Klassekampen.no
Lørdag 17. mars 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Har jeg noe som kan gis videre til neste generasjon?
Kampen om friheten har endret karakter

Har venstresida vært på defensiven i tretti år fordi vi aldri forsto det med friheten? Tanken gnager mens jeg søker etter et skannet Polaroid-foto som skal finnes inne på Mac-en et sted. Vi er på foreldrepermisjon i California første halvår av 2012. Gutten min er knapt seks måneder gammel.

På bildet sittter hun, en rund dame i 1970-årene, smilende i sofaen i en hvit kjole med svarte prikker. Hun dikker bollekinnet på babyen som er plassert godt inne i armkroken, og med vidåpne øyne vil ta inn alt som fins i denne trønderske stua oppunder jul i 1974. Dette er det eneste bildet jeg har av oldemor og meg.

Til høyre for oss sitter en ung kvinne med langt hår og runde syttitallsbriller. Jeg ser hvordan hun smiler varmt mot den lille sønnen i blå og hvit sparkebukse og forstår: En gang satt mamma og stirret på den myke klumpen som var meg, det første barnet, og tenkte inn i min framtid, slik jeg tenker på Vemunds framtid nå.

Jeg tror min radikale mamma i 1974 er ganske trygg på at framtida jeg skal få oppleve, vil stå i de progressive framskrittenes tegn. Oldefar Trygve har vært tillitsvalgt i fagbevegelsen helt siden 1920-årene og leder av kommunens lag av Arbeiderpartiet. Mamma er enda mer radikal, overbevist sosialist og aktiv i Kvinnefronten. Den imponerende historien som sitter i sofaen ved siden av henne, tar hun mer eller mindre for gitt.

Én ting er de enige om, familiemedlemmene som sitter samlet i stuen til Trygve og Sanna denne søndagen i 1974: Ansiktet som dukket opp i TV-nyhetene denne høsten, den unge Carl Ivar Hagen fra Oslo vest, har ingen politisk framtid i Norge. Noen år senere, da Margaret Thatcher kommer til makten i 1979, da Ronald Reagan vinner i 1980, da Kåre Willoch tar makten i 1981, vet de venstreorienterte at Halvdan Sivertsen har helt rett, når han synger at «vinden ifra høyre snart vil snu».

Men det snur ikke i 1980-årene. Ulikheten øker i rekordfart i 1990-årene. Den internasjonale høyrebølgen fortsetter gjennom første tiår av 2000-tallet. Da jeg sitter med den førstefødte på fanget i California, er det egentlig ingen grunn til å tro at Vemunds framtid vil stå i solidaritetens tegn.

Den ideologiske virkeligheten er et helt annet sted enn da jeg ble født. Kanskje var det ikke Carl I. Hagens kamp mot skatter, avgifter og offentlige inngrep som hadde gått ut på dato anno 1974, men min venstreorienterte families kollektivisme?

Denne familiehistorien ble utgangspunktet for en bok jeg skriver. Jeg ville bruke USA og Norge til å undersøke forestillingen som generasjoner av nordmenn ble flasket opp med under den kalde krigen: At frihet og likhet er motpoler. At det sosialdemokratiske Norge har ofret individets frihet for likheten, mens amerikanerne valgte omvendt.

Jeg skulle følge historien til oldemor, som ble født på en fattigslig husmannsplass på kysten av Helgeland, og søsteren hennes, som for snart 100 år siden emigrerte til Amerika. Jeg skulle finne igjen slektningene mine i USA. Jeg skulle utforske og kritisere et bestemt frihetsbegrep, det som hele Vesten arvet fra den kalde krigen og tenkerne til Thatcher og Reagan.

Idet Vemund har blitt skolegutt i første klasse på østkanten av Oslo, er den ideologiske virkeligheten et helt annet sted. I 2012 ante jeg ikke at de sinte Tea Party-menneskene jeg så på TV i USA var tilsig til en høyreradikal bølge som skulle kulminere med at Donald Trump ble valgt til verdens mektigste president.

Jeg forutså ikke høyresidens ideologiske glideflukt vekk fra friheten. Men Donald Trump gjennomførte så å si hele presidentvalgkampen i 2016 – for Ronald Reagans parti! – uten å snakke om individets «freedom» og «liberty». Trump gikk i stedet til valg på høyresidens tradisjonelle kjerneverdier: statens styrke, lederens autoritet og folkemassens patriotiske lydighet.

I vår verdensdel har Viktor Orbán kunngjort sin ambisjon om å bygge «en illiberal stat», med statlig mediesensur og etnisk ensretting. For dette ble han ikke kastet ut av EU-fellesskapet, men et lysende forbilde for statslederne i sin region.

I Spania er høyreregjeringens svar på folkelige protester mot EUs kuttpolitikk å gi opptil fem millioner kroner i bot for å demonstrere uten statlig godkjenning. Denne kneblingsloven ble ikke innført av general Franco i 1945, men av Høyres søsterparti i 2015.

Og Norge? Jeg kunne vel heller ikke forestille meg at Vemund skulle vokse opp i et Norge med Sylvi Listhaug som justisminister. Men der er vi nå.

Den ideologiske epoken som ble innledet da Reagan og Thatcher kom til makten rundt 1980, tok slutt med valget av Trump i 2016. Den liberalistiske frihetens ironi, i dag som på 1930-tallet, er at resultatet blir et autoritært styre.

Det var kampen om frihets­begrepet jeg hadde i tankene i 2011, da Vemund ble født og jeg begynte å pønske på boken. Sju år senere føles det mer som om selve friheten kan stå på spill.

Desto mer meningsfullt føles det å lete etter et frihetsbegrep for venstresida, kanskje fra oldefars dager i arbeiderbevegelsen, noe å gi videre til Vemund sin generasjon.

magnusmarsdal@me.com

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk