere profil. Blant annet ved å hente inn interessante medarbeidere, da disse tiltrakk seg både artister og medienes interesse. Sånt påvirket også radio, den gang.

Smith var kjent for sitt tette samarbeid og backing av bl.a. Grateful Dead, Jimi Hendrix, James Taylor m.fl., og mente musikkindustrien endret seg radikalt med multinasjonale konglomeraters inntog. Det resulterte i mer bunnlinjefiksering. «Eventyret» forsvant liksom, og med det mye av sjarmen. Det ble for få profilerte karakterer igjen på selskapene, og litt mindre villskap, som jo kjennetegnet bransjen i de «gylne årene».

Som gammel syklist sammenliknet jeg ofte situasjonen i den norske bransjen med et evigvarende sykkelritt. Hvor noen selskap hele tida var oppe og dro feltet. Deretter den store klynga, med etternølere som sleit bakerst i hovedfeltet. Idag virker «utbryterne» totalt innkjørt, og vi ser et hovedfelt i bedagelig tempo, hvor ingen lenger har noen spesielle ønsker om å fronte. Dette er kanskje en konsekvens av det Joe Smith beskrev. Men i sterk motsetning til bredden og det kreative overskuddet vi ser rundt oss i musikerleddet.

Kanskje reflekterer det også problemet gigantiske enheter har når det gjelder å kunne romme kreative enheter. Det meste er i dag erstattet av høyere tempo, i mer strømlinjeformede organisasjoner. Mer sofistikerte businessrutiner, verktøy og systemer for å tilfredsstille kravene til effektivisering og avkastning.

Endringene som har funnet sted innen musikkindustrien er ikke først og fremst resultat av egne strategivalg, men en selvgående prosess. En konsekvens av nye eierinteresser som forvalter verdiskapningen som har funnet sted. Og behovene for å forvalte den på en mer effektiv, profesjonell og mer forretningsmessig måte. Også når det gjelder kontroll av datterselskap. Plateselskapene er ikke lenger små oaser. Som i samfunnet og næringslivet for øvrig har det skrudd seg til, også her. Det er de nye arbeidsbetingelsene.

Jeg skal ikke gå ubetinget god for påstanden om at «small is beautiful». Det finnes en nedre grense for sannhetsgehalten i den. Og den lyder i dag kanskje mer som en klisjé. Fakta er likevel at vi i Skandinavia har hatt lokalt eide plateselskap som omsatte for en kvart milliard på nordisk basis, fram til «det store etegildet» i internasjonal musikkindustri kom.

Resultatet fra den nordiske virksomheten ble beholdt i de lokale selskapene, man skapte bedre og mer profesjonelle organisasjoner over tid, og kunne reinvestere i lokal talent. Bredden i utgivelsene var enestående. Det ble heller ikke tatt ut utbytte. Siden eierne selv deltok i virksomheten, tok de ut moderat lønn, siden engasjementet var ment å vare livet ut. Konsolidering var mer interessant enn å bygge opp private formuer. Ren nostalgi i dag, dessverre.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk