Klassekampen.no
Lørdag 24. mars 2018
HIT, MEN IKKE LENGER: Edea Wang begynte prosessen med å bli kvinne. Men underveis ombestemte han seg.
Omtrent hvor sikker bør du være før du får bytte kjønn?
EN PRIVATSAK
«INGEN COWBOY»: Rikshospitalet gir ikke transpersoner hjelpen de trenger, mener Halfdan Vier Simensen, som tilbyr transseksuell kirurgi på sin private klinikk.
NASJONALT SENTER: Kim Alexander Tønseth er lege ved Rikshospitalet, som tilbyr kjønnsbekreftende operasjoner. Han er bekymret for cowboytilstander i den private verden.
PÅ RETT STED: Luca Dalen Espseth ble registrert som jente ved fødselen, men har gjennomgått behandling og lever nå som mann. Han mener faren er stor for at unge mennesker drives inn i psykisk sykdom fordi de tvinges til å leve i feil kropp, enten fordi de ikke blir trodd eller fordi hjelpen de trenger tar for lang tid.
VIL HA MER FORSKNING: Tone Maria Hansen og Mikael Scott Bjerkeli ved pasientorganisasjon Harry Benjamins Ressurssenter har begge gjennomført kjønns­bekreftende behandling. De advarer mot å forhaste seg og er bekymret for at aktivisme fører til en forenklet tro på at hormoner og kirurgi vil vær rett for alle.
OMBESTEMTE SEG: Edea Wang var bestemt på å gjennomgå operasjon og hormonbehandling for å bli kvinne og levde som kvinne i seks år. Nå er han glad han tok seg god tid til å svare på vanskelige spørsmål før det var for seint. De mest provoserende spørsmålene kan også brukes til noe konstruktivt, mener han i dag.
DILEMMAET: Er faren størst for at mange som opereres angrer? Eller er det en større fare for at folk som hadde hatt nytte av kjønnskorrigerende behandling ikke får hjelp. Her ved Aviva Helse i Oslo får mange kirurgi som har fått nei av det offentlige.
PÅ VENTEROMMET: En biologisk mann som opplever seg som kvinne, kan få østrogen og operert inn bryster og vagina. En biologisk kvinne som opplever seg som mann, kan få testosteron og utvikle hårvekst. Men penisen er vanskelig å skape.
Strid: Som 16-åring begynte han å leve som jente. I dag er han mann igjen. Dette er ­historien om en feide mellom ­private aktører og et offentlig ­monopol. Og om en mann ved navn Edea Wang.

Det är inte staten som styrer en kvinnas underliv, sa plastikkirurgen vi besøkte i den velstående bydelen Vinderen på Oslo vest. Bak ham lå brystimplantater og slang på en kommode foran et digert fotografi av det som må kunne karakteriseres som en vakker kvinnekropp. Kirurgen scrollet nedover PC-skjermen og pekte på bilder av en særs behåret mann som ammet et barn. Han fortalte om en annen mann, en amerikaner, som mente det var noe galt med konas personnummer, for så til sin forbauselse å oppdage at dama han hadde vært gift med halve livet, opprinnelig hadde vært mann.

Vi var omtrent midtveis i researchen til denne artikkelen, og mer forvirret enn noensinne.

Det var en kjent svensk lege som hadde sagt dette om at staten ikke bestemte over underlivene våre, fortalte plastikkirurgen.

– Hvis det kommer en person inn og ønsker å bytte kjønn, er det da opp til meg å si nei til det ønsket? spurte han.

Ordene hang i lufta, og uten at vi nevnte det for legen, tenkte vi i våre stille sinn på avtalen vi hadde gjort for dagen etter. For hva om man angrer etterpå, etter at man har lagt seg under kniven. Hva om man da, når det er for seint, tenker: Hva er det jeg har gjort?

Fakta:

KJØNNSKRIGEN

• De siste årene har det vært en eksplosiv økning i antall barn og unge som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet i Oslo. To av tre er ungdommer som er født jente og opplever seg som gutt.

• I dag er all behandling av trans­seksualisme samlet på Rikshospitalet – i alle fall i teorien. Alle pasienter skal henvises dit, men det nasjonale senteret har fått kraftig kritikk for lang behandlings­tid og et for strengt regime. Kritikere mener mange fortvilede unge mennesker dermed ikke får hjelpen de trenger.

• Mange har de siste årene gått til private aktører som tilbyr hormonbehandling og kirurgi på utsida. På Rikshospitalet frykter de private «cowboytilstander», og at mange av dem som får behandling ikke burde hatt det og seinere i livet vil angre.

Kjønnskamp i helsevesenet

Stadig flere nordmenn sier de er født i feil kropp. De kommer til Rikshospitalet i Oslo, som har et slags monopol på å utrede og behandle transseksualisme, som diagnosen kalles. Fram til 2014 kom årlig rundt 150 mennesker til den nasjonale behandlings­tjenesten for å få hjelp. I 2017 hadde antallet nesten firedoblet seg – til 527.

Parallelt med denne eksplosive veksten har en faglig strid vokst fram. Leger, sexologer, aktivister og pasienter krangler rett og slett om hvem som skal få avgjøre skjebnen til dem som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Hvem avgjør om pasienten får lov å operere? Hvem bestemmer hva du får lov til å gjøre med kroppen din?

På den ene sida står Rikshospitalet. De mener å ha monopol, og de fører bevisst et regime som er strengt, eller kall det gjerne grundig. Under halvparten av dem som henvises dit, får diagnosen. Fagfolkene på Rikshospitalet mener å se tendenser til cowboytilstander i et voksende privat marked ingen kontrollerer. De frykter at fortvilede mennesker som i virkeligheten sliter med andre ting enn transseksualisme punger ut for en kirurgi og en hormonbehandling de siden kan komme til å angre.

Utenfor, i klinikker som den vi besøkte på Vinderen, mener erfarne kirurger og sexologer at Rikshospitalet har stivnet i en forsteina forståelse av kjønn. De mener unge pasienter i livskrise møtes med respektløshet, at Rikshospitalet mistror folk, at de er for firkanta, for strenge og for treige

De mener kort sagt at det offentlige, norske helsevesenet nekter fortvilede mennesker en behandling som kunne hjulpet mange ut av psykiske lidelser.

Gutten som ville bli jente

Dagen etter møtet med legen på Vinderen sitter vi på en kafé i sentrum av Lillehammer og hører Edea Wang fortelle sin historie. I dag er Wang en rolig, selvbehersket og tilsynelatende selvsikker mann på 28 år. Han går første året på psykologistudiet på Lillehammer, der han er blitt tillitsvalgt blant studentene. Han har skjegg, en lang flette, en blomstrete skjorte og, bak den, et behåret bryst. Han sier han aldri har vært urolig for hvordan folk oppfatter ham. Han kler seg og ter seg slik han er og slik han føler seg.

Wang ble registrert gutt ved fødselen og vokste opp som det. Men som 16-åring byttet han navn og skreiv seg inn i rekken av folk som kom til Rikshospitalet med en klar plan om at hormonbehandling og kirurgi var det som nå gjensto før han kunne leve som den jenta han kjente seg som.

– Jeg var helt sikker på at det var riktig å gjennomgå behandling. Jeg følte meg som jente og forventet at jeg skulle fraktes igjennom et eller annet system som skulle gjøre meg til jente, sier Edea Wang.

Han forteller at han allerede som liten var annerledes enn de fleste gutter. Mora merket at han var følsom og feminin. Selv sier han at han som liten trivdes i omsorgen fra damene rundt ham og fant roen der.

– Min mor har sagt at jeg tok alt det feminine fra henne, for hun er en mer karslig type. Jeg har tenkt at jeg har likt mange av de typisk feminine kvalitetene. Ikke bare det visuelle, men også en måte å være på. Så har jeg vel alltid vært opptatt av litt originale ting. Hvis jeg følte for å ta på mors hatt, så gjorde jeg det uten å tenke over at det skulle være rart. Da jeg var elleve–tolv år, begynte jeg å blande inn dameklær og smykker. Jeg begynte å sminke meg. Jeg likte stilen. Langt hår har jeg hatt hele veien, så jeg framsto androgyn, sier han i dag.

Tidlig i tenårene begynte han å fungere dårligere, sier han. Han presterte ikke på skolen og sleit psykisk. Han gikk på Steinerskolen, der det var rom for å være original og annerledes. Lærerne viste ham omsorg og tok ham på alvor, og en av lærerne fikk ham til å gå til helsesøster på skolen. Der møtte han aksept og ble henvist til psykolog.

– Det tok ikke lang tid før jeg kjente at jeg følte meg som jente. Jeg var 14–15 år og hadde en klar overbevisning. Det var en lettelse, sier han.

Brikkene falt på plass, sier han. I en alder av 16 tok han navnet Edea, og en psykolog fastslo at han var transseksuell og henviste ham videre til Rikshospitalet, der det nasjonale behandlingssenteret skulle utrede ham.

– Tanken min var at nå skulle jeg bare korrigere litt på kroppen. Jeg kom til Rikshospitalet med en diagnose, så skulle Rikshospitalet bare bekrefte den og starte behandlingen. Jeg var sikker på at det rette for meg var kirurgi og hormoner, forteller han.

Men så enkelt var det ikke.

Lang utredning

8. mars i år, under kvinnedagsmarkeringen i Oslo, var Rikshospitalet skyteskive for transaktivister. «Vi er trans nok», lød budskapet fra aktivistene som mener Rikshospitalet ikke tror folk, at de møter fortvilede mennesker med hånende og private spørsmål for så å nekte altfor mange en behandling som kunne vært til hjelp, som kunne gitt dem bedre liv.

– Det er trøkk på feltet for tida, sier Kim Alexander Tønseth og sukker.

Han leder avdelingen som ifølge nasjonale retningslinjer har monopol på å tilby transseksuelle behandling med hormoner og kirurgi. De har vært i hardt vær de siste årene. Blant andre VG har skrevet om stort gjennomtrekk, høyt sykefravær og lang behandlingstid ved avdelingen.

I tillegg mener Tønseth å se at monopolet de er ment å ha på behandling av transseksualisme, har slått sprekker. Seinest i desember sendte han brev til Helse Sør-Øst der han varslet om framveksten av private klinikker som tilbyr kjønnsbekreftende kirurgi og hormonbehandling. Det bryter med den nasjonale veilederen, påpeker Tønseth. Han skriver at de opplever at pasienter som kommer til dem, allerede har utført kirurgi eller startet på hormonbehandling andre steder, noe han mener gjør det vanskeligere for dem å stille diagnose. Han er redd flere hopper på en forhastet behandling de seinere kan komme til å angre.

– De som kommer til oss, er personer med «kjønnsdysfori», altså et ubehag ved kjønnet de er tildelt. Vår oppgave er først å utrede dem. Noen har bare en kort periode et ønske om å være motsatt kjønn. I andre enden av skalaen er de som på permanent basis ønsker det, og som føler sterkt ubehag med å være utstyrt med det biologiske kjønnet de har. Den gruppen diagnostiserer vi som transseksuelle. De har krav på behandling. Når vi oppdager at ønsket ikke er permanent eller at dysforien kan ha andre årsaker enn transseksualisme, stiller vi ikke diagnose og tilbyr ikke behandling. Da henvises de andre steder. Operasjon og hormoner er ikke svaret for alle som har kjønnsdysfori, sier han.

Private cowboyer

Mer enn halvparten av dem som kommer til Rikshospitalet, får tommelen ned. Mange får beskjed om at plagene de sliter med kan ha andre årsaker enn at de er født i feil kropp. Noen har tilleggsdiagnoser, som lett autisme. Andre er uklare, veksler over tid på hvilket kjønn de opplever seg som. Ifølge Tønseth har de vitenskapelig dekning for å si at hormoner og kirurgi kan minske ubehaget, redusere selvmordsraten og øke livskvaliteten for underkategorien som er transseksuelle, men ikke for hele den breiere kategorien kjønnsdysfori.

Selv når bemanningen er som den skal være, bruker Rikshospitalet gjerne et år og to før de konkluderer, og mange får altså ikke svaret de håper på, bekrefter Tønseth.

– Det har vært en eksplosiv økning i henvisninger. Noe handler om mer åpenhet og kunnskap, noe som er veldig bra. Så får vi nok også inn flere enn før som ikke er transseksuelle, men heller såkalt ikke-binære, altså som ikke passer i det ene eller andre kjønn, eller som veksler. Mange av dem vi får inn, har også tilleggsdiagnoser. Så vi må luke ut dem, slik at vi ikke opererer og gir kjønnshormoner til folk som ikke har nytte av det. Dette er ikke-reversibel kirurgi. Derfor må vi være grundige. Vi må se at pasientene over tid ønsker behandlingen, sier han.

Rikshospitalet frykter altså at folk kan komme til å angre hvis legene ikke er grundige nok. For den andre sida ser det slik ut: Rikshospitalet er så strenge og bruker så lang tid at folk føler seg mistrodd og til slutt nektes en behandling de trenger. Det kan føre til psykisk sykdom, til selvmord.

Stadig flere går også til private klinikker for å få hjelp. Det bekymrer Tønseth. Han er, som han sier, redd det kan oppstå cowboyvirksomhet. I brevet som gikk fra Rikshospitalet til Helse Sør-Øst før jul ber de om «tiltak/tilsyn mot helsepersonell som utøver en tjeneste som er bestemt skal ligge hos NBTS».

«Any random dude»

Luca Dalen Espseth har gitt norske transpersoner et ansikt. Han ble registrert som jente ved fødsel og er i dag mann. Hans reise gjennom det offentlige helsevesenet har vært gjenstand for P3-dokumentaren «Mann uten penis». De siste årene har han vært en av de mest aktive talspersonene for transpersoners rettigheter, blant annet gjennom foreningen Fri.

Han gikk selv gjennom løpet hos Rikshospitalet, som til slutt ga ham diagnosen transseksuell, noe som utløste rett på behandling. Espseth sier han synes systemet han måtte gjennom var forsteinet, respektløst og meningsløst. Han mener Rikshospitalet tolker mandatet feil og at metoden for å stille diagnose er gal. Det ikke rart folk går til dyktige private aktører, mener han.

– Internasjonalt er man i ferd med å ta transseksualisme ut av kapittelet om psykiske lidelser. Man skal ikke lenger diagnostisere folks identitet, men heller ubehaget de opplever som følge av manglende samsvar mellom identiteten og kroppen. Definisjonsmakten flyttes fra psykiatrien og over til pasienten. Helsehjelp skal være basert på hva slags behov du har i ditt liv. Men Rikshospitalet henger etter, sier han.

Selv forteller han om et møte med det offentlige helsevesenet preget av ydmykende spørsmål og fordommer.

– Jeg ville bare ha hjelp, i stedet fikk jeg masse spørreskjemaer og ble psykisk testet. Det føltes meningsløst. Alt ble forsøkt forklart med andre ting; med en ikke-tilstedeværende far, med at jeg er yngst i en søskenflokk på tre. Det var en psykiater som foreslo at jeg kanskje trodde jeg var mann fordi broren min er død. Det er så støtende og stygt. Jeg har ikke ord for hvordan det er å sitte i en situasjon hvor helsepersonell som har makt til å gi meg den behandlingen jeg trenger, sitter der og mistror meg. Så begynner de å fortelle deg at du ikke kommer til å bli så vellykket, at du får arr og at folk kommer til å se på arret. Du opplever å være i puberteten og at kroppen din ødelegges. Du føler deg som gutt og kjenner at du holder på å bli dame. Min drøm var ikke bli Brad Pitt. Jeg ville bare bli any random dude. Det er forferdelig å møtes på den måten av noen du tror skal hjelpe deg, sier han.

50-tallsversjonen av en mann

Espseth sier han ble spurt om hva slags klær han hadde på når han onanerte, hva slags seksuelle fantasier han hadde, om sin seksuelle debut og om hvem han hadde sex med.

– De spurte om jeg hadde solgt sex, om jeg drømte om meg seg selv som kvinne eller mann, om jeg brukte kjønnsorganet aktivt når jeg hadde sex. Og selvsagt hva jeg lekte med da jeg var liten. Bil eller dukker. De er låst fast i klassiske stereotyper fra 1950. Så jeg løy, sier han.

– Løy?

– Ja, jeg løy for å tilpasse meg deres 50-tallsversjon av hva en mann er. Jeg sa jeg var heteroseksuell, at jeg ikke brukte tissen min når jeg hadde sex og at jeg lekte med biler da jeg var liten. Hva finner de ut med slike spørsmål? De finner ut hva folk tror var kjønnsrollene i 1950. Det er bare jeg som kan svare på hvilket kjønn jeg er. Men vi må si at «du må tro på meg, jeg er en mann! For jeg liker øl og pupper!».

Espseth mener utredningsformen over tid har forsterket Rikshospitalets forståelse av diagnosekriteriene.

– Mange transpersoner vet hva som kreves for å få diagnosen, så vi har forklart oss inn i narrativet som er rådende på feltet. Det har folk alltid gjort. Så de har ikke oversikt over hva kjønns­identiteten og de faktiske utfordringene til den gruppa de har gitt behandling faktisk er i dag. De får bare bekreftet og forsterket sin egen 50-tallsversjon av hva en mann og en kvinne er, sier han.

Den lange reisen

Mens Luca Dalen Espseth etter hvert fikk diagnosen, ble måneder til år mens Edea Wang måtte vente og vente og vente. Også Wang forteller om et nokså sjokkartet møte med Rikshospitalet. Men i motsetning til Espseth er Wang glad for at han ble stilt så ubehagelige og vanskelige spørsmål. Han sier han tror det er lurt å prøve å stå gjennom ubehaget og prøve å bruke det konstruktivt.

– Det går an å tenke: Hva betyr dette spørsmålet for meg? Det var bra for meg å tvinges til å tenke gjennom ting før jeg bestemte meg for om jeg ville ha hormoner og operasjoner. Det var provoserende, det føltes unødvendig. Jeg tenkte: De ser vel hvem jeg er som kommer her, de ser vel at jeg er jente? De ser vel at jeg trenger denne behandlingen? Men jeg forstår i dag at de måtte spørre. Det jeg sitter igjen med, var at jeg ble konfrontert med meg selv. Det var nødvendig, selv om det var vondt, sier han.

Edea Wang opplevde at tida gikk og at han ikke fikk de kvinnelige kjønnshormonene. Etter halvannet år kom han til et punkt hvor behandleren sa at han selv fikk ta kontakt neste gang han ville ha et møte.

– Jeg begynte å stille meg spørsmål. Jeg hadde vært helt sikker på at jeg måtte ha denne behandlingen. Men måtte jeg egentlig det? Ville jeg det?

Årene gikk. Edea Wang fortsatte å leve som kvinne, men uten å få hormoner eller operasjoner, og uten noensinne å ta kontakt med Rikshospitalet.

De sendte et brev og spurte hvor han var i verden. Edea Wang svarte ikke, og kom aldri tilbake.

Staten og underlivet

Dagen før vi dro for å møte den nå 28 år gamle mannen Edea Wang, befinner vi oss like ved T-banestasjonen Vinderen på Holmenkollbanen på Oslo vest, inne i den private klinikken Aviva Helse. De tilbyr en lang rekke kosmetiske kirurgiske inngrep, blant annet såkalt permanent makeup, fettsuging og brystkirurgi for begge kjønn. Overlege og spesialist i generell og plastisk kirurgi Halfdan Vier Simensen, som leder klinikken, ble et kjent fjes og navn i Norge gjennom NRK-serien «Innafor», der han lot seg intervjue om kjønnsleppereduksjon – en annen tjeneste han tilbyr.

– Vi har ikke som mål å lage designmus her, sier han.

– Men hvis det kommer inn en 30 år gammel kvinne og sier hun i 15 år har tenkt på at hun vil gjøre noe med kjønnsleppene, skal vi nekte henne det? Jeg kan si til en kvinne at hun har flotte bryster og ikke bør gjøre noe med dem. Men det er vanskelig å nekte så lenge det er innenfor forsvarlige grenser. Hvis jeg syns det blir «Miami babe boobs», så sier jeg gjerne at da får hun gå til noen andre, sier han.

Simensen er opptatt av at det ikke er staten som skal styre kroppene våre. Han behandler rundt 20 transseksuelle i året, sier han. Han operer ikke underliv, men tilbyr transseksuelle som er født i kvinnekropp å fjerne brystene, en operasjon som koster 39.000 kroner. Selv om han mener det ikke er staten som skal bestemme over folks kropper, gir han ikke behandling til alle som måtte be om det.

Den mest takknemlige gruppa

Han mener det er opp til legen og fagpersoner innen psykologi å finne ut om det er et reelt ønske, om pasienten forstår betydningen av inngrepet. Han krever en solid rapport og diagnose fra en kompetent psykolog. Han har aldri opplevd at noen har angret, sier han.

– De transseksuelle er tvert imot min mest takknemlige gruppe, sier Simensen, som mener det har festet seg en myte om at de private aktørene er slepphendte.

– Jeg har 17 år bak meg i offentlig sektor. Jeg har operert flest transseksuelle bryst i Norge og er vel kompetent nok?

– Men hva med utredningen? Hvor sikker må du være på at personen faktisk er transseksuell, at ønsket er reelt og permanent?

– Veldig sikker. Hvis folk kommer med tynne papirer, avviser jeg dem og sier at de må komme tilbake med en vurdering fra en psykolog. Jeg vil ikke ha Helsetilsynet etter meg fordi jeg har operert en som ikke har diagnosen, sier han.

Han er sterkt kritisk til Rikshospitalet, som han mener avviser en rekke mennesker som ville fått et bedre liv hvis de fikk hjelp til å fjerne brystene.

– Er tre mennesker på Rikshospitalet de eneste som forstår hva transseksualisme er? Jeg mener de har stivnet i sitt syn på dette. Mange av dem jeg får inn, kanskje 60 eller 70 prosent, har vært på Rikshospitalet og fått nei. Så kommer de via andre psykologisk kompetente fagpersoner.

– Det heter i den nasjonale veilederen at folk i denne pasientgruppen skal henvises til Rikshospitalet. Er det i tråd med regelverket å få en utredning fra en psykolog på utsida og så operere pasienten her?

– Ja, det er spørsmålet, da. Den offisielle linjen de vil man skal følge, er å henvise dit. Hvis Rikshospitalets monopol hadde vært velfungerende, ville det ikke vært problem. Men jeg har utallige bevis på at det ikke fungerer bra nok. Og de eier ikke pasientene. Folk styrer over egen kropp, og legeetikken går foran veilederen deres. Det er ikke ulovlig å operere privat.

«Skal jeg si nei?»

Vier Simensen forteller om en kvinne i slutten av 30-årene som hadde levd som i 20 år som mann. Hun fikk ikke tilbud om behandling fra Rikshospitalet fordi hun ikke vil ha testosteron. Hun passet dermed ikke diagnosekriteriene. Men grunnen til at hun ikke ville ha testosteron, var at hun levde av stemmen sin. Det er sånne tilfeller han typisk får inn, sier han.

– Rikshospitalet avviser alle som ikke er A4. En ble avvist fordi hun var deprimert, altså hadde en annen diagnose også. Jeg hadde også vært deprimert hvis jeg så ut sånn som hun eller han gjorde. En annen fikk nei fordi han ikke var i jobb. De forlanger at alt er i orden og at du er et A4-menneske. Det gjør sjelden folk som sliter med kjønnsidentiteten sin, sier han og forteller om en eldre pasient han hadde.

– Han hadde levd hele livet som trans, var oppegående, hadde barn. Og så hadde han bryster som så ut som dine nikkersstrømper. Han spurte: Kan jeg få fjernet dette? Skal jeg si nei fordi det sitter tre stykker på Rikshospitalet som skal bestemme? Eller skal jeg gjøre en vurdering basert på mine 40 års erfaring som lege? Jeg valgte det siste. Har du levd med følelse av mannsidentitet siden barnealder, antar jeg du har en riktig følelse av hva du er. Det menneskelige hensynet må spille inn, ikke bare diagnosekriterier.

Irreversible inngrep og anglerne

Kim Alexander Tønseth ved Rikshospitalet sier han forstår at ventetida er lang og at folk kan bli utålmodige. Likevel er han redd mange kan tro at kirurgi og hormoner er en quick fix og at flere kan komme til å angre.

Gjennom 15 år kjenner Rikshospitalet bare til at tre av deres tidligere pasienter har angret. Tønseth er redd tallet blir høyere når folk går til private aktører for å haste gjennom behandling. Og behandlingen som tilbys dem som får diagnosen, er alvorlig:

Biologiske menn får det kvinnelige kjønnshormonet østrogen, noe som gir en viss brystutvikling. Mange får også ­implantater. På denne gruppen fjernes oftest penis og testikler, og kirurgene lager vagina og klitoris og forkorter urinrøret.

De biologiske damene får det mannlige kjønnshormonet testosteron. Det gir skjeggvekst og gjerne hårvekst på bryst. Så fjerner kirurgene oftest brystene. For denne gruppen har de ingen ideell måte å løse underlivet på.

– Det er vanskelig å lage en penis, men vi har to metoder. Ved å bruke testosteron, vokser klitoris. Så kan man rette ut klitoris med kirurgi og forlenge urinrøret slik at vi får en liten penis. Du får ereksjon, du kan tisse fra tuppen. Men den er liten, sier Tønseth.

– Den andre teknikken er å tilføre vev fra lysken. Da får vi en penis av normal størrelse. Men det er problematisk å lage urinrør. Så den blir ikke funksjonell, og du får ikke ereksjon.

Poenget til Tønseth er dette: Inngrepene er alvorlige, og har du gjennomført dem, er det ingen vei tilbake.

«Vi vet for lite»

Harry Benjamins Ressurssenter er en pasientorganisasjon for mange av dem som har gått løpet til Rikshospitalet. Daglig leder Tone Maria Hansen og styreleder Mikael Scott Bjerkeli har begge gjennomført behandling på Rikshospitalet, og de har jobbet i organisasjonen i to tiår. Tone Maria Hansen fikk behandling på 1980-tallet.

De to har merket seg den eksplosive veksten i antall nordmenn som vil ha kjønnsbekreftende behandling. De er opptatt av at folk skal få hjelp, sier de. Men de er usikre på om det er riktige at alle skal opereres så fort som mulig.

– Da vi begynte å jobbe med dette rundt årtusenskiftet, tenkte vi også slik at hvis du sier du er mann eller dame, så er det riktig. Etter nesten 19 år ser vi at det er mer komplisert enn som så. For mange er det en lang reise å komme fram til det som er rett for dem, sier Mikael Scott Bjerkeli.

De ser at Verdens helseorganisasjon (WHO) er i ferd med å endre diagnosekriteriene, i praksis blir diagnosen som utløser behandling utvidet.

– Vi er positive til at alle får hjelp, men det må være i ordnede forhold. Det kan ikke være en fastlege som skal sitte og skrive ut hormoner. Det pasienten vil ha, er ikke nødvendigvis den rette behandlingen. Det er ikke sikkert alle bør få kirurgi, sier hun.

Hvor er de 20.000?

De to mener Norge har muligheten til å lære om den nye pasientgruppen før et nytt regelverk innføres.

– Vi mener dette bør forskes på. Vi må finne ut hvor mange det gjelder og hva de trenger. Det slenges ut tall for tida. Noen sier 20.000 mennesker ønsker hjelp. Vi ser ikke dem. Hvor er de? Vi må kartlegge hvem de er og hva de trenger. Vi vet for lite, sier de.

De er bekymret for at aktivismen fører til en forenklet tro på at hormoner og kirurgi vil vær rett for alle. De har selv sett folk angre på inngrep – riktignok ikke mange, men de deler Rikshospitalets frykt for at det kan bli flere når private aktører slippes fri.

– Det er komplekst, dette. Noen har for eksempel vært utsatt for overgrep som barn og vil bort fra en kropp de hater. Noen kan ha sidediagnoser som spiller inn. De siste årene har omtrent 75 prosent av pasientene mellom 14 og 18 år vært kvinner som ønsker å bli menn. Slik var det ikke før. Hva kommer det av? Vi vet for lite, og vi må få mer kunnskap, sier Hansen.

Bjerkeli spør seg hvordan et sterkt ønske om hormoner og kirurgi i dag vil se ut om fem år og om ti år.

– Alle skal få så god behandling som mulig. Men det er, ut fra vår erfaring, ikke så enkelt som at det vil være riktig for alle pasienter å få hormoner og kirurgi. Det er riktig som aktivistene sier at det bare er du som kan definere kjønnet ditt. Men for noen er det en lengre reise. Og kanskje trenger du til sjuende og sist ikke kirurgi likevel.

Slapp å angre

I dag er Edea Wang en 28 år gammel mann som har vært igjennom en lang reise. Han ble altså registrert som gutt da han ble født, men i seks år, fra han var 16 til 22, levde han som kvinne. Han sier han var helt sikker på at han ville ha behandling. Hadde noen gitt ham hormoner, ville han tatt imot.

– Jeg vet ikke hvordan det ville slått ut. Hormoner forandrer oss. Kanskje ville jeg tenkt annerledes i dag hvis jeg hadde blitt behandlet, men nå tenker jeg at jeg ville angret på inngrepene hvis jeg hadde fått dem. Hadde noen gitt meg tilbud om operasjon og hormoner på en privat klinikk, ville jeg antakelig slått til. Jeg hadde jo fått diagnose av en psykolog. Jeg trodde jeg var klar for å bli jente, sier Wang.

For hans del slo de ubehagelige spørsmålene han fikk bra ut – i skarp kontrast til opplevelsen for eksempel Luca Dalen Espseth hadde. Wang å bruke spørsmålene til å konfrontere seg selv.

– Jeg merket at alt sammen bare tok energi. Jeg jobbet for eksempel med å gjøre stemmen lysere. Så tenkte jeg: Dette gjør jeg for å konformere, ikke fordi jeg selv ønsker det. Det siste året, da jeg var 21, begynte jeg å sanse at jeg var på vei ut av dette. Det var ikke så enkelt som at jeg bare ville være jente likevel, sier han i dag.

Han kom til at han ikke ville at noen skulle skjære i kroppen hans.

– Jeg fant ut at jeg ville kunne føle alt et menneske kan føle. Jeg ville ha intakte kjønnsorganer, oppleve alt man kan oppleve som menneske. Det skal være en komplett og god opplevelse å være meg. Jeg ville ikke bare være mest mulig kvinne, sier han.

Et vrient dilemma

Er historien om Edea Wang helt spesiell, eller gjelder den flere? Finnes mange angrere der ute, og – med et mer liberalt medisinsk regime – kan det bli flere av dem? Eller er faren større for at hundrevis av unge mennesker som faktisk hadde hatt nytte av kjønnsbekreftende behandling, ikke får hjelp – fordi Rikshospitalet er nervøse for å behandle for mange?

Luca Dalen Espseth mener bestemt det siste: At mange unge mennesker drives inn i psykisk sykdom fordi de lever i en kropp de opplever som ødeleggende. For sånn er det for mange. De fleste vokser opp med en sterk følelse av å være et bestemt kjønn. Så opplever du at kroppen din begynner å bli det motsatte. Det er en forferdelig måte å gjennomleve puberteten på. Og hva da hvis behandleren nekter deg den hjelpen du mener du trenger?

Espseth mener frykten for angrere er overdrevet, og han har muligens tallene på sin side. Cecilia Dhejne ved Karolinska institutet i Sverige har forsket på svensker som gjennomførte kjønnsbekreftende behandling mellom 1960 og 2010. Av 681 som hadde gjennomgått operasjon, så angret 15 personer, ifølge en artikkel i forskning.no.

Sexolog Esben Esther Pirelli Benestad (68), som har jobbet med dette feltet i 30 år, har tidligere uttalt at ytterst få endrer oppfatning av eget kjønn når de kommer i tenåringsalder. Luca Dalen Espseth sier det er en absurd tanke at noen som allerede er deprimert skulle tenke: «Hey! Jeg vil bli transseksuell også.» Kommer du til Rikshospitalet og ønsker behandling fordi du sier du er jente eller gutt, er du sikker, mener han.

Jages til operasjon?

På Rikshospitalet sier de at de kjenner til tre personer som har angret på kirurgi de siste 15 årene. De gir sitt eget grundige utredningsregime æren for at tallet er så lavt. Et mer liberalt regime kunne gitt flere angrere, mener de. Tønseth påpeker at man ikke vet nok om den nye gruppa av fødte jenter som i ungdommen finner ut at de vil være gutter, og han sier de vil trå varsomt før de begynner å behandle dem.

Han mener også at ungdommer i denne gruppa «jaktes på av ivrige sexologer, at de tilbys hormoner og at plastikkirurger bokstavelig talt opererer på egen hånd», som han skriver i en kronikk i Aftenposten denne uka. Han ber helse- og omsorgsminister Bent Høie holde behandlingsivrige sex­ologer ansvarlige.

– De gir hårvekst og mørk stemme til unge jenter, som med samme behandling mister fruktbarheten og får en usikker framtid, sier han.

Og hva er verst: risikoen for at pasienter angrer på en behandling de får, eller risikoen for at de ikke får en hjelp de hadde hatt nytte av?

Ved en reises slutt

Edea Wang sto i fare for å bli en angrer, men stoppet i tide. En dag, seks år etter at han tok navnet Edea og begynte å leve som kvinne, gikk Edea Wang inn i en klesbutikk og kikket på herreklær. Han prøvde klærne i et prøverom og endte med å kjøpe dem.

Siden har han gått i herreklær.

– Bestemor var den første som så meg i de nye herreklærne. Hun gråt. Hun hadde godtatt meg hele veien, men kanskje tenkte hun at livet mitt ville bli lettere nå, sier han.

Han sier han står ved alt han har gjort. Det var ikke feil å leve som kvinne i seks år. Det er bare ikke riktig nå lenger. Likevel har han beholdt det feminine navnet han valgte da han som 16 år gammel gutt trodde han måtte være jente for å bli lykkelig.

– Jeg har vært den samme personen hele tida. Men jeg har fått nye erfaringer og perspektiver underveis. Jeg kjenner jeg har de samme trekkene som før, og samme personlighet. Men jeg vil ikke sette meg i den boksen, at jeg er kvinne.

– Hvordan definerer du deg i dag?

– Jeg gjør ikke det, sier han og smiler.

– Jeg definerer ikke meg selv i det hele tatt. Andre får gjøre seg opp sin egen mening og kalle meg «hun» eller «han» eller «hen» ut fra hvordan de leser meg. Jeg vurderte å ta på ørepynt i dag, men hadde ikke vurdert å ta på et skjørt.

– Har du landet nå? Som Edea Wang, en voksen mann?

– Ja. Jeg kjenner jeg har landet. Det er mange måter å være menneske på. For meg var det en lang reise. Jeg er ferdig med akkurat den reisen, og jeg er glad jeg fikk bruke tid på å finne min måte å være menneske på. Jeg er vel den feminine gutten, det følsomme feminine mennesket. Men det har blitt mer og mer viktig for meg å bli tatt på alvor som den jeg er i den kroppen jeg har.

knuto@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk