Klassekampen.no
Fredag 9. mars 2018
PÅ SAMME ISFLAK: Mens kulderekorder ble brutt i Europa, var det flere titalls grader for varmt i Arktis. Det rammer dyra – og alle oss andre, skriver Frans-Jan Parmentier. FOTO: PXHERE
En vinter med godt skiføre bør ikke få oss til å glemme at Arktis smelter.
Kalde fakta

Streng kulde, snø og is. Fint! Endelig en normal vinter igjen. Ikke sant? Nei. Skinnet bedrar, for egentlig er ingenting normalt ved den. I min forrige spalte spådde jeg det allerede: På grunn av endringer i den polare jetstrømmen kan det være ekstremt kaldt på ett sted, og samtidig rekordvarmt på et annet. Det skjedde også denne gangen.

Mens kulderekorder ble knust i Europa, svenskene snakket om «snökanon», britene om «The Beast from the East» og nederlenderne om «den russiske bjørnen», var det flere titalls grader for varmt rundt Nordpolen. Nord for Grønland finnes vanligvis den tykkeste havisen, og på denne tida skulle den ha vært på sitt maksimum. Men med fem varmegrader og sterk vind, forsvant havisen i stedet. Denne vinteren er det rundt halvannen million kvadratkilometer mindre havis enn på 1990-tallet. Det er fire ganger størrelsen av Norge. Om sommeren er forskjellen langt større.

Forsvinningen av havisen og den raske oppvarmingen av Arktis setter i gang en kjedereaksjon som rekker langt videre enn det en skulle tro: Fra lokal til verdensomspennende, og fra det forutsigbare til det uventede.

For isbjørn, sel og hvalross er havisen livsnødvendig, blant annet for å finne mat og fostre opp unger. Når disse dyra må tilbringe stadig lengre tid på land, vil mange av dem ikke overleve. Også gjemt under havisen finner store forandringer sted: Tynnere is slipper inn mer sollys, som kan føre til større tilvekst av alger, og på andre årstider enn vanlig. Dette forstyrrer hele næringskjeden og gjør det vanskeligere for arktiske fiskearter og annet liv i havet å finne mat, slik at disse blir utkonkurrert av arter som trives bedre i det varmere vannet.

At naturen i Arktis aldri kommer til å bli den samme igjen på grunn av havisens forsvinningsnummer, er klart. Men smeltende havis påvirker også klimaet vårt. Det er som å ta bort et gigantisk speil som kaster sollyset tilbake i verdensrommet. Mer åpent hav betyr det motsatte: Solstrålene blir absorbert og verdenshavene og atmosfæren varmer opp enda raskere. Dette kan få mer is til å smelte, som forsterker problemet. Nettopp det at havisen forsvinner er årsaken til at Arktis varmer opp to til tre ganger raskere enn resten av verden.

I tillegg til havisen, fører den raske oppvarmingen også til at landis smelter ned raskere, for eksempel på Grønland. Det er et problem særlig for lavtliggende land. Mens smeltende havis ikke fører til et høyere havnivå, gjør nedsmeltingen av innlandsis og breer det. Forskjellen er som den mellom et glass vann med is som smelter, og å tilføye ekstra isbiter.

Dessuten begynner også permafrosten sakte, men sikkert å tine opp. I denne frosne jorda er det bygget opp en stor mengde karbon over flere tusenår, fra planterester og lignende som nesten ikke har blitt brutt ned på grunn av de lave temperaturene. Når permafrosten tiner opp, slipper dette karbonet fritt i form av CO2 og metan – de to viktigste drivhusgassene. Jorda varmer opp enda raskere, og den negative spiralen er fullført.

Finnes det da ingen positive sider ved oppvarmingen av Arktis? Ja og nei. Fordi snøen smelter tidligere og somrene blir varmere, kan planter vokse lengre, noe som gir mer mat til både mennesker og dyr. Litt ekstra varme om sommeren er ikke så ille, men de ekstremt høye vintertemperaturene – som for noen uker siden – sørger for store problemer høyt oppe i nord. En varmebølge kan få snøen til å smelte, men hvis det da kommer en periode med kuldegrader igjen er plantene blottstilt til den isnende kulda. Hvis ikke all snøen har smeltet, formes det tjukke islag som også gir skader på planter – et gedigent problem for både naturen og jordbruket. Satellitter og feltstudier viser at dette allerede er tilfelle i store deler av Arktis, særlig i Nord-Norge.

Sånn sett var de vidunderlige vinterscenene fra Europa som en skinnvirkelighet, en illusjon. Det endrende klimaet holder oss for narr en stund til, mens det slår til knallhardt i Arktis. Og selv om en skikkelig vinter gjør også meg glad, vet jeg at det kommer til å bli slutt på dem om ikke vi snur om på atferden vår. Klimaendring er ikke begrenset til nordområdene.

For hvert tonn CO2 vi slipper ut, gambler vi på at planeten vår kommer til å tåle det. Har vi allerede nådd vippepunktet – og hvis ikke: tør vi å finne ut hvor lenge vi kan fortsette med dette veddemålet?

frans-jan@thissideofthearctic.org

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 14.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk