Klassekampen.no
Lørdag 10. mars 2018
Hvor fornøyelig er det egentlig at Petter Stordalen lager spetakkel i forlagsbransjen?
Gøyale gribber i andedammen

Tenk deg et isolert og sårbart økosystem, for eksempel en liten andedam, der små og store arter gjennom en årrekke har utviklet en balanse og lever i relativ harmoni. Noen vokser seg store og plasker bedagelig i solskinnet; andre lever stille i skyggen blant sivene. Hadde det ikke da vært gresselig gøyalt å innføre en ny art, en hauk, for eksempel, eller en gribb?

Som Merete Røsvik skriver denne uka (side 9), bør kritikerstanden være forsiktig med å sable ned nysatsinger for tidlig, men det er noe urovekkende ved investor Petter Stordalens plyndring av storforlagenes bestselgerstall de siste ukene – og ikke minst ved omtalen av den. Stordalens nye kulturelle smykke – forlagstrioen med Capitana forlag i spissen – er blitt omtalt som «gøy», «spennende» og «forfriskende». Norsk bokbransje for øvrig er «sidrumpa».

Humørmessig er heller ikke jeg noen sprettrumpe, og det er ikke mange ukene siden jeg satte på trykk noen gretne formaninger til de etablerte storforlagene om deres forvaltning av egne bransjeprivilegier og av vår felles litteratur. Dette fordi jeg vil dem godt, av den åpenbare grunn at de er del av et noenlunde fungerende bransjemessig økosystem som lenge har tjent norsk litteratur vel.

I omtalen av Stordalens forlagssatsing har det derimot vært en undertone av skadefryd over at det nå kommer en gjeng kommersielle hurragutter og lager haraball i de ærverdige, men bakstreverske forlagenes finstue. Under ligger også fortellingen om, på den ene siden, den hardtarbeidende forfatter som sitter alene på kjøkkenet og skriver, og, på den andre, de griske storforlagene som tjener penger på arbeidet hans. Når så bestselgerforfattere som Jørn Lier Horst og Tom Egeland da river seg løs for å få en større del av kaka selv, så heier vi på dem.

I denne fortellingen er to viktige plottelementer utelatt: Det mest åpenbare er at de ikke går til noe småforlag; de går til hotellkongen og milliardæren Petter Stordalen. Det andre man overser, er at det bak disse forfatternes suksess – som er grunnen til at de er interessante for Stordalen – ligger en årelang innsats fra forlagenes side, redaksjonelt og markedsmessig, men også menneskelig. Man mistenker at forlagene i enkelte tilfeller har brukt så store krefter på å bygge forfatternes selvtillit at sistnevnte tror de har oppnådd suksessen på egen hånd.

Ønsket om å tjene mer penger på eget forfattervirke er forståelig og legitimt, og forfatterne har i en årrekke, gjennom Forfatterforeningen, arbeidet kollektivt for å bedre vilkårene – men da for alle, ikke bare bestselgerne.

Det er klart det svir for storforlagene å miste flere av sine kommersielle motorer, men de overlever nok konkurransen fra Stordalen. Problemet oppstår – slik Forfatterforeningens leder Heidi Marie Kriznik sa i Dagsnytt atten på tirsdag – om storforlagene i frykt for konkurransen begynner å fokusere mer på bestselgere. Dette kan i så fall endre spillereglene i bransjen og gå ut over breddeforleggeriet, og det vil dermed virke negativt ikke minst for litteraturen, men selvsagt også for mindre­selgende forfattere som vil leve av arbeidet sitt.

«Slik skal Stordalen endevende bokbransjen», lød en entusiastisk overskrift i DN 9. februar. Andre har påpekt at Stordalen ikke engang vil tjene stort på satsingen sammenlignet med hva han kunne gjort på investeringer i andre bransjer. Han vil altså sette en av de viktigste norske litteraturinstitusjonene på spill – for moro skyld.

Jeg ler ikke.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.46

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk