Klassekampen.no
Mandag 26. mars 2018
Gråsoneavtalen

Kommentar

Låtenes groove, hva nå enn det egentlig betyr, ligner vel kanskje, men nesten alt annet er ulikt – fra melodier og harmonier til tempo og tekster. Og hva rytmesporet angår, så var ikke det engang beskyttet av opphavsretten. Dessuten, produksjon og trommelyd er fra to forskjellige planeter. Men retten hørte det annerledes, hvis den hørte etter i det hele tatt. Dette føltes likt.

I forrige uke ble den tre år gamle dommen mot «Blurred Lines» opprettholdt etter en runde i en amerikansk ankedomstol – megahiten er fortsatt for lik soul-ikon Marvin Gayes discopastisj «Got to Give It Up». Låtskriverne bak «Blurred Lines», Pharrell Williams og Robin Thicke, er dømt til å betale millioner av dollar i oppreisning til avdøde Gayes familie, mens gjesterapper T.I. og plateselskapet Interscope slipper unna, noe de ikke gjorde i forrige rettsrunde. En av dommerne som tok dissens hevder at dommen gjør noe som ingen annen dom har gjort tidligere, der den klarer å legge «copyright» på en musikkstil.

Kanskje lå det en forventning i lufta om at «Blurred Lines»-dommen fra 2015 skulle strykes – den er jo så vag. Og hva slags presedens setter den og hvordan skal dette i det hele tatt overholdes? Låtskrivere og musikere låner, stjeler, hyller, inspirerer og plagierer hverandre hele tida; det har ligget i kjernen av all musikk til alle tider. Gjenbruk har vært en driver, og i hvert fall gjenbruk av en ... sjanger, et groove, en følelse?

Noen ganger virker det som om «Blurred Lines» sin største synd er at det er en kjip hitlåt skrevet av den lett mislikandes Robin Thicke, som gjorde en kardinalsynd i intervjuer og fortalte at den var inspirert av nettopp Gayes «Got to Give It Up». Men her står vi, altså. Med en rettskraftig dom som potensielt sett skaper et paranoid låtskrivermareritt, uansett om intensjonen fra rettens side er det motsatte – å fremme kreativitet.

Delvis er dommen en oppfølger av syttitallsklassikeren George Harrison mot The Chiffons, der Harrison ble dømt for «underbevisst plagiering» på sin «My Sweet Lord». Og dels følger dommen i sporet til nittitallsklassikeren Biz Markie mot Gilbert O’Sullivan, den som gjorde at all sampling fra da av (17. desember 1991) måtte være forhåndsklarert. Ikke for det, opphavspersoner må selvsagt få betalt. Men hadde det ikke vært enklere om man gjorde som med coverlåter, der fordelingsnøkkelen er satt på forhånd, alle kan reglene og alt virker såre enkelt? Ikke denne gråsonerunddansen.

I en uttalelse gjengitt av New York Times hevder Marvins Gayes tre barn at dommen vil «fremme kreativitet» og «originalitet». Og som de skriver: «Hvis en artist vil bruke andres arbeider som ‘inspirasjon’, så er de alltids velkomne til å spørre om tillatelse.» Som om pappa Marvin gjorde det før han selv tok spranget ut i ukjent discofarvann med «Got to Give It Up», en låt tungt inspirert av Johnnie Taylors «Disco Lady» (med groove levert av superbe P-funk-musikere). Gayes 1976-innspilling er til og med skrevet som en svar-sang til Taylor, først titulert «Dancing Lady» – for det er slikt musikere og låtskrivere gjør, og bør få fortsette å gjøre.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk