Mandag 26. mars 2018
BLEKINGES WILSON: Med en plate som tar utgangspunkt i en voldtekt. Tekstene handler om «hva som kan skje når man ikke lenger har noen indre veiledning», sier hun til oss. 8FOTO: OSKA OMNE
Brutal pop: Jenny Wilsons «EXORCISM» tar utgangspunkt i en overfallsvoldtekt sangeren ble utsatt for som voksen kvinne.
Kjennes på kroppen
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.

Intervju

– Jeg tror det hadde vært vanskelig å høre på mine tekster om de hadde blitt fremført av en tradisjonell trubadur eller «singer/songwriter». Det hadde blitt for mye. Jeg tror man orker de brutale tekstene på en annen måte når musikken er laget for å danses til, sier Jenny Wilson.

Fredag slapp den svenske sangeren, låtskriveren og produsenten sitt femte album, «EXORCISM». Brutaliteten hun referere til er historien om en overfallsvoldtekt hun ble utsatt for en gang etter hennes forrige utgivelse, «Demand the Impossible!» fra 2013, som handlet om brystkreftoverlevelse. Årets album er et oppgjør med overgrepet, og det som skjedde etterpå.

Fakta

Jenny Wilson

• Jenny Wilson er en svensk sanger, låtskriver og produsent, født i Blekinge i 1975.

• Hun har sunget med The Knife og var medlem i bandet First Floor Power fra 1997 til 2004, da hun bestemte seg for å gå solo.

• Hun har sluppet fem soloalbum fra 2005 av. Hennes forrige, «Demand the Impossible!» fra 2013, ble skrevet og spilt inn mens Wilson ble behandlet for brystkreft. Det sikret henne tre svenske Grammis-priser.

Traumer og etterpå

Med andre ord var det duket for alvorlige temaer da Musikkmagasinet fikk Skype-tid med Wilson i forrige uke. Men mest skulle vi likevel komme til å snakke om musikken, det å skape kunst, og det å forme en plate med et slikt tungt bakteppe.

– Det er absolutt en dramaturgi i rekkefølgen på låtene. Men jeg har først forstått det etterpå, når jeg har gjort intervjuer. Journalistene sier: «Det er så bra at den begynner midt i selve voldtekten, og så går det videre». Men det tenkte ikke jeg på da jeg plasserte låtene. Jeg plasserte dem etter det musikalske, etter hvordan det svingte.

– Tekstene går gjennom ulike faser. Noen deler av albumet behandler selve traumet, mens andre deler handler om det som kommer etterpå, når man blir forvirret, og ser hva som er skadet av det som har hendt. De handler om hva som kan skje når man ikke lenger har noen indre veiledning. Men selve musikken er laget for å kjennes som en utrenskning. Det å bli kvitt noe.

– Det gjør vondt i magen å høre på flere av låtene, selv når man ikke hører på tekstene ...

– Ja, presis! Det var en utfordring, det å skrive om et så mørkt og fælt tema, og samtidig skape musikk som du skal kunne danse til. Men det var også veldig befriende å få lov til å forholde seg til en kropp som skal være i bevegelse.

En fysisk følelse

– Det er meningen at det skal kjennes i kroppen. Albumet er skrevet ut fra en fysisk følelse. Jeg ville ikke at musikken på noen måte skulle komme fra det intellektuelle. Det måtte være fra kroppen.

Det at hun imidlertid skulle skrive ut kroppserfaringer som er spesielt kvinnelige, vil ikke Jenny Wilson gå med på.

– Jeg er jo kvinne, og har bare vært kvinne. Så det er den eneste kroppen jeg kjenner til. Men samtidig er jeg veldig uinteressert i å dele inn verden i mannlig og kvinnelig. Det interesserer meg ikke i det hele tatt. Det jeg vil, er å finne den absolutte harde kjernen. Jeg tror at om man selv er kvinne og hører på min musikk, vil man kanskje oppleve at man kjenner seg igjen. Men jeg tror også en mann vil kjenne igjen den fysiske stemningen, like mye.

– Men du skriver på en måte alle kvinners skrekk ...

– Ja. Jeg har forsøkt å fortelle denne mørke, tunge historien så ufiltrert som mulig. Uten metaforer, og veldig rett frem. Det skal låte så brutalt som det faktisk er.

Blottstilt

Selve skriveprosessen omtaler hun som spesiell. Hun følte seg utsatt og naken, blottstilt på en måte hun ikke var vant til. En ting var tekstene, men hele konseptet, hva hun ville ha ut, hentet hun jo fra seg selv, og sine egne fysiske følelser.

– Om du skaper noe fra ditt intellektuelle «jeg», kan du beskytte deg gjennom å skape bilder som fungerer som skjold eller rustninger. Her var det destillatet, mitt ufiltrerte jeg, som var nødt til å komme ut.

– Det var vanskelig. Og det var vanskelig å komme i gang med skrivingen. Jeg var redd for å ta tak i emnet. Jeg hadde ingen ferdige verktøy for hvordan jeg skulle gripe det fatt.

En ting var de kreative verktøyene for selve arbeidet. Noe annet var de andre følgene av overfallet, det å forstå hva hun skulle skrive. Da overfallet skjedde, var ikke Wilson en ung kvinne under 30, som er den ofte medieskapte standardprofilen på et overgrepsoffer. Hun var eldre, voksen. Det fikk henne til å tenke, på flere plan, også med politiske undertoner. I låten «DISRESPECT IS UNIVERSAL» synger hun blant annet: Who am I? / I am anyone/ Just like he who raped me.

– Man går rundt i livet og tror man vet hvem man er. Man har en karriere, man omgir seg med gode mennesker. Problemstillingen skiva løfter frem er: Dette kan hende hvem som helst, og den som utsetter deg for dette kan være den du minst aner.

– Det er spørsmål jeg har vært nødt til å stille meg selv: Hvordan kunne dette skje? Jeg er jo en voksen, smart kvinne. Men det kunne skje fordi slikt skjer, og det hender hele tida. Det spiller ingen rolle hvem du er. Det er nødvendig å avlive alle gamle forutinntatte meninger om hvem det kan ramme. Det finnes ingen fasit for hvem som blir offer. Men det finnes en struktur i samfunnet som på en måte tillater at dette skjer.

Jævlig til vakkert

– Var det verre å skrive om dette enn brystkreften, som ditt forrige album handlet om?

– Ja, det var det. De tidligere albumene har jeg skrevet ut på et ganske høyt intellektuelt nivå. Jeg har brukt liknelser, metaforer, jeg har bakt inn politikk. Dette her er knapt poesi. Det er nærmere en rapportering av hva jeg har opplevd.

– Samtidig har jeg jobbet med å lage musikk hele mitt voksne liv. Jeg har alltid skrevet, eller malt, eller laget musikk. Det jeg bruker inn i kunsten har alltid vært mine egne livserfaringer. Jeg er så heldig at jeg kan ta dette jævlige og gjøre noe energirikt og vakkert ut av det. For meg er det naturlig å jobbe på denne måten. Selv om det denne gangen var ekstra vanskelig, siden det er så privat det jeg skriver om.

For selv om hun ikke vet hvordan et liv uten kunsten som utløpskilde ville vært, tror Wilson at kunsten har gitt henne noen fordeler.

– Men det er tøft å leve som kunstner. Alt avhenger av meg selv. Og lager jeg ikke musikk, så kan jeg heller ikke gi ut noe. Det er kanskje derfor jeg spør meg selv, hvert tredje år, om jeg virkelig skal fortsette å lage musikk. Man må jo nesten være litt gal for å jobbe så selvutleverende som det her.

Ingen talsperson

– Jeg skjønner det nå, når skiva er klar, mitt verk er ferdig og jeg er på den sikre siden. Nå når jeg gjør intervjuer skjønner jeg at det er viktig for meg og for flere at jeg snakker om det. Samtidig har det vært veldig viktig for meg at jeg ikke blir en talsperson for noen ting. Det var min største skrekk da jeg skrev, at jeg skulle bli tatt til inntekt for noe mer generelt. Det eneste jeg ville fra begynnelsen av, det jeg fortsatt vil, det er å fortelle min lille historie. Den som bare er min, og som jeg eier.

Hun var redd for flere ting i forkant av utgivelsen. Redd for å fortelle noe som kanskje var for privat, for fælt, til å egentlig deles. Men så skulle det skje noe som lettet på presset. Da metoo-bevegelsen kom med full tyngde i høst, satt hun med et album som var nesten ferdig. Dette ble hva hun kaller en gave fra oven.

– Jeg kjente at jeg behøver ikke å stå alene med min historie. Jeg kunne bli en del av noe større. Dessuten kjenner jeg at både menn og kvinner har åpnet øynene, og har forstått at dette er et samfunnsproblem som rammer så uhørt mange mennesker.

– Jeg visste jo på forhånd også at det ikke bare var meg. At jeg ikke var alene. Men da metoo eksploderte, var det litt skönt. Jeg kunne stille meg i midten, på en måte.

Kamikazeprosjekt

Det er imidlertid ikke bare personlig og emosjonelt at hun har tatt en risiko med denne utgivelsen. Dette er også første gang hun ikke har lisensiert ut musikken fra sitt eget selskap til et større plateselskap. Forgjengeren ble for eksempel utgitt av Sony.

– Jeg kjente på meg nå at jeg ikke har noe i major-verdenen å gjøre. Jeg vil være DIY. Jeg vet at jeg er den som er mest engasjert i mitt eget arbeid. Derfor er det best at det er jeg som holder i alt. Samtidig krever det jo mye å gi ut en plate som dette her. Det krever for eksempel penger, som jeg egentlig ikke har. Dette er noe av et kamikazeprosjekt. Men det kjennes bra til nå. Og det er jo verdt det.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 5. april 2018 kl. 14.13
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk