Klassekampen.no
Mandag 5. mars 2018
Det begynte med en fredsdemonstrasjon av arbeiderbevegelsens kvinner.
Kvinnenes kampdag
FOREGANGSKVINNEN: Alexandra Kolontaj, den senere sovjetiske sosialministeren, gjestet samlingen av Arbeiderpartiets Kvinneforbund, 7. mars 1915. Foto: Wikimedia Commons

Det nærmer seg kvinnedagen. Feiringen av 8. mars har lange tradisjoner, men har fjernet seg en god del fra sine røtter. Inntil den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet inviterte alle kvinner til å delta i feiringen av den internasjonale kvinnedagen, var 8. mars en fest- og demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsens kvinner.

Den første markeringen i Norge fant sted søndag 7. mars 1915 i Kristiania. Arbeiderpartiets Kvinneforbund arrangerte folkemøte for fred i Folkets Hus. Blant talerne var Anna Lindgren fra Sverige og Martha Tynæs fra Det Norske Arbeiderpartiets kvinneforbund. Hilsningstaler kom fra inn- og utland. Hovedattraksjonen, må vi tro, var Alexandra Kollontaj, den senere sovjetiske sosialministeren. I 1915 var hun flyktet fra Russland.

I sin tale bad hun kvinnene oppdra barna sine til «hat mot chauvinismen og den tranghjertede nationalisme. De maa opdra dem til kjærlighet til frihet, menneskelighet, brorskap. De maa indføre dem i socialismens nye verdensanskuelse. De må gjøre dem til soldater i den internationale arme.» Hun avsluttet med appellen «Leve arbeidernes nye og sterkere Internasjonale, leve den nye seierrike socialismens nye verden!»

Møtet fattet et manifest – eller uttalelse, som vi ville sagt i dag, som krevde krigens begrensning og snarlige avslutning. Her var ingen krav om likestilling, hverken i heimen eller i arbeidslivet.

Russiske kvinners demonstrasjon 8. mars 1917 ble opptakten til revolusjonen. Da Lenin i 1922 bestemte at det skulle feires som kommunistisk festdag, var Aleksandra Kollontajs kvinnevennlige reformpolitikk allerede på vikende front.

Samtidig var rivingene i Arbeiderpartiet, som førte til bruddet med Den kommunistiske internasjonalen året etter, i full gang. Bruddet med Internasjonalen førte også til opprettelsen av NKP, som rimeligvis fikk et vanskelig, konfliktfylt forhold til Arbeiderpartiet. Det preget også kvinnemarkeringene rundt 8. mars.

Våren 1924 var 60.000 norske arbeidere i konflikt, etter at jern- og metallarbeiderne gikk til ulovlig streik på grunn av lønnsnedslag, i november året før. I forbindelse med kvinnedagen samme år, gikk de kommunistiske kvinnene sterkt ut med støtte til de streikende. 11. mars demonstrerte 1000 kvinner, med enda flere barn, i Trondheim.

Også i andre sammenhenger var kommunistenes aktivitetsnivå høyt og agitasjonen tøff hele uka 2.–9. mars, slik det internasjonale kvinnesekretariatet hadde bestemt. Til de kvinnene som ikke ville være så politiske het det: «den politikk du ikke vil vite noe av, det er kampen for at skaffe deg og barnene dine bedre mat, bedre hus, lysere levekår. Politikk er bare kampen om brødet. Og uten at du deltar i den kamp kan den ikke lykkes.»

Aktiviteten var et ledd i rivaliseringen mellom NKP og Arbeiderpartiet. Fram til bruddet med Komintern, deltok arbeiderpartikvinnene på 8. mars-feiringene. Nå forsøkte de å arrangere egen kvinneuke. I 1924 ble den bare litt forskjøvet, slik at 8. mars fortsatt lå innenfor uka, men i 1929 ble arbeiderpartiuka flyttet til høsten. Det ble en agitasjonsuke rettet mot både menn og kvinner.

Det var først og fremst kommunistene som holdt liv i tradisjonen fram mot og etter andre verdenskrig. Innholdet i markeringene er ukjent for meg, men det er lite trolig at de hadde et tydeligere feministisk preg enn tidligere. Til det var motsetningene til den borgerlige kvinnesaksbevegelsen fortsatt for store.

Ved inngangen til 1970-årene situasjonen en annen. Rødstrømpene gikk i front med tradisjonelle feministiske krav og hevdet at de snakket alle kvinners sak. På et vis gjorde de også det. Den økonomiske og sosiale utjamninga i etterkrigsårene, hadde skapt felles interesser og samhørighet blant kvinnene. Bak den fargerike nye kvinnebevegelsen jobbet kvinner i organisasjoner – kirken inkludert – og partier i begge ender av den politiske skalaen for kvinners rettigheter og muligheter, slik de hadde gjort i årtier. Som den naturliste ting i verden, ble alle kvinner invitert til å være med å arrangere 8. mars-markeringene.

Og sånn er det i dag. Selv om venstresiden fortsatt i realiteten bestemmer tog, paroler og appeller, markeres dagen av utallige kvinner på like mange måter. Det er slikt som skaper grunnlag for #metoo.

bodilce@yahoo.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager. Bodil Erichsen er gjesteskribent.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 15.41

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk