Klassekampen.no
Torsdag 15. mars 2018
FRYKTET BARN HAR MANGE NAVN: Voldelige grupper omtales som islamistiske, jihadistiske eller salafistiske. Her fra en video spredt av Boko Haram i januar i år. FOTO: AFP/NTB SCANPIX
Er det riktig å omtale terror begått av muslimer som islamsk terror?
Språk og terror

Noen ganger blir forskere utfordret fordi vi snakker eller skriver om islam som noe av bakgrunnen for terrorisme. Det er selvsagt ikke islam i sin alminnelighet som kan sies å være årsak til terror(isme). Men det finnes tolkninger av islam som motiverer til vold og terror. Da snakker forskere om voldelig islam, eller oftere og mer presist om voldelig islamisme.

Så kan dette presiseres ytterligere og vi kan snakke eller skrive om den tolkningen av islam som i størst grad er knyttet til vold og terror i våre dager, nemlig salafisme. Men så er faktisk flertallet av salafister ikkevoldelige og apolitiske. Altså må vi være enda tydeligere og presisere at vi mener voldelig salafisme.

En annen tilnærming kan være å se på noen av de andre elementene i de ekstreme muslimenes ideologi, for eksempel hvordan de forholder seg til jihad. Dette er et sentralt begrep i mange ekstreme salafisters forståelse av islam. Samtidig er jihad viktig for muslimer flest. Dette kan fort føre til forvirring om man ikke er oppmerksom. For forskere har det blitt kutyme å snakke om en ideologi, jihadisme, når jihad forstås som en nødvendig militær kamp som må føres i våre dager.

Så kan islam, islamisme, salafisme, jihadisme og andre uttrykk kombineres på ulike måter for å tydeliggjøre det sentrale innholdet i ideologien eller teologien til de gruppene man forsker på. I dag er det særlig salafi-jihadisme som står i fokus fordi dette er måten mange forskere på en kortfattet måte benevner ideologien til en rekke voldelige grupper, som al-Qa’ida, Den islamske stat, Boko Haram og en rekke andre.

Så er det noen – ofte muslimer, men også andre – som hevder at det er å stigmatisere islam og derfor muslimer flest når man kobler islam til spesielle, ekstreme og voldelige tolkninger. For å unngå en slik stigmatisering og urimelig kobling, bør forskere bruke andre ord. For eksempel kan man snakke eller skrive om «muslimske» (ikke «islamske» eller «islamistiske») ekstremister eller terrorister. Da ville man fokusere mer på den enkelte muslim og unngå en direkte kobling til islam som religion. For islam er en religion som for muslimer flest er fredelig og ikkevoldelig.

En slik tilnærming blir imidlertid problematisk så fort den overføres til andre religioner. Om det skrives om en jødisk eller kristen terrorist, vil dette umiddelbart bli assosiert med vedkommendes religion. Og hvis volden er inspirert av eller begrunnet med henvisning til jødedom eller kristendom, er det riktig å snakke om en jødisk eller kristen terrorist. Likevel vil de fleste forstå at den voldelige tolkningen av religionen ikke er den flertallet av jøder eller kristne har.

Viktigere er at forskjellen på «islam» og «muslim» er overflatisk. På arabisk er en muslim en person som har underkastet seg eller tilsluttet seg islam. På samme måten er en kristen en som har underkastet eller tilsluttet seg kristendommen. Forskjellen på «islam» og «muslim» i ord- og skriftbildet skyldes det semittiske språket, men ordparet svarer til «kristendom» og «kristen». Det er således ikke mindre stigmatiserende å snakke om «muslim» enn om islam.

En mer fundamental innvending mot å skrive om muslimer (og ikke islam, islamisme og så videre), er at mange forskere slett ikke forsker på muslimske individer, men nettopp deres teologi eller ideologi. Det lar seg ikke benekte at mange ekstreme eller voldelige muslimer er inspirert av islam, om enn i spesielle tolkninger.

For egen del er jeg opptatt av islamsk politisk tenkning, med andre ord de mange ulike tanker som finnes om stat og styring innenfor den islamske kultursfære gjennom 1400 år. Det innebærer at det nettopp er islam, islamisme, salafisme, jihadisme og andre teologisk-ideologiske posisjoner jeg er opptatt av. Det er selvsagt individuelle muslimer som står for tolkningene, men ofte er det linjene i historien og oppslutningen om ideene som er det viktige for en forsker.

Forskere har også et ansvar for ikke å bidra til stigmatisering av grupper eller religioner, men vi kan ikke omskrive virkeligheten terminologisk på en slik måte at viktige fenomener «forsvinner». Så må vi heller være tydelige på at de ekstreme ideologiene og tolkningene av islam er minoritetsoppfatninger.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.28

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk