Mandag 19. mars 2018
EUROPEISK RAP-PUBLIKUM: I noenlunde representativt utvalg, i form av første rad under Kendrick Lamars opptreden i Hyde Park i London, sommeren 2016. FOTO: SIMONE JOYNER/GETTY IMAGES
N-ordet: Faller den triple bunnen ut når et norsk publikum synger med, på konsert med Kendrick Lamar eller Randy Newman?
Ute av sitt element
Om titusenvis av norske tenåringer roper «nigga» i kor en fredagskveld i Bærum uten at noen hører det problematiske – er det da et problem?

kommentar

Man har kanskje gjentatt det ved enhver mulig anledning her i disse spaltene. Allikevel er det ikke før man står der ute ved Telenor Arena i Bærum, i en kaotisk og tilsynelatende endeløs kø med mer eller mindre synlig feststemt norsk ungdommer (som allikevel oppfører seg mer disiplinert enn på «folkefest i Kollen», si!) – ikke før i køen der ute er det man tar det fullt og helt innover seg, at en såpass avansert og mangefasettert artist som Kendrick Lamar har blitt popikon for et purungt publikum. Det er faktisk unikt, det har i hvert fall ikke skjedd noe lignende siden Prince sin storhetstid på åttitallet.

Det er det all grunn til å både fremheve og feire, for gubber av alle kjønn kan det endog være kime til et aldri så lite fremtidshåp. Representert ved en oppvoksende generasjon med mer åpenbare, enorme utfordringer foran seg enn noen vestlig ungdomsgenerasjon i etterkrigstiden har måttet konfrontere. Også når det kommer til kamper enkelte kanskje trodde var ferdig kjempet, som for eksempel minoriteters rettigheter. Et område hvor utviklingen i det tiåret vi er inne i, effektivt har vist at man bør trå varsomt for å ikke overdrive korrelasjonen mellom popkulturell virkelighet og samfunnsstrukturer på «bakkenivå».

Allikevel er det et håp å ane når man ser seg om i dette misfosteret av en multifunksjonshall, idet Kendrick Lamar entrer scenen rett over klokka 21.00, og ser en umiddelbar, uforfalsket emosjonell respons fra et særs hengivent publikum. Et publikum som selv om vi befinner oss i Bærum, med en billettpris som kler den sosiokulturelle beliggenheten, også er merkbart mer kulturelt mangfoldig enn man er vant til på en popkonsert i arenaformat her til lands (Karpe Diem unntatt). Det ligger håp også i dette, den evnen de demonstrerer rent fysisk denne kvelden til å stå side om side, fra alle sine ulike ståsteder i det moderne Norge, og møtes i en felles innlevelse i det musikalske (og ideologiske!) budskapet Kendrick Lamar formidler så effektivt denne kvelden.

Det kjennes påliggende å fremheve alt positivt potensiale og fremtidshåp som vekkes av denne opplevelsen, som gjør det til noe mer enn en rent musikalsk opplevelse. Før vi kommer til det punktet, tidlig i konserten, som vekker kompliserte og dels motsatte følelser fra min tilskuerbenk. Når Kendrick Lamar knappe minuttet inn i andre låt, «Element», for første gang i konserten demonstrativt holder munn og med en liten gest oppfordrer publikum til å ikke bare synge med, men overta refrenget. Som går slik:

If I gotta slap a pussy ass nigga, Imma make it look sexy

Og der kom det, midt i fleisen, ropt i entusiastisk kor av et femsifret antall norske ungdommer: n-ordet. Det n-ordet som selv norske språkprofessorer vil ha problemer med å forsvare som verdinøytralt. Fremført ikke bare for, men også av en fullsatt hall hvor majoriteten av publikum tross alt har såkalt majoritetsbakgrunn. Misforstå meg rett, dette er ikke et moralsk fnys over ungdommens råskap. Jeg har selv vært der. Det var riktignok i april 1991, i god tid før majoriteten av publikum denne kvelden var påtenkt, men jeg har selv vært 16 år gammel på Ice Cube-konsert, og entusiastisk hengt meg hoiende på medleyet med N.W.A.-låter, som ikoniske «Gangsta, Gangsta»:

Here’s a little somethin’ ‘bout a nigga like me

Never should have been let out the penitentiary

Jeg minnes en slags selvbevisst fnising, fra den kvelden og fra andre sosiale anledninger, at man bet seg selv litt i tungen over hva man satt der og rappet med på som hvit nordmann. En følelse av at noe var litt «off», selv på den uskyldige, pre-ironiske delen av nittitallet. Et dilemma som i høyeste grad er løftet opp fra gutteromsnivå siden den gang, parallelt med rapmusikkens stadig mer dominerende stilling i popkulturen (uten at den, som rocken eller jazzen, har gitt slipp på eller svekket sine kulturelle bindinger til sine sosioøkonomiske og demografiske røtter). Og parallelt med såkalte kulturkriger som har blusset opp for fullt siden tusenårsskiftet, hvor nettopp språkbruk har tatt opp mye plass.

Kanskje litt vel mye, særlig i USA, hvor det ikke står til å nekte for at et rollebytte har skjedd. Der ytringsfrihet har blitt kampsak for repressive (ytre-)høyregrupperinger, mens minoritetsgrupper eller deres (selv-)utnevnte talsmenn, særlig fra den akademisk orienterte delen av den radikale venstresida tilsynelatende har gått fra å se på det frie ordet som et livsviktig vern om egne rettigheter, til å bli noe man bør vernes mot. Særlig et ord som «nigger». Med en dyp og dypt problematisk historie uløselig knyttet til historien om slaveriet i USA, og dets fortsatt pågående etterspill. En historie du finner en konsis oppsummering av i boka «Nigger: The Strange Career of a Troublesome Word» av jussprofessoren Randall Kennedy fra 2002, for øvrig skrevet i en ytringsfrihetsoptimistisk tone som klinger påfallende underlig i 2018. Rapmusikken befinner seg i klemma i dette klimaet, og har en helt særegen posisjon når det kommer til n-ordet, via måten musikken har spredt den subversive, tvetydige og komplekse måten begrepet har vært benyttet blant afroamerikanere, seg imellom (som for øvrig også er skildret inngående i Kennedys bok).

Spørsmålet blir hva som skjer når ordet tas ut av denne konteksten, eller ut av sitt element for å parafrasere den aktuelle Kendrick Lamar-teksten? Denne diskusjonen er nært knyttet til rapmusikken utbredelse, og foregår også internt, blant rappere. Der en veteran som Chuck D har tatt til ordet for en utopisk, frivillig bannlysing av ordet blant rappere. Mens yngre rappere, som Schoolboy Q (signert på samme TDE-etikett som Kendrick Lamar), på sin side eksplisitt oppfordrer hvite publikummere til å bryte tabuet og synge med på ordet under sine konserter.

Én ting er sikkert: Kendrick Lamar er en artist som er bevisst på diskusjonen, som selv har tematisert dette n-ordets røtter og historie i en låt som «I» (ikke på settlisten på Telenor Arena). Det er vanskelig å se for seg at han ikke på forhånd har en bevisst idé om hva han gjør, når han oppfordrer en hel europeisk arena til å synge med på et refreng som inkluderer ordet. Men det er alltid slik, med ethvert ord, at noe skjer i det øyeblikket man ytrer det, hvor man på et dypere plan mister kontrollen over den i alle tilfeller uforutsigbare responsen. Desto mer på et såpass omstridt, ladet ord som dette.

Den sterkeste erkjennelsen jeg som konsertgjenger har hatt av dette, var ikke på en rapkonsert. Men en rolig, akustisk aften med den aldrende satiriske låtskriveren Randy Newman og hans flygel, april 2010 på Sentrum Scene i Oslo. Og responsen 1974-låten «Rednecks» fikk hos et godt voksent norsk publikum. «Rednecks» er en usedvanlig kompleks låt, i likhet med mange av Newmans låter (og Lamars låter!) skrevet in character. I dette tilfellet en tilsynelatende ignorant, rasistisk hvit bondetamp fra de amerikanske sørstatene.

Sangen er ført i penn som en nær kommentarfeltaktig tirade fra denne rollefiguren. Men i låtens mange meningslag, ligger det vel så mye kritikk av de «liberale» storbyelitenes hykleri og berøringsangst for USAs dype rasemessige traumer i form av slaveriet og dets fortsatt pågående etterspill, som av den synlige, vulgære formen for rasisme som lenge har vært del av stigmaet til den underprivilegerte delen av den hvite sørstatsbefolkningen.

Kort sagt – en beskjeden liten popsang, som fryktløst hiver seg hodestups inn i tabubelagte spørsmål, av nettopp den typen som ble presentert som «viktige nye perspektiver» i amerikansk offentlighet i for- og etterkant av forrige presidentvalg. Men hva skjer når du tar denne låta ut i verden, og hva går gjennom låtskriverens hode når han hører en fullsatt sal med godt voksne skandinaver synge med på sangens omkved, med en påfallende entusiasme, og et høyst upassende ekstra trøkk på siste del av refrenget;

We’re rednecks, we’re rednecks

And we’re keeping the niggers down

Man skal ikke gjøre antakelser om intensjoner i selve allsangen, like lite som man kan påberope seg noen kunnskap om hvordan opphavsmannen selv oppfatter resepsjonen, verken i Lamar eller Newmans tilfelle. Men en rask sjekk med tilgjengelige kilder på nett, viser i alle tilfeller at Newman kun helt unntaksvis har fremført «Rednecks» på sine konserter siden denne 2010-turneen. Det er mildt sagt høyst forståelig. La oss allikevel prøve oss på en antakelse her: Randy Newman hadde aldri kunnet skrive en sang som «Rednecks» i vårt tiår. Og om han hadde gjort det allikevel, hadde den måttet forbli i skrivebordsskuffen.

Sånn sett er «Rednecks» en sjelden ting. På samme tid er låta et perfekt eksempel på hvor dypt problematisk det kan bli når et hvitt menneske tar dette n-ordet i sin munn, selv i beste mening. Men også på at det kan være reelt problematisk, for kunsten og for den offentlige samtalen, å stenge ytringsrommet totalt (formelt eller «bare» i praksis) for et hvitt menneske til å ytre n-ord. Konsekvensene kan stikke dypere i samtidskulturen enn at Mark Twain fjernes fra amerikanske biblioteker eller at Pippi-bøkene subtilt revideres i vårt naboland.

Å påpeke det problematiske potensialet i en ytring, behøver ikke å være det samme som å ville forby den eller engang fordømme den. Som en hvit mann som mer enn én gang selv har ropt «nigga» i kor med andre hvite gutter på rapkonsert, vet jeg at intensjonen ikke nødvendigvis er negativ. Den kan inneholde positiv mellommenneskelig identifikasjon, en slags solidaritet, sammen med verdinøytral musikkentusiasme, og sikkert en viss tenåringsaktig tabutrass også. Det tok meg mange år å gradvis få øynene opp for at det også ligger noe grunnleggende problematisk i den handlingen som jeg personlig, i dag, ikke klarer å se bort fra. For egen regning.

Det var også gjennom rapmusikken man selv ble oppmerksom på den bredere diskursen om problematikken. For om slike debatter etter hvert har tatt unødig mye plass i amerikansk samfunnsliv, kan ingen påstå at det har dominert agendaen i Norge, i hvert fall ikke før den amerikanske diskursen i de helt senere år har dukket opp som et utbredt skrekkscenario blant forbausende brede deler av norsk diskurs, til venstre, høyre og i sentrum av det politiske spektrum.

En norsk diskurs hvor folkekjære komikere forblir folkekjære uten noe fra eller til om de smører ansiktet inn i skokrem for å etterligne Oprah Winfrey, hvor språkautoriteter forblir språkautoriteter også etter å ha avfeid enhver problematikk rundt det å benytte ord og termer som de det angår anser som dypt problematiske.

Det er dermed ikke klokkeklart hvorvidt Kendrick Lamar vet eksakt hva han gjør når han kaster ordet inn i en norsk kontekst, inne på arenaen. Selve rapmusikken, i seg selv, har så langt vist seg usedvanlig velegnet som arena for diskursen, i sin unike klemme mellom ytringsfrihetskamp og rettighetskamp. Samtidig er dette, i en norsk kontekst, kun et startpunkt for samtalen. Hva om voksengenerasjonen viser seg voksne nok til å plukke opp anledninger som dette, til å ta den praten vi har unnlatt å ta på alvor oss imellom. Og ta den med ungdommen, uten å dømme. Det hadde i så fall også vært en kime til håp.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. mars 2018 kl. 10.04
Mandag 19. mars 2018
Om titusenvis av norske tenåringer roper «nigga» i kor en fredagskveld i Bærum uten at noen hører det problematiske – er det da et problem?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk