Klassekampen.no
Mandag 26. mars 2018
NOT SAFE FOR WORK: En likeverdig flørt er helt ok – men hvor mye lyst og lek trenger vi å legge opp til mellom maktmenn og kvinnelige undersåtter? spør Wencke Mühleisen. MALERI: EUGENE DE BLAAS, «FLØRTING», 1930-TALLET
Kvinner som protesterer mot trakassering fornekter ikke eget begjær.
Stalinistisk flørt?

Hva med flørten? Må vi heretter be daten signere en skriftlig erklæring før vi kysser hen for ikke å bli kastet i klørne på metoo-ekstremister? Det er mange som er bekymret for hvordan det skal gå med den herlig frie flørten, kjærlighetslivet og ja, til syvende og sist nasjonens evne til å reprodusere seg selv. Så dette må vi ta på høyeste alvor.

Denne diskusjonen fikk fart da Frankrikes høyt respekterte skuespiller Catherine Deneuve, sammen med 100 andre profilerte kvinner, skrev under på et brev publisert i Le Monde, der den såkalte angloamerikanske bølgen av puritanisme ble angrepet. Videre ble det proklamert at det å forsøke å forføre noen, selv på en pågående og svært klønete måte, ikke er det samme som et overgrep og at nypuritanismen lukter av stalinisme. De ytret også bekymring for at kvinner i metoo-debatten blir fremstilt som svake fjols som trenger beskyttelse. Akkurat det siste er også den svenske redaktøren Åsa Linderborg bekymret for, i det hun mener at kvinner blir fremstilt som svake, mens en revolusjon vitterlig krever styrke. Og det siste er jo sant.

Revolusjon til side. Inn med flørten: Den danske kunstneren Kirsten Justesen er sitert på kunstkritikk.no: «Det handler også om flirten, og jeg kan ikke lade være at tænke på, hvordan folk skal få børn efter #MeToo. (…) Vi [på 60-70-tallet, forf.anm.] bollede med alt, der kunne bevæge sig indtil vi fik børn.» Jaha.

Forfatter Hanne Ørstavik ytret seg i januar til Aftenposten vedrørende metoo: «Det må være rom for lek og flørt og spill og å gjøre feil.» Intervjuet var opptrapping til at Ørstavik og det danske feministikonet Suzanne Brøgger skulle ha en samtale på Litteraturhuset. Kritiker Merete Røsvik i herværende avis skrev om den samtalen: «Avvisingen må skje uten (…) å gjøre det vanskeligere for noen å flørte eller forføre i framtida» og at Brøgger og Ørstavik var rørende enig om at kvinner må komme i kontakt med sitt eget begjær, sin kraft, da blir de også mindre krenkbare. Simsalabim! Kåte kvinner er vanskelig å krenke, mens underforstått, pripne tørrpinner inngår stor risiko for krenkelser?

Spøk til side. Inn med diskusjonen: Kvinner som protesterer mot seksuell trakassering fornekter ikke eget begjær. Det er en horribel kobling eller hersketeknikk. All frykten for nypuritanistisk backlash har en snodig tendens til å glemme at vi i metoo-debatten ikke snakker om flørting mellom to likeverdige på kino eller på date. Det er snakk om personer, som regel menn, i maktposisjoner ofte med leder- og veilederfunksjoner overfor kvinner langt yngre og i underordnet posisjon. Typisk i akademia. Jeg mener hvor mye lyst, lek og potensiell reproduksjon trenger vi å legge til rette for mellom veileder og doktorand, mellom instituttleder og postdoktoren i midlertidig stilling?

Jeg tror i og for seg også at vi bør snakke om flørten, eller snarere om hva det er med autoriteten i maskulin posisjon når den møter feminiteten i som regel underordnet posisjon. Akkurat dette interesserer også kjønnsforsker Agnes Bolsø seg for. I et foredrag på Senter for tverrfaglig kjønnsforsknings 8. mars-feiring brukte hun lege Pål Gulbrandsens usedvanlige beretning i Aftenposten som eksempel. Han skrev om den overrumplende opplevelsen av hva en hvit frakk og et stetoskop kunne gjøre med tilgangen til villige kvinner. De falt som fluer for ham, eller snarere for frakken og stetoskopet – symbolene for kompetanse og autoritet ble konvertert til maskulin erotisk kapital.

Bolsøs poeng er at vi alle bidrar i å forme den sosiale, psykologiske og erotiske merverdien som gutter helst skal erobre i det de blir til menn, at kvinner også flittig bidrar til denne maskuline sosialiseringsprosessen som oppdragere, og som begjærende partnere. At det historisk ligger en avgjørende strukturell /symbolsk erotisk maktforskjell mellom maskulin maktposisjon som tilkobles erotisk kapital, og feminin maktposisjon som ofte frakobles erotisk kapital (mektige menn er attraktive, mektige kvinner aseksuelle morsfigurer), selv om kvinner i økende grad inntar maktposisjoner.

Bolsø avsluttet med å påpeke at maskulin autoritet kan være forførende, men at den symbolske, sosiale og seksuelle betydningen kjønn får ikke er støpt i betong. Innholdet i kjønnenes symbolske betydning kan endres. Endres nå. Det er håp folkens – også for flørten.

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk