Klassekampen.no
Tirsdag 20. mars 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Gjennom energiunionen Acer kan Norge bli trukket inn i et storpolitisk spill der EU prøver å hevde seg og stagge Russlands innflytelse.
Grønnvasking av EUs storpolitikk

«At et land skal ha suverenitet var noe man trodde på 1600-tallet,» sa EU-kommissær for forskning og innovasjon Carlos Moedas i mars i fjor. Han sto foran en stor konferansesal her i Brussel full av hundrevis av representanter for energiselskaper rundt om i Europa. De var samlet til EUs tredje energikonferanse for å diskutere framtidens energimarked. Når Stortinget skal stemme over tilslutning til energiunionen er det kanskje verdt å tenke gjennom Moedas’ ord: Energimarkedet drives fram av krefter som vil at Europa skal formes på en annen måte enn gjennom nasjonal suverenitet.

Hva kommer i stedet for suverenitet? Svaret må søkes på konferanser som denne hvor framtiden manes fram på powerpoint-slides. Brussel har blitt en av verdens viktigste lobbyist-byer, etter Washington. På energi som på andre områder er det en hær av lobbyister her, anslått til 30.000 i antall, som prøver å påvirke byråkratene i EU-kommisjonen. I Acer-debatten har noen framholdt at det europeiske energisamarbeidet vil bidra til å nå målene i Parisavtalen. I den grad man kan bruke Acer til å tvinge igjennom klimapolitikk vil det være et eksempel på at suverenitetsavståelse kan være positivt, hevdes det. Men her gjelder det å se på hvem som faktisk bestemmer i dette lobbyist-drevne systemet.

Fakta:

EUs energisamarbeid:

• Torsdag skal Stortinget behandle Norges tilknytning til EUs tredje energipakke, inkludert det omstridte energibyrået Acer. Energi- og miljøkomiteen avgir sin innstilling i dag.

• I denne teksten skriver Ragnar Skre om EUs motivasjoner for energisamarbeidet, som han hevder har lite å gjøre med miljøhensyn og mye å gjøre med stormaktsinteresser overfor Russland og Kina.

• Ragnar Skre er en norsk frilansjournalist bosatt i Brussel.

Corporate Europe Observatory avslørte for noen år siden at kommisjonen tar representanter for næringslivet med på råd langt oftere enn andre samfunnsinteresser, som fagbevegelse og miljøvernere. Etter sterk kritikk endret man i 2016 reglene, men til tross for dette var det i fjor fortsatt 70 prosent dominans av næringslivsinteresser i de såkalte ekspertgruppene, som i praksis skriver mye av lovverket som kommisjonen legger fram.

Vi har sett på mange områder at næringslivet vet å smykke seg med miljøargumenter – såkalt «grønnvasking» – som skaper goodwill. Slik har også energiunionen blitt ikledd en kappe av klimapolitikk som virker avvæpnende og tilforlatelig. Men med en slik næringslivsdominans i ekspertgruppene til kommisjonen vil miljøhensyn bli skvist ut over sidelinjen når de står i motsetning til markedets behov.

Et gjennomgangstema på mange av energibransjens konferanser som jeg har vært på, er at veien til bedre tjenester er å sørge for et ensartet og transparent marked der investorer får noe igjen for pengene de investerer. Nøkkelen blir da å heve strømprisene og integrere kraftprodusentene i den samme infrastrukturen slik at strømmen kan produseres der den er billigst og konsumeres der det er størst behov. På sikt skal da forbrukerne få bedre tjenester og lavere priser, men dette er hypotetisk og langt inn i framtiden. Energimarkedet er i dette perspektivet en styrking av den ene dimensjonen i EU som prosjekt, slik Dag Seierstad beskriver det i «Folket sa Nei»: Det indre marked, der det som ofte kalles nyliberalistiske regler ligger fasttømret og ikke lenger lar seg endre gjennom stemmeurnene. Fri flyt og mest mulig markedsløsninger på flest mulig områder.

Men energiunionen handler også om den andre dimensjonen av EU-systemet: Storpolitikk. Landene skal tale med én stemme, og EU skal, av og til i tospann med Nato, forsøke å hevde europeiske stormaktsinteresser mot antatte konkurrenter – Russland og Kina – og veve et stadig større geografisk område inn i superstaten man ser for seg: Et sivilisatorisk prosjekt bygget på «europeiske verdier». Dermed går man aktivt ut over EUs grenser og vil utvide gyldighetsområdet for regelverket som har utspring i Brussel. Dette har blitt gjort gjennom den såkalte naboskapspolitikken, som strekker seg inn i Asia og Nord-Afrika.

EUs energiunion kom i stand som en reaksjon på Russlands annektering av Krim i 2014. Ved siden av klima var en viktig målsetting å skaffe seg mer makt over enkeltland til å detaljstyre kraftprosjekter ut fra sikkerhetspolitiske målsettinger. Man styrket dermed den ene av de to hovedstrømningene i EU som prosjekt.

Som frilans utenriksreporter basert i Kaukasus mange år har jeg sett dette stormaktsspillet på nært hold og hvordan EUs energipolitikk har handlet også om å få tilførsel av gass utenom å måtte kjøpe den fra Russland. Nå ser det omsider ut til at den lenge planlagte gassrørledningen fra Det kaspiske hav til Europa vil bli fullført, med den siste biten over Balkan og under Adriaterhavet. På EU-språk heter dette «Southern Gas Corridor». Per i dag leverer Russland en stor del av gassen til Europa, og nå som Putin hevder stormaktsinteresser i Syria og Ukraina er mange bekymret for at Russland kan bruke energi som pressmiddel i en krisesituasjon. Russland hadde sitt eget prosjekt for gassrørledning over Balkan, South Stream, men det ble stoppet av Bulgaria etter press fra Brussel ved hjelp av reglene i tredje energipakke. Det er slike scenarioer energiunionen vil løse for EU. Tidligere har ikke Brussel hatt direkte makt til å gå inn og stoppe enkeltland fra å inngå avtaler med Gazprom, men energikontrakter skal nå godkjennes av EU.

Dragkampen om gassrørledninger på Balkan er del av et større bilde av motstridende interesser i regionen, der også Russland og Kina prøver å hevde seg, og det kan være noe av bakgrunnen for at EU-kommisjonen nylig erklærte at hele Balkan skal med i energiunionen og noen av dem kanskje fullverdige EU-medlemmer allerede i 2025. Da kan EU stoppe den nye planlagte russiske rørledningen Turkish Stream, som har kapasitet til dobbelt så mye gass som det tyrkerne trenger – men det er uvisst hvor gassen skal bringes videre gjennom Balkan.

Debatten i Norge om Acer er del av et større bilde der forvaltningen av naturressursene blir mer og mer strømlinjeformet ut fra EUs regler, og vår egen forvaltningstradisjon blir vraket. Samlet plan for vassdrag, et forvaltningsverktøy det tok Norge 30 år å utvikle, ble stille avviklet i 2016 uten debatt, mens resten av vassdragsplanene er under press og noen vil åpne for bygging av nye kraftverk inne i våre nasjonalparker.

Det samme skjer på Balkan, et annet «batteri» for framtidens Europa. Der har EU-kommisjonen satt i gang en massiv utbygging av kanskje to tusen nye vannkraftverk, før disse landene er i stand til å håndtere en så krevende prosess, med alt det innebærer av samarbeid over landegrensene.

Miljøorganisasjonen Riverwatch publiserte denne uka en ny studie som viser hvor lite forberedt landene på Vestbalkan er på bølgen av utbygginger, som de mener truer med å rasere viktige naturområder. Hvis EU-kommisjonen kan forsere en utbygging som i så stor grad overkjører naturverninteresser, reiser det spørsmål ved hele miljøargumentasjonen om å bidra til reduserte klimautslipp. Det er tydelig at målet om å sikre bedre strømtilgang etter hvert som Europa gjør overgangen til fornybare kilder går på bekostning av miljøet. Man er villig til å ofre miljøet for å banke gjennom en policy som ikke tar hensyn til miljøvernernes varsko på Balkan.

Samtidig som norske selskaper vil ut og etablere seg på Balkan og andre steder i utlandet, kommer tyske, østerrikske og kanskje italienske selskaper til å gå inn og bygge kraftverk i våre naturperler. Felles energimarked. Norge har blitt attraktivt for tungvekterne på kontinentet fordi vi tilbyr en god gevinst i forhold til risikoen. Selv om Norge er et dyrt land å bygge ut i, er det stabile forhold politisk og ellers. Jeg har selv snakket med noen av dem som sysler med slike planer. Den tekniske sjefen i østerrikske ENSO sa de går inn og bygger kraftverk i Norge fordi det er et forutsigbart land med lav risiko.

I sluttspurten før han sikret seg partiets ryggdekning for Acer-ja lovet Ap-leder Jonas Gahr Støre at han skal ta vare på «arvesølvet» – naturressursene våre. Jeg setter spørsmålstegn ved oppriktigheten til Støre her, for jeg har selv fulgt med på hvordan han har operert da han hjalp norske vannkraftinteresser å etablere seg i Georgia, hvor jeg var basert som journalist.

I Georgia var Støre som utenriksminister ansvarlig for norske «rule of law»-reformer (NORLAG) som på mange måter fulgte samme mønster beskrevet av Laura Nader og Ugo Mattei i boken «Plunder» (2008), der rettsreformer er brekkstang for utenlandske selskapers plyndring av landets «arvesølv». Under Støres ledelse var UD med å åpne og tilrettelegge for at Georgia skulle selge ut vannkraften sin, gjennom et bistandsprosjekt om konsesjonsrunder. I neste omgang kom de norske private selskapene inn og bygget ut – og dette skjedde i tospann med parallell kontakt mellom UD og selskapene. Støre kom personlig ned til Tbilisi for å kaste glans over en konferanse i 2011 for å markere den norske kraftbransjens inntog og sa da til meg at «det er bedre med norsk tilstedeværelse enn uten».

Senere så vi hva det betød. Lokal motstand ble slått knallhardt ned på, arbeidervern og HMS-hensyn overkjørt og georgierne solgte krafta si uten at det ble satt ned strenge konsesjonsbetingelser som vi har gjort, og uten nevneverdig kompetanseoverføring. Den største norske utbyggingen, som har tidligere Statkraft-direktør Bård Mikkelsen med i styret, hentet inn mye av arbeidskraften fra Tyrkia og bygget en provisorisk landsby for å huse gjestearbeiderne. Mange georgiere var og ansatt, men ikke en eneste av dem var fagorganisert, og fagforeningslederen sa til meg at han opplevde hindringer i arbeidet med å verve folk på byggeplassen.

Det maskespillet som ledelsen i Arbeiderpartiet driver, bør ses for det er, og den nyliberalistiske politikken til Støre står i motsetning til arbeiderbevegelsens interesser både hjemme og ute. Da Stortinget ga tilslutning til EØS i 1993 var det på betingelse av at vi fikk veto-rett. Ellers ville saken ha krevd ¾ flertall etter Grunnloven. Det er viktig å ha klart for seg at EØS-avtalen er en prosess, som vil utvikle seg i framtiden uten at Norge kan ha noen påvirkning. Den eneste påvirkning vi kan ha, er å legge ned veto i viktige saker, og dermed tvinge EU til forhandlingsbordet.

EØS-eksperten Richard Whitman ved Chatham House sier at EU ikke kommer til å innføre sanksjoner mot eller straffe Norge på noen måte hvis vi bruker veto-retten. Da ville man eskalert et problem til en krise, og det ville bare gitt negative utfall, ingen positive, sett fra EUs side. Det er derfor ingen grunn for Stortinget til å ikke legge ned veto i denne saken, og det vil være en fordel for britene å få en test på veto-retten og se om EU vil respektere den i praksis. Nå som britene er i forhandlinger om sin egen avtale med EU, vil et norsk veto være en hjelpende hånd til dem for å teste om EU er til å stole på når de lover et land veto-rett.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk