Klassekampen.no
Torsdag 22. mars 2018
FRA SKJERMEN TIL GATENE: Flere hundre mennesker samlet seg søndag ettermiddag foran Stortinget i en demonstrasjon til støtte for justisminister Sylvi Listhaug (Frp). FOTO: STIAN LYSBERG SOLUM / NTB SCANPIX
Hvis nedbrytingen av den saklige debatten fortsetter, kan demokratiet snart bli en parentes i historien.
Facebook-politikken
Snart er det umulig å diskutere basert på fakta og argumenter. Det skyldes sosiale medier – men ikke bare dem.

kommentar

Så har vi fått den første regjeringskrisen trigget av en Facebookmelding. Samtidig ser vi at ellers fornuftige folk går bananas på nettet, sprer tvilsomme karakteristikker, og gir blaffen i saklig argumentasjon. Den medieskapte polariseringen som nesten har ødelagt det amerikanske demokratiet, er i ferd med å gjøre det samme i Norge. Det kommer neppe av at politikere og folk generelt er blitt mye verre over natten, så kan det skyldes framveksten av sosiale medier?

Jeg har tidligere skrevet om forskning som viser hvordan nettmedier forstyrrer barns kognitive og sosiale utvikling, og dermed truer samfunnet på sikt. Men det som foregår nå viser en mer umiddelbar fare: at nettmediene kan få demokratiet til å rakne. Og de som har som jobb å forstå samfunnsendringer skjønner ikke hva som skjer.

En grunn til at vi blir overrasket, er at vi har tatt demokratiet for gitt, og trodd det var robust. Men som ikke minst Francis Fukuyama har vist, er demokratiet egentlig en sjeldenhet, og svært historisk betinget. Det er mye som skal klaffe for at et demokrati skal fungere, og en viktig faktor (som Fukuyama ikke har skrevet så mye om), er hvordan informasjonsstrømmen i samfunnet fungerer.

Om man ser på historien, vil man se at de få gangene noe i nærheten av et demokrati (det finnes ingen perfekte demokratier) har kunnet oppstå, har vært i kjølvannet av større informasjonsrevolusjoner. De to viktigste eksemplene er Hellas etter at et funksjonelt skriftspråk ble tatt i bruk, og USA og enkelte europeiske land etter at trykkekunsten hadde gitt oss en (typografisk) skriftkultur.

Fakta:

Lik og del-politikk:

• På tirsdag måtte justisminister Sylvi Listhaug (Frp) gå av etter at stortingsflertallet uttrykte mistillit til henne.

• Årsaken til krisa var et Facebook-innlegg der Listhaug mente at «Ap setter rettig-hetene til terrorister høyere enn landets sikkerhet».

• Sterke utspill på sosiale medier har blitt en mer og mer vanlig debattform.

• Kritiker og forfatter Sandra Lillebø kritiserte tirsdag venstresida for å legge seg på samme stil og være med på å polarisere debatten.

Også vår tid opplever en informasjonsrevolusjon (egentlig en serie av flere). Og demokratibølgen som kom på slutten av 1900-tallet er blitt tilskrevet nye medier, som lydkassetter (ga mulighet til å spre budskap utenom offisielle kanaler) og ikke minst internett. Også den «arabiske våren» ble tilskrevet nye, «sosiale», medier, men det som skjedde med denne «våren», viste at også denne informasjonsrevolusjonen, som de fleste revolusjoner, har to faser: Først åpnes frihetens porter – men etter en stund stenges de igjen.

En viktig betingelse for et fungerende demokrati (som betyr noe langt mer enn at det holdes valg, og at flertallet bestemmer), er muligheten for å føre saklige diskusjoner om de viktige veivalgene. Blir diskusjoner basert på fakta og argumenter umulig, blir demokratiet kun et skalkeskjul for dem som har mulighet til å utnytte dette.

Det er nettopp dette som nå er i ferd med så skje. Vi har sett det i USA, der politiske motstandere ikke lenger kan debattere, men bare slenger ufine påstander mot hverandre, og appeller til sitt hjemmepublikum. Siste valgkamp ble dominert av Twitter- og Facebookkampanjer, ofte styrt av kyniske PR- folk.

Akkurat som demokratiet, er skikken å debattere med argumenter en historisk sjeldenhet. I boken «The Persuaders» viser filosofen James Garvey hvordan argumentasjon oppsto i Hellas rundt år 500 f.Kr. I tiden fra Homer til Platon skjedde en intellektuell revolusjon. Han mener Parmenides var den første som prøvde å forklare prinsippet bak en (logisk) argumentasjon, og at dette som praksis ble utviklet i Aten, spesielt med Sokrates, og senere formalisert av Aristoteles. Dette faller sammen med gullalderen for det greske demokratiet. Den sokratiske debattformen var ikke å slå sin motstander i hodet, men å nærme seg sannheten gjennom dialog (til forskjell fra for eksempel NRKs debattprogrammer).

Garvey knytter den greske argumentasjon til framveksten av skriftspråket. Selv om debattene var muntlige, gjorde skriftspråket det mulig å formalisere metoden i argumentasjon: Man starter med premisser, som bør være sanne, og trekker så nye konklusjoner ut fra disse, ved å følge logiske regler, som Aristoteles etter hvert formulerte.

Den andre store gullalderen for debatt gjennom argumentasjon, var på 1700-tallet, altså i det vi kaller opplysningstiden. I London ble offentlige debatter, som ble holdt i en saklig tone, arrangert en rekke steder, med stor publikumsinteresse. I USA var også saklig debatt en aktet form, hjulpet fram av de nye trykte mediene. For også her var det en informasjonsrevolusjon som trigget den demokratiske debattkulturen. Og med den opplyste debatten oppsto det moderne demokratiet, som vi til nå har nytt godt av.

Også vår tids informasjonsrevolusjon, den digitale, endrer måten vi debatterer på, men i motsatt retning. Det blir lite egentlig debatt, fordi vi får liten tid til å tenke oss om og etterprøve argumenter.Da blir det stort sett å pøse ut retoriske påstander. Og medieøkonomien, der mediene tjener penger på mest mulig klikk, gjør at man tilstreber kjappe, emosjonelle utvekslinger – det er ingenting vi deler så mye som vår egen moralske forargelse.

Det er derfor mediene dyrker fram de «sterke stemmene», de med selvsikre meninger, i stedet for de mer reflekterte. Det er i stor grad hovedstrømsmedienes debattredaktører og kommentatorer som har skyld i det usaklige og polariserte meningsklimaet vi har i dag. Fordi de danser etter Facebooks pipe.

Det er ikke nok å skylde på Twitter og Facebook. De tradisjonelle mediene kunne vært en motvekt, kunne gitt plass til saklig, kunnskapsbasert debatt. Og de har også et ansvar for at store deler av befolkningen (de vi kan kalle Trump-segmentet i USA, og Frp-segmentet i Norge) føler seg utestengt og sjikanert av de store mediehusene (som i Norge inkluderer NRK). Disse segmentene tar derfor igjen i de mediene der de har tilgang: sosiale medier og ulike nettaviser. Og de store mediene svarer med å eskalere polariseringen.

Skolen og akademia kunne gitt oss intellektuell motstandskraft til å stå imot Facekampanjer og «fake news». Men i skolen tror man «digital dømmekraft» er noe som utvikles ved å gi førsteklassinger iPader. Og i akademia har man ikke forstått hvor skjørt demokratiet er, og klarer ikke å stå opp for fri, saklig debatt.

Det er derfor demokratiet snart kan være en parentes, i en historie vi uansett har glemt.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 13.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk