Klassekampen.no
Fredag 9. mars 2018
UNDER BRUA: Mohamed Fariss driver fritidsklubb og fotballag midt på Grønland i Oslo. Hans prosjekt er å bygge et fellesskap der det er plass til alle ungdommene. Men han er bekymret for lokalmiljøet for tida.
LOKALMILJØ
Hjertet øst for Akerselva
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Kjedsomhet og fattigdom er en farlig kombinasjon. Bare spør årets Oslo-borger Mohamed Fariss.

Det er en sommerdag i 2001. Mohamed Fariss er i begynnelsen av 20-årene og spiller fotball på Rudolf Nilsens plass i grenselandet mellom Tøyen og Grønland, helt øst i Oslo sentrum. Plutselig kommer en gjeng eldre menn og tar over plassen på fotballbanen. De har hevd på banen, mener de, fordi de driver «organisert idrett».

Historien er begynnelsen på Fariss’ sosiale engasjement. 17 år etter vinner han Aftenposten-kåringen Årets Oslo-borger for sitt frivillige arbeid med å puste liv i den sovende fotballklubben Sterling på Tøyen.

– Bestekompisen min irriterte seg over det som hadde skjedd og tenkte: Hva om vi begynner med organisert idrett?

Det ble startskuddet. Kompisen kom i kontakt med den nesten hundre år gamle Tøyen-klubben Sterling, som tidligere har drevet med bandy, ishockey og håndball, men som den gangen bare hadde oldboyslag med menn over 40.

Plutselig ble Fariss sin hverdag fylt opp med trening av ungdommer, dømming av kamper, registrering av lag, og alt annet som trengs for å drive en aktiv fotballklubb. Og slik begynte veien mot der de er i dag. Sterling: fotballklubben uten hjemmebane, men med egen fritidsklubb.

– Sterling er blitt mye mer enn en fotballklubb. I og med at vi hadde et klubblokale og det ikke var noe fritidsklubb i området, tenkte vi: Hvorfor ikke bruke det som en fritidsklubb også?

Fakta:

MOHAMED FARISS

Alder: 37.

Tittel: Barne- og ungdomsarbeider.

Sivilstand: Singel.

Hvor er du i livet? Det er vanskelig å si, egentlig. Jeg har en gjeng her som diskuterer hvor vi er i livet på en skala fra én til ti. Jeg er på fem. Midt imellom.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leser ikke så mye, det har jeg ikke tid til. Skulle jeg nevne en bok, så må det vel bli Koranen, selv om jeg ikke er så veldig religiøs.

Hva er din favorittfilm?

– Det er mange. Jeg husker jeg så «Forhandleren» for noen år siden. Jeg likte hvordan hovedpersonen tok saken i egne hender for å bevise at han var uskyldig.

Hvilken musikk hører du på?

– Det går mest i RnB og hiphop. Jeg venter på artistene fra Sterling. Favorittartister må derfor bli kommende stjerner som Lamaboi og Trapprince.

Normal på Grønland

Klassekampen møter Fariss på Grønland T-banestasjon på en av de kaldeste dagene i Oslo denne vinteren. På ungdomsklubben Riverside, mellom Nylandsbrua og Vaterland langs Akerselva, har Fariss jobbet helt siden han begynte det frivillige arbeidet for Sterling.

– Jeg jobber både i Sterling og her på Riverside, noe som gir meg mange fordeler. Jeg kjenner ungdommene fra de er rundt åtte år, og vet hvem de er når de kommer hit som 15-åringer. Da er det lettere å bygge en relasjon til dem, forklarer han.

Tidligere denne dagen har han vært i møte med Fagforbundet for å snakke fritidsklubbenes sak.

– Jeg hadde to ungdommer med meg fra Sterling som opptrådte med raplåter for Fagforbundet. Jeg fikk fortelle litt om hva vi driver med, og så håper jeg talentet til ungdommene kan være med å pushe dem litt, sier Fariss.

Ungdomsarbeiderens univers er området Grønland, Tøyen og Gamlebyen. Stedet har en helt spesiell plass i Fariss’ hjerte. Dette området betyr alt, sier han.

– Jeg er jo norsk, og samtidig er jeg ikke det. Og det er ikke til å legge skjul på at det finnes litt rasisme og fordommer i Norge, men går du rundt på Grønland, er alle ulike, og dermed er alle normale. Det er fint.

Foreldrene til Fariss prøvde å bo på Majorstua på Oslos vestkant en gang på nittitallet. I blokka med bare etniske nordmenn var det lite rom for å være annerledes, mener Fariss.

– Naboene klagde på at det luktet krydder i gangen når vi laget mat. Da blir det veldig vanskelig å føle seg inkludert. Skal folk bestemme hvordan maten skal smake også, tenkte vi. Det ble helt feil.

Foreldrene til Farris bodde på Majorstua i mange år, men følte seg aldri inkludert der.

– Jeg bor på Grønland og kjenner alle naboene mine. Foreldrene mine ble aldri kjent med noen på Majorstua.

Minoritetsjenter på banen

Sterling fritidsklubb er i dag en åpen møteplass hvor både de som spiller og ikke spiller fotball kan finne aktiviteter og et trygt sosialt rom.

– Det skal være en bru mellom det uorganiserte og det organiserte. Jeg tror det er derfor vi har blitt så gode på å få med jenter med minoritetsbakgrunn.

I fjorårssesongen hadde Sterling tre aldersbestemte lag med jenter med minoritetsbakgrunn.

– Jeg tror ingen andre i Norge kan måle seg med det. Det er veldig vanskelig å få dette til, men fordi vi har de sosiale aktivitetene vi har, har vi lyktes. Vi bruker lang tid på rekruttering. Ikke dager, men måneder.

– Hvor mye betyr det å bli kåret til årets Oslo-borger?

– Det handler ikke så mye om hva det betyr for meg, men hva det betyr for oss. Jeg var den heldige som fikk prisen, men det var mange som kunne fått den i Sterling. I ettertid merker jeg at det betyr veldig mye å få anerkjennelsen. Vi føler oss sett og hørt.

Fariss skulle egentlig bli rørlegger, men skiftet utdanningsløp til sosialarbeid da han forsto at han ville jobbe tettere på mennesker. For Fariss er arbeidet med Sterling det aller viktigste.

– Prisen kunne kommet for fire år siden; vi var her og gjorde det samme da også. Den kunne kommet om fire år, for vi kommer til å være her da også.

At Sterling ikke har egen fotballbane, gjør at de både må trene og spille kampene sine på Ekeberg, åsen som stiger opp sørøst for Bjørvika i Gamlebyen.

– Det er et av våre største problemer. Vi får ikke spilt kamper eller trent i nærmiljøet, og det er spesielt utfordrende for de ungene vi prøver å rekruttere. Det tar tid og koster penger å ta bussen til Ekeberg, og for store familier med lite penger er det vanskelig.

– Har vært der selv

Mohammed Fariss er født i Marokko i 1980. Faren hans dro til Norge for å finne jobb da sønnen var åtte år. Det var stor arbeidsledighet i Marokko, og mens faren søkte jobb i Norge, ble Fariss og storebroren nødt til å selge røyk, kjeks og vann på gata i hjemlandet.

– Jeg er veldig stolt av landet mitt. Det som ødelegger, er arbeids­ledigheten. Det er amerikanske tilstander: Ingen sosialpolitikk, ingen Nav. Er du fattig, skal det mye til før du kommer deg ut av det.

Han kom først til Norge gjennom familiegjenforening som tolvåring. På et lite kontor, med vindu ut til fellesområdet på Riverside, tar han imot oss med kaffe og snusboksen foran seg.

– Snus er egentlig bare dumt. Det er vanskelig å slutte, men snart er det faste og Ramadan, og da klarer jeg det kanskje.

– Hva motiverer deg i arbeidet med ungdom?

– Jeg har jo selv vært i den situasjonen som ungdommene er i. Det er viktig med et fritidstilbud eller en sunn aktivitet, å henge ute er ikke så kult i lengden.

Som ungdom delvis oppvokst på Tøyen var Fariss også innom en fritidsklubb, men det ble mye henging de gangene klubben var stengt. Det ble fort kjedelig, forklarer Fariss.

– Jeg husker hvor mye fritids­klubben på Tøyen betydde for meg, sier en rørt Fariss.

– Den betydde alt egentlig. Jeg flyttet veldig mye rundt de første årene i Oslo. Jeg måtte bytte skole og bygge nettverk på nytt hele tida, og snakket heller ikke godt norsk. Men min bror tok meg med på Tøyen­klubben, der var det lett å få venner.

– Hva var viktigst for deg den gangen?

– Tilhørighet. Å få være en del av et fellesskap. Identitet var viktig. Det samme er det for de ungdommene jeg jobber med i dag. De må vite hvem de er.

– Hvordan skaper man et slikt fellesskap?

– Man skal aldri undervurdere lek og moro. Bare å spille kort kan åpne opp og være en invitasjon for noen. Jeg hører det fra eldre medlemmer: «Takk for at du inviterte meg med på kortspill!». Små ting kan bli store.

Gir aldri opp folk

Fariss sier kjedsomhet og fattigdom er en farlig kombinasjon.

– Jeg opplevde en del ting da jeg var yngre. Vi var jo fattige alle sammen, og derfor var vi veldig opptatt av penger. Det er det også mange som er nå. På den tida ranet folk spilleautomater, i dag er det andre ting.

– Hva er den største forskjellen på dagens situasjon for unge, sammenlignet med da du vokste opp?

– Den store forskjellen er at volden er hardere. Da jeg var ung, var det slåsskamper én mot én, og så var vi ferdige. I dag er det gjenger som slåss mot gjenger.

– Du har sagt at du er bekymret?

– Ja, jeg er bekymret for nær­området her. Det er lite fritidstilbud og få sunne aktiviteter. Det satses mye på oppegående ungdommer, men ressurssvake ungdommer fra ressurssvake familier har det veldig vanskelig.

– Hva er det beste med denne jobben?

– Det beste er at det ikke finnes noen fasit. Jeg gleder meg til å komme på jobb. Min oppgave er å bygge en relasjon til hver ungdom.

– Alle er forskjellige, men jeg må finne en måte å tilnærme meg dem på som gjør at dersom de opplever noe vanskelig, skal det ikke være vanskelig å komme til meg. Jeg skal være på tilbudssida og aldri gi noen opp.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk