Klassekampen.no
Torsdag 15. mars 2018
Min kvinnedag

Det ble åttende mars i år også. Den dukker alltid opp rett etter den syvende, til syvende og sist like nødvendig politisk som en bærekraftig tallrekke.

Dagen før dagen gikk et intervjuprogram på svensk tv med noen menn i panelet som skulle si noe lurt i anledning kvinnedagen. Førstemann svarer bekreftende på at dagen er nødvendig og argumenterer med at det gjenstår en rekke saker og ramser opp detaljer og tall som viser at forskjellsbehandlingen mellom kjønnene fortsatt gjør seg gjeldende. Han er en hvit svensk mann på 30+, sikkert politisk korrekt og han kan leksa si.

Den neste som skal si noe lurt, også han svensk og så videre, er en kar som er kølsvart i huden og med et flott krølltopphår. Dette gjør ham til den mest interessante i mine øyne, overfladisk sett, og jeg har nå blikket til en hvit gammal gubbe.

Men han er også den som har tatt Poenget, som har et perspektiv som bør treffe solar plexus hos enhver. Og han sier det høyt. Det hele, sier han, enten det er kvinnesak, rasisme, Israeli settlement of what ever, så handler det om en grunnholdning til andre mennesker. Punktum.

Nettopp. Ikke kom her og «forklar» lavere lønn med at en jobb tradisjonelt tilhører kvinneyrkene. Å beskrive en sak om igjen, er ikke det samme som å forklare årsak.

Fra jeg var en ung mann har jeg alltid lagt merke til forskjeller. Og jeg setter pris på dem. Hukommelsen svikter, men hjernen husker utmerket godt hvor jeg sto, sågar hvordan hun så ut, min første kvinnelige trikkefører der hun stanset kjøredoningen på rødt nederst i hovedstadens Vogts gate.

I 2018 rammes jeg av den samme undringen. Etter å ha flyttet til en øy i Aust-Agder, tar jeg en runde på fastlandet. På toget til Kongsvinger sitter en dame med hijaben utvidet til å omfatte spedbarnet hun holder på armen og ammer. Midt i den åpne togkupeen.

Verden går muligens framover likevel, tenker jeg, om det ikke akkurat er med togets 100 kilometer i timen.

Vel framme i Kongsvinger venter jeg på bussen, lenge nok til at jeg legger merke til at det er både kølsvarte og gråspraglete duer rundt meg på asfalten. De er selvsagt hanner og hunner, og de kurrer og kurtiserer. Slik er due-kulturen, enda våren ikke har kommet ennå. Fortsatt er vi midt i disse giskemetootider.

nilsamund@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.28

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk