Klassekampen.no
Lørdag 24. mars 2018
UKLAR FORTELLING: Tarjei (John Emil Jørgensrud) dør i Afghanistan. I Helga Flatlands romantrilogi forteller ulike stemmer om livet før og etter hans død. Men denne fortellerformen har ikke vært overført til teatret på vellykket vis. FOTO: ØYVIND EIDE, NATIONALTHEATRET
Nationaltheatrets forestilling «Tarjei» forutsetter for mye forkunnskap.
Kaotisk drama
Dramatiseringen av Helga Flatlands trilogi er dessverre ikke godt teater for dem som ikke har lest bøkene.

«Tarjei»

Nationaltheatret, Amfiscenen

Etter Helga Flatlands «Bli hvis du kan»-trilogi

Dramatisering og regi: Tyra Tønnessen

Scenografi og kostymedesign: Leika Fuseya

Komponist: Andreas Utnem

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

I rollene: Tone Danielsen, John Emil Jørgensrud, Nils Johnson, Liv Bernhoft Osa, Mikkel Bratt Silset, Kjersti Tveterås og Olavus Frostad Udbye

ANMELDELSE

Nationaltheatrets «Tarjei», sceneutgaven av Helga Flatlands romantrilogi «Bli hvis du kan», kan sikkert oppleves som en verdifull illustrasjon av romanen for dem som har lest den. Men det skal ikke være nødvendig å ha lest en bok for å begripe hva som går for seg på scenen. Dramatiseringen skal være et selvstendig kunstverk. Og her mislykkes Tyra Tønnesen – for hun går tydeligvis ut fra at alle i salen kjenner boka ned til minste detalj. Resultatet er en altfor springende og uklar forestilling.

Jeg har ikke lest trilogien, og om forestillingen visste jeg at stykket handlet om en familie og en bygd i sorg etter at en ung gutt mister livet som soldat i Afghanistan. Oppsetningen åpner med at to unge menn hopper fram og tilbake på en kasse som ligner en gravstein, mens fem andre befinner seg på ulike steder på scenen, der det står fem bokser fylt av jord. De to unge faller ned av kassen, og jeg går ut fra at de har falt i krigen, ikke minst fordi den ene mumler fram det jeg tror er en dødsbønn. Men han avslutter med at han vil «slippe å være med og jage oksene inn i slaktebilen», og fra den andre siden av scenen roper en eldre mann at han må forte seg for slaktebilen er kommet. Det er altså ikke Tarjeis død som skildres her, men hans barndom på gården. Eller er det det? Plutselig skyter han en mann i hodet, og barn pleier da ikke å ha virkelige gevær som leketøy?

Tarjei og vennen Kristian (John Emil Jørgensrud og Olavus Frostad Udbye), er hovedpersonene i denne første delen, men handlingen hopper så mye fram og tilbake i tid at det ikke er lett å følge utviklingen, og vi får ingen forklaring på hvem de fem andre er, og hvilket forhold de har til Tarjei.

Så dør Tarjei i Afghanistan, og i et kort tilbakeblikk sier hans sørgende mor Karin (Liv Bernhoft Osa) at hun mislikte ham så sterkt som spedbarn at hun ville «slenge ham i veggen, legge ham ute i snøen». Men etter hvert lærte hun å bli altfor glad i ham, og i resten av stykket ligger hun for det meste oppå liket hans og sover, helt til hun mot slutten uventet sparker liket ned i bakken, reiser til Bergen og får seg en elsker.

Imellom forklarer Tarjeis storesøster Julie at hun vil ta over gården, men hun møter ikke noen forståelse fra faren. Deretter gjør kjæresten hennes, Mats (Mikkel Bratt Silset), som også er far til barnet hennes, rede for hvorfor han flytter fra henne til byen. Ingen av de to gir inntrykk av særlig sorg over Tarjeis bortgang. I siste scene tar Tarjeis far Hallvard (Nils Johnson) ordet før han uventet dør av kreft med spredning.

Flatlands trilogi består av ulike stemmer som fra hvert sitt ståsted forteller om livet før og etter Tarjeis død. I romanen kan det nok fungere utmerket, men dette er en fortellerform som ikke lett lar seg overføre til scenen, især fordi Tønnessens dramatisering ikke gjør det klart at vi skal oppleve en verden med parallelle beretninger, og bare unntaksvis lar personene henvende seg direkte til hverandre. Tarjeis bønn til foreldrene om å «være venner og ikke skilles» tyder for eksempel på at forholdet mellom Karin og Hallvard er haltende, men vi blir aldri vitner til noe virkelig møte mellom dem. Av en eller annen uforståelig årsak, skriker og hyler Mats i raseri mot Julie, men hva som får ham til å flytte tilbake til gården, sies det ikke noe om.

Leiko Fuseyas scenografi med jord som symbol for både liv og død, understreker det abstrakte ved scenespråket, og ensemblet kan ikke ta skylden for at de står mer fram som postulater enn som levende mennesker. Som teater er «Tarjei» dessverre blitt for kaotisk til å engasjere.

teater@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk