Klassekampen.no
Torsdag 15. mars 2018
Min kvinnedag

Det ble åttende mars i år også. Den dukker alltid opp rett etter den syvende, til syvende og sist like nødvendig politisk som en bærekraftig tallrekke.

Dagen før dagen gikk et intervjuprogram på svensk tv med noen menn i panelet som skulle si noe lurt i anledning kvinnedagen. Førstemann svarer bekreftende på at dagen er nødvendig og argumenterer med at det gjenstår en rekke saker og ramser opp detaljer og tall som viser at forskjellsbehandlingen mellom kjønnene fortsatt gjør seg gjeldende. Han er en hvit svensk mann på 30+, sikkert politisk korrekt og han kan leksa si.

Den neste som skal si noe lurt, også han svensk og så videre, er en kar som er kølsvart i huden og med et flott krølltopphår. Dette gjør ham til den mest interessante i mine øyne, overfladisk sett, og jeg har nå blikket til en hvit gammal gubbe.

Men han er også den som har tatt Poenget, som har et perspektiv som bør treffe solar plexus hos enhver. Og han sier det høyt. Det hele, sier han, enten det er kvinnesak, rasisme, Israeli settlement of what ever, så handler det om en grunnholdning til andre mennesker. Punktum.

Nettopp. Ikke kom her og «forklar» lavere lønn med at en jobb tradisjonelt tilhører kvinneyrkene. Å beskrive en sak om igjen, er ikke det samme som å forklare årsak.

Fra jeg var en ung mann har jeg alltid lagt merke til forskjeller. Og jeg setter pris på dem. Hukommelsen svikter, men hjernen husker utmerket godt hvor jeg sto, sågar hvordan hun så ut, min første kvinnelige trikkefører der hun stanset kjøredoningen på rødt nederst i hovedstadens Vogts gate.

I 2018 rammes jeg av den samme undringen. Etter å ha flyttet til en øy i Aust-Agder, tar jeg en runde på fastlandet. På toget til Kongsvinger sitter en dame med hijaben utvidet til å omfatte spedbarnet hun holder på armen og ammer. Midt i den åpne togkupeen.

Verden går muligens framover likevel, tenker jeg, om det ikke akkurat er med togets 100 kilometer i timen.

Vel framme i Kongsvinger venter jeg på bussen, lenge nok til at jeg legger merke til at det er både kølsvarte og gråspraglete duer rundt meg på asfalten. De er selvsagt hanner og hunner, og de kurrer og kurtiserer. Slik er due-kulturen, enda våren ikke har kommet ennå. Fortsatt er vi midt i disse giskemetootider.

nilsamund@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.28
Onsdag 25. april 2018
De lyttet spent på radioprogrammet. Så spilte de sangen. Den Portugal hadde sendt til Melodi Grand Prix. Banal som bare det. Men det var startsignalet. Troppene ble samlet. Kapteinen holdt en kort tale: «Mine herrer: I...
Tirsdag 24. april 2018
Vår secretary general Stoltenberg har forandret seg. Før pratet han selvsikkert i vei. Men sammen med Trump («Stoltenberg is my biggest fan») virker han stiv, keitete og usikker, en...
Mandag 23. april 2018
I en årrekke arbeidet jeg som psykolog for studenter i Trondheim. Når det var eksamenstid, altså på den tiden av året vi nå er inne i, fikk jeg ofte forespørsler fra media om å bidra med råd og dåd mot eksamensangst.
Lørdag 21. april 2018
Hvor mange vinterlørdager på 1980-tallet jeg har stått på Egertorget og solgt Klassekampen, har jeg ikke tall på. Jeg husker bare at det var veldig kaldt og bestandig sur vind. Som regel slo jeg meg sammen med min gode...
Fredag 20. april 2018
Jeg synes at jeg så en enorm kontur av Gud i går. Et omriss. Det var litt usymmetrisk og ikke så vakkert, men kolossalt stort. Et øre var langt.Ingen får se Guds ansikt og fortsatt leve, står det i skriften.
Torsdag 19. april 2018
Johan Galtung er fredsforsker. Aldri har noen vært i tvil om det. Faktisk en fremragende, verdenskjent fredsforsker. Men han er noe langt mer enn en fredsforsker – han er faktisk en del av det han selv forsker på. Han...
Onsdag 18. april 2018
Det er cirka et år siden Colombias president Juan Manuel Santos og Farc avsluttet en 52 år gammel blodig konflikt med et lite pennestrøk. Jeg tror mange av oss satt igjen med en følelse av at fredsavtalen aldri hadde...
Tirsdag 17. april 2018
Klokken var halv fire på natta da jeg våknet av at det banket på. Det var Miika fra Finland, som fortalte at kjæresten var blitt bitt av en slange og de var redd for at bittet kunne være dødelig. Vi befant oss et par...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk