Klassekampen.no
Tirsdag 20. mars 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Makthavere har stadig snust på muligheten til å dømme folk uten lov.
Når frykt er rett

Hvordan hindre en forbrytelse før den har funnet sted? På midten av 1800-tallet var dette et stadig gjentagende problem for landets øverste sjef, stattholder Severin Løvenskiold, da norske arbeidere organiserte seg og truet med demokratiske reformønsker. For stattholderen lød dette mer som opprør, vold – ja, kanskje revolusjonær terror. Da han første gang fikk nyss om at en viss Marcus Thrane organiserte disse arbeiderforeningene i hovedstaden, var stattholderens første innskytelse denne: Hvordan stoppe dem? Før de gjør noe galt?

Problemet var ikke lett å løse – for godt plantet mellom stattholderens ønske om å gripe inn på den ene siden og foreningenes aktiviteter på den annen, sto en paragraf i den norske grunnloven – paragraf 96, som da og nå lød som dette: «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.»

Da paragraf 96 ble vedtatt på Eidsvoll i 1814, var det etter full enighet. Rettssikkerhet var blant de prinsippene som lå til grunn for hele grunnlovsarbeidet, som en kontrast til eneveldets mer vilkårlige omgang med lovene. Den eneveldige kongen hadde stått over lovene. Også de andre rettsstatlige prinsippene som ble vedtatt i 1814 gikk igjennom uten diskusjon.

Arbeiderforeningenes aktiviteter besto i å utvikle politiske reformønsker som de presenterte for folkevalgte regjeringsmedlemmer og konge i mer eller mindre høytidelig form – fra opphissede leserinnlegg i egen avis til overrekkelse av bønneskrift rettet mot kongen. De var opptatt av ordenes makt, av opplysning og politisk dannelse – og dermed også av å debattere politiske saker – som ofte endte i reformforslag.

Dette ble oppfattet som revolusjonært, opprørsk og dermed ulovlig av enkelte av landets øverste menn, men Grunnloven rettsprinsipper sto i veien for å få foreningene dømt og stoppet. En forbrytelse måtte finne sted for at noen kunne dømmes, om ikke en fullbyrdet forbrytelse, så i alle fall beviselige planer om en forbrytelse, som for eksempel en oppfordring til ulydighet mot lovene. Eller å forsøke å omstyrte forfatningen – med ulovlige midler.

Foreningenes insistering på at de kun ville ta i bruk lovlige metoder stilte seg likevel i veien for en eventuell rettslig reaksjon. Skjønt – hvor gikk grensen mellom ulovlige og lovlige midler i ønsket om endringer i politikk og forfatning? Hvor gikk grensen mellom reform og revolusjon?

I to og et halvt år holdt foreningene på – uten å få sine bønner og reformforslag besvart, verken av kongen, regjeringen eller av Stortinget – og misnøyen økte. Samtalene ble mer oppgitt, bitrere, mer opptatt av revolusjonene i Europa – hvorpå myndighetene kunne benytte anledningen til å fengsle medlemmer for mistanke om revolusjonsplaner.

Men heller ikke den forbrytelsen kunne bevises, når det kom til stykket. Etterforskningen avdekket at den antatte forbrytelsen – planer om revolusjon – ikke hadde funnet sted.

Dette ble særlig tydelig i Høyesteretts vurderinger av Marcus Thranes skyld. Han hadde ikke planlagt revolusjon – det så dommerne – og minnet seg selv om rettsstatsprinsippet som ligger i paragraf 96. Ingen kan dømmes uten ved lov.

Men hvor sterk er en rettsstat til enhver tid? Uansett hvor solide skranker man har laget, kan regler brytes, om maktens aktører ønsker det sterkt nok. I 1855, da dommen mot Marcus Thrane og foreningene falt i Høyesterett, var det flere som ønsket dette sterkt nok – og han ble dømt, uten lov og mot bedre vitende.

Dommerne selv og opinionen den gang var klar over at rettsstatsprinsipper ble brutt i denne saken – og det hadde kostet. Kvalene i Høyesterett kan leses ut av protokollene, men unnskyldningen den gang og senere har vært frykten for det revolusjonære spøkelse som herjet i Europa på midten av 1800-tallet. Denne frykten var i så fall så sterk at selv et lovverk som åpnet for å dømme planlagte forbrytelser ikke var nok til å stagge viljen til å dømme noen uten lov.

Frykten for forbrytelsen var nok.

I fengslet var Marcus Thrane en ivrig bibliotekbruker, og blant titlene på hans låneliste finnes et juridisk tidsskrift med artikkelen «Ere Domstolene berettigede til at tilfinde Straffe for ulovbestemte Forbrydelser?». Svaret i artikkelen var ja. Men så var den da også skrevet under eneveldet, før rettsstatens vern mot maktens vilkårlighet.

monaringvej@gmail.com

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk