Klassekampen.no
Fredag 9. mars 2018
ANGST
En ripe i lakken
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Tanken på å gjøre noe galt kan ­skremme hvem som helst. Terapi kan hjelpe med å skille mellom tanker og virkelighet.

Jeg går i skogen, opp mot en parkeringsplass. Jeg ser et bremselys skinne rødt mellom trærne. Jeg lurer på om det er kona og datteren min som akkurat nå kommer tilbake fra butikken og svinger bilen opp på parkeringsplassen og parkerer, slik at jeg kan gå sammen med dem opp til hytta.

Når jeg kommer nærmere, ser jeg at det er en Volvo stasjonsvogn, ikke en slik bil som vi har. Den må ha blitt parkert akkurat i samme øyeblikk som jeg så den bevege seg, folkene som eier den må altså fortsatt sitte i den.

Men så er den tom! Jeg må ha innbilt meg at jeg så bilen mellom trærne bevege seg og svinge inne på parkeringsplassen.

Jeg kjenner en impuls til å ta en skarp stein og ripe noe i lakken, bak på bilen som står der. En signatur. En sikksakk-linje. Jeg skynder meg forbi.

Hvorfor denne lysten til å ripe i lakken? Fordi jeg er sint. Jeg trodde det var mine folk i bilen, og det var det ikke. Eller er det fordi jeg plutselig så mulig­heten til å ødelegge, uten å bli tatt? Er jeg så slem?

Rett før jeg skjønte at det ikke var vår bil, mens jeg fortsatt hadde tenkt at det var folk i bilen, som var på tur ut dit jeg hadde vært, ved sjøen, så hadde jeg tenkt at jeg skulle advare dem mot at stien var islagt og glatt. Dette henger ikke sammen.

Da jeg var nede ved sjøen, ble jeg overveldet av hvor vakkert det var i strandkanten. Isen laget forskjellige hinner, og noen steder der isen var presset opp, små kupler. Disse hinnene skinte med glans. Himmelen og skyene ga gjenskinn. Da jeg, for å kunne komme lenger ut langs sjøen, var nødt til å sette skoen ned på sanden, ble jeg overrasket over at den var helt hard, og jeg kjente en lettelse over å kunne gå på toppen, uten å sette spor.

Jeg var alene og nøt vinterstillheten og lyset. Så dukket det opp to utydelige menneskeskikkelser og en hund, langt borte, på andre siden av bukten. Jeg ble irritert. Dette var mitt sted.

En fantasi meldte seg: De fremmede var mennesker som ville drepe meg, de var trente soldater. Landet var okkupert. Jeg måtte vurdere hvor lang tid de ville bruke på å komme over berget, og rundt bukta. Jeg ville finne ut om jeg hadde tid til å flykte, eller om jeg måtte gjemme meg på stedet. En lek fra barndommen dukket opp i moden alder.

Jeg gikk raskt, pustet, og tok sjansen på at jeg hadde god tid til å komme meg unna. Alternativet ville være å legge meg bak en stein, eller i en kløft. Men da ville de antakelig raskt finne meg og drepe meg. De hadde jo hund.

Samtidig som jeg selvfølgelig visste at dette var en lek, slo hjertet raskere, og jeg giret meg opp. Jeg gikk raskt gjennom skogen, og var glad for å ha god nok tid. De ville først kunne nå stranden, etter at jeg hadde forlatt den, kommet gjennom skogen og opp til bilen. Selv om de hadde våpen, ville jeg være utenfor rekkevidde.

Angst driver oss til å fantasere og symbolisere, og den driver oss til å skape. Samtidig kan den overvelde oss fullstendig. Da kjennes det som om alt går til helvete, tankene kollapser, og kroppen overtar: Et dundrende hjerte, pusten som hiver.

Jeg kjente et ubehagelig sting ved tanken. Hva om jeg virkelig hadde ødelagt den bilen? Hva om jeg hadde blitt tatt?

Et stikk av skyld og skam. Det fikk meg til å skynde meg forbi. Tankene gikk videre til en gang noen hadde ripet opp hele bilen min. Og til ganger i barndommen hvor jeg hadde ødelagt noe og var redd for følgene. Og deretter enda videre, til en ung gutt som jeg hadde i terapi, som satte fortanna hardt ned i bordet på lekerommet sånn at det ble to hakk i treverket. Han ble glad da jeg sa at han virkelig satte spor etter seg og at jeg kunne se merkene og huske på ham i tida fram til neste time.

Flere av mine pasienter har fortalt meg hvor skremt de kan bli av selve tanken på å gjøre noe fryktelig galt. Tenk om jeg slår barnet som jeg skal passe på! Tenk om jeg ikke passer på i det hele tatt og lar barnet gå uhindret ut i trafikken, og barnet dør?

Eller hva om man ødelegger noen andres eiendom? Knuser noe verdifullt? Hva om man sier noe fryktelig slemt til en person som står en nær, og ødelegger alt? En klassisk scene i en film er når hovedpersonen sier noe uopprettelig til sjefen, eller enda verre: Kliner til vedkommende og dermed sørger for å få sparken.

Når en pasient tar sjansen og tør å fortelle meg om destruktive tanker i terapi, fanger jeg ofte opp et underliggende spørsmål som pasienten bærer på: Vil jeg som terapaut synes at hun eller han er fæl, ond eller motbydelig? Om jeg får satt ord på dette, kan pasienten bli lettet og falle til ro. Det ser jo ikke ut til å skje, det som angsten hadde malt så levende opp.

Det neste de lurer på er om det kanskje er best å la være å passe de barna, siden tanken på å skade dem har meldt seg. Eller om det er best å ikke gå på den daten, fordi en uansett vil ødelegge for seg selv.

Pasienter som har tumlet med skremmende tanker, har blitt synbart lettet etter at jeg har sagt noe i denne duren:«Det er jo forskjell på tanke og handling, da.»

Jeg vet fortsatt ikke hva som utløste lysten i meg til å ripe opp bilen. Inntrykkene jeg fikk den dagen, av landskapet, lyset og isen, åpnet noe i meg. Jeg husker at jeg tenkte på hvor deilig det var å være alene.

Jeg ble irritert over å bli forstyrret av turgjengerne, som trengte seg inn og ødela. I stedet for å godta at min magiske stund i bukta var over, og hilse hyggelig på de andre turgåerne, endret jeg det hele til en kamp på liv og død. De var soldater, og jeg var forfulgt.

En mulighet, som jeg ikke har tenkt på før, det er at jeg ubevisst straks skjønte at Volvoen på parkeringsplassen tilhørte de to skikkelsene med hunden.

Impulsen min blir forklarlig da, jeg hevnet meg på dem ved å ta bilen deres. De ripet opp min stund i bukta, jeg riper opp bilen deres. Øye for øye, tann for tann.

Jeg reagerte på en måte som lignet på de jeg må ha hatt når jeg var liten, da det var kort vei mellom fantasi og handling. Som da jeg fikk en bror, og elsket ham, men også ønsket å kverke ham. Jeg husker at jeg en gang slo ham til blods. Derfor fikk jeg også en følelse av skam og skyld.

Jeg gjenkjente impulsen til å ripe bilen, som min egen, det kjentes ubehagelig. Etter hvert var det ikke så farlig. Når det som plutselig dukker opp i sinnet, virker helt fremmed og uforståelig, og ikke gir noen mening, da kjennes det farlig. Da er det umulig å leke med tanken. Da gir ikke angsten driv til å tenke og huske, men mer til å unngå. Unngå relasjoner og situasjoner og utfordringer. Grave seg ned i tide.

Terapi blir å fiske mening ut av angstens kaotiske og formløse sjø.

karl.eldar.evang@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk