Klassekampen.no
Torsdag 22. mars 2018
AYATOLLAH LISTHAUG: Debatten rundt Sylvi Listhaug og hennes uttalelser om Arbeiderpartiet har trekk som kan minne om revolusjonstida i Iran, skriver Mina Bai. FOTO: TOM HENNING BRATLIE
Jeg har sett det før: Fra fred til kaos, fra naboer til lynsjemobb.
Farlige følelser

Sylvi Listhaugs uttalelser om Arbeiderpartiet i sosiale medier har ført til at hun måtte gå av som justisminister. Men det er ikke det jeg vil skrive om her. Jeg vil skrive om debatten som har rast. Debatten ble etter hvert utrolig følelsesladet, spesielt etter at det viste seg at en del innvandrerfiendtlige sider hadde mobilisert for å sende blomster til Listhaug. En av dem var «Slå ring om Norge», en høyreekstrem Facebook-gruppe.

Etter en titt på denne gruppens kommentarfelt, raste min verden sammen. Det ble for nært, for personlig og for ubehagelig. Mens tonen i diskusjonene ble krassere og følelser eksploderte i alle retninger, fikk jeg flashback til revolusjonstida i Iran.

Jeg logget av fordi jeg plutselig husket hvordan det var å gå fra en fredelig nasjon til totalt kaos, fra venner til lynsjemobb, fra nabo til fiende.

I en alder av elleve år bevitnet jeg islamisme i Iran gjennom den islamske revolusjonen, uten å vite at denne bevegelsen hadde et navn. Ved starten av revolusjonen var mange bare begeistret for billigere boligpriser og gratis strøm, det var det som ble lovet.

Mange var mer opptatt av frihet og demokrati. Dessverre kom ingen av delene. I stedet gikk landet i en autoritær retning. Etter at revolusjonen hadde lyktes, ble så kalte «Gudsfiender» dratt ut av hjemmene sine, stilt opp på rekke og henrettet. En del var skyldige, men mange var ikke det. Et område der prostituerte oppholdt seg i sør-Teheran ble angrepet av den sinte mobben. Den svidde kroppen til en av dem ble senere båret rundt i byen av samme gjengen.

Det tok ikke lenge før jakten på de sosialistiske kreftene begynte. Unge menn og kvinner ble i såkalte «to minutters rettssaker» dømt til døden etter at de måtte svare på spørsmål om tro på Gud, paradis og helvete.

Pussig nok bruker populister i Norge Iran som skrekkeksempel på hvordan ting kan bli dersom vi tillater flere muslimer i landet. De lager skremselspropaganda om at muslimer skal ta friheten fra folket. For eksempel spres det løgner på sosiale medier om at man må spørre muslimer om man kan ha julefeiring, eller får lov til å feire 17. mai.

Men disse «frihetselskende» populistene ville bli overrasket dersom de visste hvor mye islamisme og høyrepopulisme har til felles. Begge er for ufrihet, imot demokratiske verdier, og refererer til de laveste instinktene hos folk, som frykt og hat. Begge opptatt av «oss mot dem». Folkefiende eller Gudsfiende er i grunnen samme sak, retorikken dreier seg om et «dem» som må bort for å lage et idealsamfunn.

Høyrepopulistenes mål er å favne de sterke følelsene rundt norsk identitet og kultur; islamister er opptatt av «den muslimske verden» og den muslimske identiteten. Begge appellerer til gruppetilhørighet og er gode på å selge følelser og nostalgi.

I Norge har vi demokrati, i Iran hadde vi diktatur. Dette kan ikke sammenlignes. Likevel er fokuset på «følelser og falske løfter» et fellestrekk.

Det var det som mobiliserte mitt folk og gjorde at de blindt støttet en leder de ikke hadde kjennskap til. For når sterke følelser er i sving, er det nesten umulig å stoppe opp og se seg rundt etter nyanser.

Islam har absolutt sine utfordringer, og enkelte muslimer må ta ansvar for sin intoleranse mot kritikk, karikaturer og for å sette for mange særkrav. Men dette er noe helt annet enn det skremselspropagandaen mot muslimer varsler mot. Mobiliseringen av nasjonalistiske følelser beveger seg ikke i retning av demokrati og frihet, men vekk fra det og mot det autoritære. Retten til å tro eller ikke er en del av demokratiet.

Samfunnsspørsmål er ofte sammensatte, men dette interesserer verken høyre­populister eller islamister seg for. Populistene nevner ikke at mange samfunn i verden har forandret seg drastisk i det siste, ikke kun på grunn av innvandring, men på grunn av modernisering, globalisering og internett. Islamistene nevner ikke de mangfoldige stridene mellom og innad i muslimske land.

Begge to er komisk simplistiske i sin fremstilling av sineidealsamfunn, samtidig som de er farlige i sin emosjonelle appell til massene.

Eksplosjonen av følelser i politikken skremmer meg, fordi veien fra emosjonelle utbrudd til emosjonelle handlinger er kort. Det er mulig jeg overreagerer – men en ting jeg vet er at historien gjentar seg, ikke i samme format, men i nye former og på nye steder.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk