Klassekampen.no
Mandag 5. mars 2018
BEETHOVEN PÅ NY: Dirigenter som Norrington, Hogwood, Brüggen og Toscanini har lært oss at Beethoven er «lettere enn sin egen tyngde». FOTO: PORTRETT AV JOSEPH KARL STIELER (1820)
Sjokket ved det gamle
Undersak

Ludvig van Beethoven

• «Sinfonien 2 & 8»

• The London Classical Players

• Dirigent: Roger Norrington

• EMI (1987)

Roger Norrington ville gjenskape Beethoven, men ikke i samsvar med moderne tolkningstradisjon.

Tolkningsrom

«The Shock of the Old» ble Norringtons innspillinger av alle Beethovens ni symfonier karakterisert som da de forelå komplett i 1989. Det sjokkerende gamle skulle åpenbart ligge i at disse kanskje mest spilte og vesentlige symfoniene i den klassiske europeiske musikkhistorien egentlig skulle klinge som nye. Norrington skriver da også i coverteksten at poenget med innspillingene er å gjøre Beethoven ny. Han ville rett og slett «gjenskape disse fortidas mesterverker, ikke i samsvar med dagens tolkningstradisjon, men i samsvar med det tidlige nittende århundre.» Det Norrington ønsket var å realisere den våte drømmen for mange tidligmusikere, nemlig å prøve å få musikken til å låte slik den opprinnelig låt før den ble bearbeidet gjennom tradisjonen.

I denne sammenhengen skulle vi moderne lyttere bli like sjokkerte som publikum ble på Beethovens tid. Det vil i praksis si at han ville frigjøre Beethoven fra dirigenter som Klemperer, Furtwängler og Karajan, som mer oppfattet Beethoven gjennom Wagner enn som en wienerklassiker. Norrington tok Beethovens tempoangivelser mer eller mindre bokstavelig, noe som førte til svært raske tempi i mange satser. (Jeg hopper glatt over den svært intrikate debatten om usikkerheten rundt Beethovens metronomanmerkinger.) Og selvsagt tok Norrington i bruk originalinstrumenter, noe som gjør sjiktene i orkestersatsen tydeligere. Dette merkes spesielt ved at blåserne får dominere mer, men også ved at paukene gir en helt annen farge til orkesteret. I det hele tatt blir orkestersatsen mer «luftig» og fargerik enn med et moderne symfoniorkester.

Fakta:

Roger Norrington

• Britisk dirigent født i Oxford i 1934, sønn av en adlet forlegger.

• Er mest kjent for tolkningene av klassisk musikk fra barokken til romantikken, der han bruker periodens instrumenter og stil.

• Han fulgte Beethovens angivelser og anmerkninger mer eller mindre bokstavelig, og brukte selvsagt originalinstrumenter, hørbart i en komplett symfoniserie som ble utgitt av EMI på slutten av åttitallet.

• Sir Norrington ble OBE i 1980, CBE i 1990 og Knight Bachelor i 1997.

Nå var ikke Norrington alene om denne tilnærmingen til å spille Beethoven på originalinstrumenter på denne tida. Omtrent samtidig holdt Christopher Hogwood på med sin Beethoven-syklus og Franz Brüggen var vel også i gang, mens Roy Goodman hadde kommet i mål med sitt komplette sett i 1988. Seinere kom jo Gardiner i 1993 og etter hvert meldte flere seg på denne beethovenianske nyveiv-lista. Beethoven på nytt, dratt ut av Wagner-tåka?

Vi, eller jeg, har havnet rett inn i tidligmusikkens problemkompleks: forholdet mellom et opprinnelig notebilde, hvis det finnes, og resten. Norrington gikk til kildene for å begynne på nytt. Han ville finne ut hva som egentlig sto i partiturene. Bare du finner partiturene i manuskript, eller i den siste anerkjente versjonen av en musikkforsker, kommer du endelig i kontakt med komponistens egentlige intensjoner.

Dette jaget etter autentisitet er litt skrullete. Jeg er sikker på at hadde vi hatt opptak av Beethoven som dirigerte sin åttende symfoni, ville selv Norrington måtte regne dette som unntak. Eller for å si det på en annen måte: Er det slik at komponisten selv er den beste tolker av sitt eget verk? Og, ikke minst, tenk hvor mange ganger noen av oss har hørt Beethoven framført uten at verken fortolker eller lytter har forholdt seg til det siste innen Beethoven-forskningen? Har vi da likt musikken på gale premisser? Og er den spilt inn på like gale premisser?

Og uansett hvor korrekt tolkningen måtte være: Det har skjedd så mye med måten vi lytter til musikk på siden Beethovens tid. Den fantastiske paukesatsen i den niende symfoniens andre sats, kanskje musikkhistoriens første «paukekonsert», har en helt annen klangbunn i oss som har hørt Stravinskij og Bartok enn hos datidas lyttere i Wien.

Men, og det er et stort men her. Folk som Norrington, Hogwood, Brüggen og, vil jeg legge til, Toscanini, har lært oss å lytte til Beethoven på nytt. De har lært oss at Beethoven er lettere enn sin egen tyngde. Det de prøver er å vise er at Beethovens symfonier ikke først og fremst er metafysiske utsagn om verden formulert gjennom et moderne symfoniorkester i moderate tempi. Og de har rett. Beethovens symfonier er som fluepapir. De tiltrekker seg så mange tanker, tanker som er lite frigjørende når det gjelder å lytte til musikken, og ikke minst, spille den.

Og det som skjer i Norringtons innspilling av Beethovens andre og åttende er at disse to symfoniene frigjøres fra det å være noe annet enn stor musikk. Og det er Norringtons styrke. Han er empirisk, går til kildene, men er så mye musiker at han ikke lenger er vitenskapelig, men lidenskapelig når han framfører disse to symfoniene. Så var da også denne utgivelsen den første i hans Beethoven-syklus. Og antakelig er den den beste.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 15.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk