Klassekampen.no
Lørdag 24. mars 2018
ETTERLATER ET TOMROM: Benny Fredriksson var en kontroversiell leder ved Statsteatern, men hans bortgang vil prege svensk teater. FOTO: CLAUDIO BRESCIANI, TT/NTB SCANPIX
Stadsteaterns mangeårige teatersjef Benny Fredriksson etterlot seg et stort livsverk.
Benny Fredriksson (1959–2018)

Ved veis ende

«Fra arbeiderklasse til øvre middelklasse og makthaver i Kultursverige», står det å lese i jubileumsboka til Stockholm Stadsteatern fra 2010. Det er teatersjef Benny Fredriksson som får denne attesten. Han var en arbeiderklassegutt som gjorde en klassereise, men ifølge ham selv var klassetilhørigheten noe han ikke ville gi avkall på: Man må ikke glemme at kultur ikke er noen selvfølge. Man må ikke glemme gutta som ikke leser og ikke utdanner seg.

På den tida da jubileumsboka kom ut, hadde han gjort Stadsteatern til det teatret alle så opp til. Benny Fredrikssons «oppskrift» var, slik jeg så det, en fornyelse av folketeaterideen. Publikum skulle stå i sentrum, og teatret nå flere og bredere. Men det skulle skje gjennom å fornye scenekunsten, hegne om kunstnerisk kvalitet, og engasjere de beste kunstneriske kreftene.

Den norske regissøren Alexander Mørk-Eidem står bak noen av de største suksessene på Stadsteatern, som «De tre musketerer», «Tre søstre» og «En midtsommernattsdrøm». Men Fredriksson knyttet også til seg en rekke andre regissører fra Norge, som Ole Anders Tandberg, Kjersti Horn og Nina Wester. Samt Eirik Stubø, som etter å ha gjort en rekke oppsetninger ble teatersjef etter at Fredriksson selv hadde avansert til direktør for den omorganiserte Kulturhuset Stadsteatern. Stubø gikk til Dramaten etter et halvt år på Stadsteatern, og ved siden av at tilbudet i seg selv må ha vært fristende, er det nærliggende å tro at det hadde sammenheng med uklare maktstrukturer.

I desember i fjor trakk Benny Fredriksson seg fra sin stilling etter at et førtitalls nåværende og tidligere ansatte gikk ut i Aftonbladet med et opprop hvor de krevde hans avgang. Høy produksjonstakt og rovdrift på ansatte har gjennom årene ofte blitt festet til makthaveren Fredriksson, men det var først i forbindelse med metoo-kampanjen at de ansatte våget å gå åpent ut med kritikken, ifølge avisen. Der Aftonbladets dekning av konflikten unektelig hadde preg av kampanjejournalistikk, hevder teaterkritiker Leif Zern i Dagens Nyheter at beskyldningene om despotiske arbeidsforhold er utenfor alle rimelige proporsjoner.

I jubileumsboka fra 2010 fastslår Fredriksson at det er nulltoleranse for seksuell trakassering på Stadsteatern. Samme sted kommenterer han en undersøkelse fra Sveriges Radio hvor halvparten av de kvinnelige skuespillerne som svarte sa de hadde vært utsatt for seksuell trakassering. Til det svarte Fredriksson at ansvaret ikke ligger på teatrene alene: De positive anmeldelsene av Lars Noréns «En dramatikers dagbok» legitimerer teaterverdenens krenking av mennesker. «Mottakelsen er et tydelig eksempel på at det gjelder spesielle regler for ‘det mannlige geniet’ – når han bryter reglene, aksepterer omgivelsene det, i dette tilfellet kritikerne.»

At intervjuet i jubileumsboka kretser så mye om maktforhold, kan gi inntrykk av at det ligger noe under – eller kanskje at Benny Fredriksson ikke la skjul på sin maktglede. Stadsteatern skulle være et teater som angikk hele Stockholms befolkning: «Hver morgen når jeg åpner avisen og leser annonsene våre, spør jeg meg om hva vi kommer med, i motsetning til alt det andre som skjer i Stockholm i kveld?»

Den kriblende uroen over alle beslutningene som skulle fattes hver dag, var selve motoren: Det å laborere med parallelle utveier, som han sa. Dette må ha gjort ham til en god teatersjef, en som ikke led av beslutningsvegring, slik enkelte sjefer kan gjøre, og til stor frustrasjon for de kunstnerne som er overgitt dem for å få realisert sine ideer. Og han tok sjanser. Ingen kunne vite at Alexander Mørk-Eidems queer-versjon av «De tre musketerer» kom til å bli en megasuksess. Manus var ikke engang ferdig på første leseprøve. Heller ikke scenografien.

Fredrikssons arbeidsmoral var til velsignelse for teatret, men hadde sikkert sin bakside. Motivasjon og arbeidsmoral er noe som bunner i fundamentale erfaringer. Som klassebakgrunnen, eller at moren drakk seg i hjel. Familien hans tilhørte de som blir rammet av livet, som han sa. Og derfor var han så besatt at vår tids «Benny från förorten» skulle komme i teatret og få seg et språk. For Fredriksson ble møtet med teatret i tenårene skjellsettende. Han tok småjobber, rev billetter, ble etter hvert skuespiller og regissør, men ingen av delene innfridde hans forventninger til en «forhøyet livsfølelse», og det var først som teatersjef han kunne si at han tilhørte de beste innen sitt yrke.

Energien kunne Benny Fredriksson tatt med seg videre i en lederstilling på en annen institusjon. Men Stadsteatern var hans livsverk, og tomrommet kanskje for stort. Hans tragiske bortgang kommer helt sikkert til å sette spor i svensk teater. Diskusjonen om teatrenes hierarkiske oppbygging føres i dag mange steder, og den knytter seg både til maktforhold og strukturer, og til bestemte navn, som i den opprivende konflikten på tradisjonstunge Burgtheater i Wien. Benny Fredriksson kommer likevel til å huskes for det fantastiske han fikk til. Forestillinger som tok samtiden og Sverige på kornet. Fraværet av selvhøytidelighet. Latteren. Frekkheten.

teater@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk