Klassekampen.no
Fredag 16. mars 2018
SELVFØLELSE
Usynlighetskappen
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Det kan være deilig å være usynlig. Men først og fremst må vi våge å synes, på godt og vondt.

Når vi løp som livredde små harer på flukt fra de to slemme guttene i klassen som stadig truet med å kaste oss i kloakken på vei hjem fra skolen, lengtet jeg desperat etter en usynlighetskappe. Eller noen år senere, etter at vi hadde begynt å forelske oss skikkelig. Tenk å kunne snike seg innpå ham, stille og usynlig, for å høre hva han sa, kanskje til og med om meg, eller bare for å høre ham puste, studere øyenfargen hans skikkelig, liste seg bak ham og nesten stryke ham i nakken. Eller tenk å ha en usynlighetskappe så man kunne følge forsiktig etter store­søsken og finne ut mer om alle de hemmelige tingene de sikkert drev på med, uten å bli oppdaget og skjelt ut. Eller for å spionere på de voksne.

Som de fleste andre fikk jeg etter hvert samlet meg såpass sosial kompetanse og mot at jeg glemte drømmen om usynlighetskappen i noen år og godtok å snuble meg fram og forsøke å nå mine mål uten magiske hjelpemidler.

Det hendte riktignok at jeg, som mange andre, havnet i noen metoo-situasjoner hvor jeg lengtet etter å være mindre synlig. Når uønsket seksuell oppmerksomhet rammet, ønsket jeg at kroppen min hadde evnen til å omdanne seg til en slags firkantet stålboks, mens hodet, stemmen og tankene fortsatt kunne bli sett og hørt.

Først da barna våre vokste opp og ble rammet av Harry Potter-feberen, ble jeg minnet om usynlighetskappen. Harry Potter er så heldig at han får en magisk usynlighetskappe av sin gudfar. Den kan redde ham fra de frykteligste ting og gi ham en hemmelig makt som lar ham overliste den ene skumle fienden etter den andre. Jeg kjente barnet i meg våkne brått mens jeg leste høyt for barna.

De fleste av oss ønsker både å være synlige og usynlige, alt etter humør og omgivelser. Å bli bekreftet eller beundret er godt for alle. Vi skapes på mange måter av andres blikk, helt fra de gode og observante blikkene det lille barnet bare må ha fra sine nærmeste, via tenåringens hudløse behov for å synes i sitt eget sosiale miljø, til voksnes behov for å føle oss dyktige og tiltrekkende. Er disse behovene ikke altfor store og opp­slukende hos oss, vil de fleste over tid føle seg rimelig bekreftet.

En berømt filosof hevdet at vårt ­sosiale liv i stor grad dreier seg om fordelingen av respekt og forakt. På psykologspråk kan man kalle dette «sosiale responser» som skaper enten stolthet eller skam i oss. Når vi bekreftes, blir vi stolte og vil gjerne være synlige, mens skam nærmest er ensbetydende med et ønske om å synke i jorden.

Vi vil innerst inne bli sett alle sammen, men ikke når som helst. Ikke når vi er redde, føler oss stygge, eller skammer oss over noe vi har gjort. Det er heller ikke slik at vi søker usynlighet bare når vi føler oss redde. Iblant vil vi være usynlige fordi vi vil ha makt. Makt til i all stillhet å avsløre hemmeligheter, få innsikt i hva andre mennesker gjør og sier. Få ting gir større makt enn å vite noe viktig om andre som de ikke vet at du vet. Industrispionen, stalkeren og foreldre som snoker i tenåringens ting er alle en type usynlige agenter. De virkelig maktglade har forstått dette bestandig: Hold tett selv, lytt og observer, spør tilforlatelig og hold deg edru mens folk blir fulle, pannelappene deres sløves, og de blir pratsomme og utagerende.

Det var nok både sjenanse og maktlyst jeg kjente på når jeg drømte om å spionere på de store barna og de voksne. Selv de gangene jeg ønsket å snike meg innpå forelskelsene mine uten å bli sett, var jeg kanskje drevet litt av begge deler? Menneskelig? Joda. Men litt skamfullt også, for vi føler oss flaue, både over å være sjenerte og snokete.

De ultrasjenerte kan hos psykologen få merkelapper som «sosial angst» eller «unnvikende personlighets­forstyrrelse». Det siste er hvis fobien mot å bli sett, målt og vurdert er intens på alle livsområder.

Som en mann jeg kjente en gang. Han hadde i prinsippet gitt opp å nærme seg kvinner for å få seg en kjæreste. Terapi var for sveklinger mente han, og alkohol hjalp ikke mot sjenansen når han sto foran en han virkelig likte. Men en dag ble han rammet av en dyp forelskelse, en han ikke kunne riste av seg. Det var kritisk! Hva gjør en intelligent og kreativ mann da? Han finner opp sin egen usynlighetskappe: Han trålet butikker og fikk laget en forkledning som gjorde ham nesten ugjenkjennelig. Han anla skjegg, kjøpte en naturtro parykk og briller uten styrke. Dessuten trente han på å legge om stemmen, ganglaget og håndgestene sine. En skuespiller ville vært stolt av resultatet. Meningen var å komme så nær henne på offentlige steder at han iallfall kunne få en viss følelse av å være sammen med henne.

Jeg prøvde å snakke ham fra det, men han var urokkelig. En liten uke var han i lykkerus og fikk «vært sammen med henne» flere ganger. Så en dag endte eventyret brått og overraskende for oss begge. De første dagenes frihetsfølelse ble gradvis ødelagt av en skremmende og økende følelse av uvirkelighet.

Når han passerte mennesker på gata som så vennlig på ham, følte han ikke lenger at det var ham de så, og hver gang kjente han seg litt mer ensom.

Til slutt kastet han forkledningen for godt, litt klokere.

Det er ikke vanskelig å se parallellen til mennesker som konstruerer et «nytt selv» i sosiale medier. De skreller bort hverdag og «kroppsfeil» og står igjen med en effektiv usynlighets­kappe. Det er sannsynlig at mange av stjernene i sosiale medier har gjort seg selv til fanger, fordi følgere og likes aldri kan gjøre opp for tapet av «selvet». Det er mye vanskeligere å gå fra å være beundret til å tørre å vise seg som et hverdagsmenneske, enn som mannen jeg kjente, som kastet en forkledning nesten ingen visste om.

Problemene med «perfekte» selvframføringer er så alvorlige at vi kanskje vil måtte ty til kompliserte dybdepsykologiske teorier om såkalt «falskt selv» og «ekte selv» for å forstå det i dybden. I slike teorier beskrives det ekte selv blant annet som «en spontan, autentisk opplevelse, en følelse av å være levende» eller å «bare være».

Likevel må jeg innrømme at jeg fortsatt tenker at usynlighet er litt fascinerende, hvis man bare bruker det en sjelden gang og mest for spenningens skyld. Noen kappe ­trenger man riktignok ikke – det er gjerne nok å være litt stille og gjøre lite av seg, gå en omvei, unngå å se folk i øynene. Men så må man komme sterkere tilbake etterpå og våge å være synlig, sårbar og seg selv.

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk