Klassekampen.no
Mandag 12. mars 2018
STOPP EN HAL: Ideen om at kirken var et ukrenkelig rom ble spredt i Europa rundt årtusenskiftet, og den levde videre i ulike former. Her en framstilling av Rosekrigene, der riddere fra hus Lancaster har søkt ly i en kirke fra kong Edvard IV. MALERI: RICHARD BURCHETT, 1867
Skal kirken kunne verne folk som kongen eller staten vil ha tak i, og gjelder det for alle? Kirkeasylet var omstridt i middelalderen som nå.
Fra voldsfri sone til rettsfri sone
Hva skulle man gjøre når en ettersøkt forbryter søkte ly i kirkens hellige rom?

Middelalder

24. mai 1240 tok de norske borgerkrigene slutt, da kong Håkon Håkonssons menn brøt kirkeasylet for å felle kongens siste motstander, Skule Bårdsson. Kongen hadde gode grunner til å bryte kirkeasylet, for Skule hadde et halvt år tidligere gått til overrumplingsangrep mot ham og hans menn etter å ha tjent 22 år som jarl og hertug.

Omstridt da og nå

Bruddet på kirkeasylet var like fullt omstridt, den gang som i dag. Skule Bårdsson var utvilsomt en viktigere skikkelse enn den afghanske familien som 23. februar i år ble tatt med makt ut av en kirke på Fitjar, men spørsmålet er det samme: Skal kirken kunne verne mennesker man vil ha tak i, og gjelder det i tilfelle alltid?

Kirkeasylet, eller kirkefreden som det kalles i norrøne kilder, var ikke et så merkelig fenomen i middelalderen som det er i dagens samfunn, der det i prinsippet er den eneste innskrenkning på statens rettsmonopol. I middelalderen var slike innskrenkninger ikke så oppsiktsvekkende, sett i lys av kongenes begrensede makt. Kirkefreden er likevel spesiell, fordi den må sees som en sammenblanding av to høyst ulike tradisjoner.

Fredhellige steder

«Helgi» er et norrønt ord som betyr fredhellig, eller kanskje noe i nærheten av ukrenkelig. Helgi var noe ethvert menneske hadde, og som gjorde at den som brøt prinsippet ved å krenke eller skade et annet menneske hadde satt seg utenfor samfunnets normer og kunne krenkes tilsvarende – gjennom hevn eller bøtelegging. De norrøne lovene – også de eldste der kongemakten er lite til stede – bygde på dette prinsippet, og fastsatte ulike grader av overtredelser og hva den fornærmede i så fall kunne foreta seg uten selv å miste sin helgi.

Men enkelte steder var særlig ukrenkelige, og dersom noen forbrøt seg på slike steder kunne de forvente tilsvarende strenge straffer. Økte bøtesatser gjaldt for lovbrudd foretatt på tinget, i ølhus, i gilder eller innenfor gårdsgjerdet. Da Norge ble kristnet ble også kirker omfattet av disse strenge reguleringene. Å bryte kirkefreden var like uhørt som å bryte tingfreden.

Immuniteter

Men kirkefreden hadde også utenlandske røtter. Rundt forrige årtusenskifte ble Europa hjemsøkt av det som i ettertid har fått navnet Gudsfredbevegelsen. Målet var å skape fredeligere forhold innad i det føydale og fragmenterte Europa, der ingen kunne føle seg sikre for herjing og voldsbruk fra en militær overklasse som bokstavelig talt levde av ufred.

Den væpnede rytter var sin tids elitesoldat, som til forskjell fra dagens soldater trengte livslang trening i krigskunst og betydelige midler for å kunne kjøpe våpen, rustning og hest. Så var da også rytteren – eller ridderen som han ble hetende – i stand til å dominere sine omgivelser. Og det gjorde de gjennom å benytte seg av sitt militære overtak.

Denne beskrivelsen er karikert, for selv ikke riddere kunne herske gjennom frykt alene. Men den gjorde nytten for kirkens menn, den tids skriveføre. De ønsket å pasifisere og sivilisere krigeren, på flere vis. Gjennom korstogene gjorde de dem til Guds soldater, og gjennom ridderideologien ble deres krigerske tilbøyeligheter forsøkt underlagt deres higen etter å være høviske og veloppdragne. Gudsfredsbevegelsen tok i bruk mange virkemidler: det ble forbudt å forgripe seg på grupper som kvinner, barn og geistlige, og det ble lagt restriksjoner på når og hvor det var lov å bruke vold. En myriade av «immuniteter» sprang opp rundt om i Europa.

Fra kirkefred til kongsfred

Gudsfredsbevegelsen kan sees som en forløper for kongsfreden, for utover i høymiddelalderen vokste kongemakten seg sterkere og inngikk en tettere allianse med kirken. Resultatet var såkalt landefredslovgivning, der kongen påtok seg et hovedansvar for å håndheve lov og rett. Fremdeles er vi langt unna noe moderne voldsmonopol – gjennom hele middelalderen var selvtekt et fundamentalt prinsipp. Derfor forsøkte heller ikke kongene å forby menneskenes rett til hevn for krenkelser, bare å begrense omfanget av det.

Dessuten anerkjente kongene også kirkens uavhengighet, som innebar at kirken hadde egne lover og egne fredhellige steder. Kirkefreden var blant de forbudene som ble strengest overholdt i middelalderen.

Kamp med alle midler

Problemet kunne imidlertid oppstå at forbrytere søkte tilflukt i kirken som det var avgjørende viktig å få has på. Hva skulle man da gjøre? Da Skule Bårdsson senhøstes 1239 gikk til krig mot kong Håkon hadde han latt være å si opp freden. Fra sin base i Trondheim hadde han sendt menn ut i alle retninger for å drepe så mange av kongens menn som mulig, noe det ifølge kong Håkon «ikke finnes eksempler på at noen før har gjort i Norge.»

Skules menn var trolig blitt instruert om å ta i bruk alle midler. Da de kom til Folskn kirke i Nord-Trøndelag hadde en kongsmann søkt tilflukt på kirketaket. Skules menn klatret opp på taket og drepte ham, så «blod og innvoller lå igjen på kirken», forteller Håkon Håkonssons saga. Den var selvsagt oppsatt på å framstille begivenhetene i best mulig lys for kong Håkon, men bruddet på kirkefreden må likevel ha vakt bestyrtelse. Selv da stridighetene raste på sitt mest intense mellom kong Sverre og baglerne på 1190-tallet hører det til sjeldenhetene at kirkefreden ble brutt.

Rikets nødvendighet

I april 1240 ble prinsippet om kirkefred satt på spissen da Skule Bårdsson og en håndfull av hans mest lojale tilhengere søkte tilflukt i Elgeseter kloster rett utenfor Trondheim etter å ha lidd et nederlag mot kong Håkon i slaget i Oslo. Skule var ikke lenger en militær trussel. Men han var en mektig mann og kongens svigerfar, og kunne derfor vokse seg sterk igjen i framtiden. Dessuten hadde Skule selv brutt kirkefreden.

Kringsatt av fiender satt Skule i Elgeseter kloster mens erkebiskopen innstendig bad kongens menn om å respektere kirkefreden. Men de lot seg ikke stanse. Noen satte fyr på klosteret, og lederen sa at «det var slike menn i klosteret at det var nødvendig å gjøre ufred, enten en liker det eller ikke.» Dermed kom Skule ut og ble straks hugd ned.

Kongsmennenes begrunnelse er interessant. «Rikets nødvendighet» var et viktig begrep innenfor romerretten, der det viste til at det kunne være nødvendig å bryte fundamentale normer av hensyn til rikets sikkerhet. «Unntakstilstand» vil være den moderne termen. Anslagene finner vi allerede i Den eldre Gulatingsloven, der en bestemmelse slo fast at det var mulig for kongen å oppheve vanlige normer for å «refse til landerensing og fred.» Passasjen passer godt overens med Gudsfredsideologien, selv om det her var kongen som fikk mulighet til å opptre som fredsstifter – og gjennom det, paradoksalt nok, som nærmest uinnskrenket voldsmann.

Bibelens tvil

Det var neppe alle som følte seg overbevist om at drapet på Skule var legitimt. Ikke lenge etter Skules fall ble Kongespeilet ført i pennen av en ukjent mann som sannsynligvis tilhørte kongens nærmeste krets. Kongespeilet var et didaktisk skrift utformet som en dialog mellom Far og Sønn, der målet var å opphøye kongens posisjon. Og som alle ideologiske skrifter satte Kongespeilet inn støtet der det trengtes. Det gjaldt også kirkeasylet, som vies stor plass. Her viste forfatteren til den ultimate autoritet: Bibelen. Etter at hærføreren Joab hadde gjort opprør mot kong Salomo søkte han tilflukt i «Guds hellige tjeld», men Salomo beordret sine menn til å ta ham ut med makt og henrette ham. Da Sønnen spurte – en sikker indikasjon på et følsomt tema – hvordan Salomo kunne drepe Joab i det nærmeste man kunne komme en kirke, svarte Faren / Salomo: «handlingene hans og dommen i de hellige lovene dreper ham, men ingen av oss.» Mer direkte kunne det ikke sies at kong Håkon hadde gjort rett i å bryte kirkeasylet for å drepe Skule.

Krenkelsen av staten

I dag styrer Bibelen verken konge eller undersåtter, og staten har for lengst oppnådd monopol på å utøve sin myndighet overalt innenfor sitt territorium. Med unntak av i kirkene (og ambassadene). For mennesker som er blitt utvist av Norge, og dermed ikke har rett til å oppholde seg her, har kirkeasylet blitt den siste skansen.

De som søker kirkeasyl i dag er neppe så viktige at de ville blitt hentet ut av kirkene i middelalderen. Men i dag blir de det, fordi de gjennom sin handling bryter med statens rettsmonopol. Det er derfor grunn til å tro at statens sterke reaksjon ikke bunner i sikkerhetspolitiske resonnementer, men i en siste rest av middelaldersk mentalitet: dens krenkethet. Kirkeasylet er gått fra å være en voldsfri til å bli en rettsfri sone.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.40

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk