Klassekampen.no
Fredag 2. mars 2018
UTRYDDET: Et fossil av en Compsognathus, en kjøttetende dinosaur i theropod-familien, en av de minste kjøttetende dinosaurene. Det er funnet to fossiler, et i Tyskland og et i Frankrike. kilde: Wikimedia commons
UTRYDDELSE
Finner svar i steinene
TAKK OG FARVEL: Vi tror det var en meteoritt som utryddet dinosaurene. Illustrasjon: Wikimedia Commons
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Hva kan studier av fortidas masse­utryddelser fortelle om vår egen tids menneskeskapte utryddelser? En ny bok gir noen svar.

Det finnes knapt et mer utilgjengelig sted i verden enn den ubebodde Campbell-øya i Sørishavet. Her, blant pingviner og albatrosser, drøye 660 kilometer sør for Sørøya på New Zealand, mener forskere å ha funnet oppstartspunktet for den menneskeskapte tidsalder – antropocen.

I kjerneprøver fra årringene til en over 100 år gammel, plantet sitkagran fant forskerer fra University College London og New South Wales University spor etter atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet. Det klareste atomarret i granas arkiv, var fra seinhøsten 1965.

Når kan man regne selve oppstartspunktet for da mennesket ble en «geologisk supermakt»? Det er det denne forskningen forsøker å avdekke. Tre av forskerne konkluderer i magasinet Newsweek slik: «Skal vi definere antropocen som da menneskeheten fant opp teknologi som kunne utslette dem selv? Hvis ja, antyder dette atombombesporet i arkivet til det mest ensomme treet på planeten at det begynte i 1965.»

Fakta:

• En foreslått geologisk epoke som jorden nå sies å være inne i, og som preges av menneskeskapte endringer.

• Bakgrunnen for endringen er at de omfattende endringene av jordens overflate skyldes menneskelig aktivitet, særlig i tida etter den industrielle revolusjon.

• Boka «Stein på stein – på sporet av den store masseutryddelsen i jordens historie» av Henrik H. Svensen utkommer i disse dager.

Ny antropocen-bok

Hvis fjellet under oss skjuler verdens eldste arkiv, er geologene dets arkivarer. En av disse steinarkivarene er geolog Henrik H. Svensen ved Universitetet i Oslo. Denne uka kommer hans bok «Stein på stein – på sporet av den store masseutryddelsen i jordens historie» hvor han tar leserne med på en reise i jordas tidligere utryddelser.

For dem som er glad i å pugge tall, kan 455, 370, 252, 201 og 66 være noe å huske. Dette er antall millioner år siden hver av de fem forrige store utryddelsene fant sted. Vår egen antropocen er den sjette.

Ved alle disse tidsskillene har jorda skiftet fra en geologisk epoke til en annen. Den mest kjente er den såkalte «kritt–tertiær-utryddelsen», eller «kritt–paleogen-utryddelsen», hvor mest sannsynlig et meteorittnedslag utenfor kysten av det som i dag heter Mexico, tok livet av dinosaurene.

– Utryddelsen av dinosaurene er arketypisk og lettest å snakke om. Man har en sentral mekanisme, meteoritten som falt fra himmelen, og man har de ikoniske dinosaurene som døde ut. Den er lettere å få grep om enn de andre utryddelsene, sier Svensen, som har ønsket å skrive en bok på norsk om de store masse­utryddelsene på planeten, sier Svensen.

Det store vendepunktet

Men utryddelsen av dinosaurkjendiser som stegosaurus og tyrannosaurus rex er langt fra den største. For 252 millioner år siden døde så mye som 90 prosent av alt livet på jorda. Det regnes derfor som «det største vendepunktet i jordas historie».

Dette var på grensa mellom periodene perm og trias. Svensen skriver: «Livet i perm var kjenne­tegnet av store øgler på land og trilobitter i havet, men utryddelsen førte til at mange av de karakteristiske artene forsvant.»

I etterkant av utryddelsen var det ti millioner år med kraftige klimaendringer, surt hav, korallrev som forsvant og skoger med såkalt kjempefauna som døde. Det tok ufattelige 100 millioner år før artsmangfoldet var oppe på samme nivå som før utryddelsen. Det er denne enorme utryddelsen Svensen har forsket mest på.

– Det var en urovekkende global katastrofe. Det forsvant arter fra hele spekteret. Ingen var uberørt av det som skjedde. Fra insekter til livet i dyphavene ser vi omtrent den samme graden av utryddelse, sier Svensen.

Antropocen i Norilsk

Mens dinosaurutryddelsen har vært lettere å forstå, er årsaksforklaringene litt vanskeligere i denne altomgripende utryddelsen. Svensen – og flere forskere med ham – peker på vulkanske utbrudd som har frigitt store mengder klimagasser fra jordskorpa og opp i atmosfæren.

Svensen reiser i boka både til Sør-Afrika på jakt etter såkalte «eksplosjonspiper» – spor etter tidlige vulkanske utbrudd – og til det nesten post-apokalyptiske land­skapet i Norilsk i Sibir.

Norilsk er ikke bare verdens nordligste by med over 100.000 innbyggere, men regnes også som en av verdens mest forurensede byer. Utgangspunktet for at det i det hele tatt ligger en by så langt nord, er mineralforekomstene – som igjen skyldes gammel vulkansk aktivitet.

Norilsk er derfor verdenskjent i geologimiljøet, og til tross for mye hemmelighetskremmeri og lukkethet, klarte Svensen å komme seg på feltarbeid til industribyen.

– Det er et sted som er vanskelig å beskrive uten å bli klisjéaktig. Åpner du hotellvinduet, puster du svovelgassen rett ned i lungene, og titter du ut over åsene rundt, ser du død skog og rester etter nesten 100 års gruvedrift, sier han.

– Det er rotete og rustent, og på samme tid som byen symboliserer de endringene vi påfører kloden nå, er det også hit vi må reise for å finne spor etter den aller største utryddelsen.

– Hva kan mer kunnskap om denne store utryddelsen si oss om vår egen tids utryddelse?

– Det er vanskelig å trekke likhetstegn mellom fortid og framtid. Men man vet urovekkende lite om hva som har forårsaket de store miljø­katastrofene gjennom historien. Det vi er sikre på, er at karbonkretsløpet i atmosfæren er endret over kort tid, og det blir da viktig å finne ut hvor store tidligere utslipp har vært og over hvor lang tidsperiode de ble sluppet ut, sier Svensen og legger til:

– Når vi vet at det er nettopp det vi holder på å gjøre i dag, i en geologisk sett ekstremt kort periode, blir jeg ekstra bekymret. Det handler om å samle inn alle hendelser og forstå hvor store utslippene var, hvor raske de var og sammenligne dem.

Personlig bok

Geologi kan også bli personlig. Boka til Svensen er en bok om antropocen og masseutryddelser gjennom tidene, men den er også en fortelling om en forskerkarriere og hvordan det egentlige, hverdagslige forsker­livet ser ut.

Som geolog i Norge er det for eksempel ikke en selvfølge at man begynner å forske på masseutryddelser. Henrik H. Svensen skriver: «Det fristet ikke å flytte til Stavanger, bli en company man, pen i tøyet og bruke helgene på teambuilding.» Han hadde også andre argumenter for å ikke bli en del av oljebransjen.

– Geologene har en veldig blandet rolle. De har uten tvil spilt en viktig rolle for dette landet ved å finne olje, eller i gruvedriften – men vi er også dem som kan avdekke jordens historie og vise hva som står på spill.

– Hvordan vil antropocen og vår nåtid se ut for framtidas geologer?

– Menneskets tidsalder vil kanskje ligne på perm–trias-overgangen. Man vil se store endringer i innholdet av miljøgifter og grunnstoffer som karbon og svovel på en rekke steder verden over, finne spor av tusenvis av plante- og dyrearter som forsvant, og til slutt oppdage at verdenshavene ble ulevelige og nærmest uten oksygen. Men alt avhenger av hva vi gjør med utslippene våre og miljøet de neste århundrene.

Grana i Sørishavet

Tilbake til Campbell-øya og den ensomme sitkagranen. Treet som egentlig er hjemmehørende på den nordamerikanske vestkysten, ble plantet av Uchter Know, den femte jarlen av Ranfurly, som var guvernør på New Zealand. Det spekuleres i om jarlen fra Guernsey ønsket å starte en granplantasje på øya.

Antropocen handler ikke bare om klimatiske endringer. Det handler også om fysisk forurensing, som plast i havet, innføring av fremmede arter, ødelagte vannressurser og atomavfall. Derfor har forskere lett etter spor av menneskelig påvirkning flere steder – fra ødelagte karibiske korallrev og en amerikansk søppelfylling til en sterkt forurenset innsjø i Skottland.

For forskerne på Campbell-øya, Chris Turney, Jonathan Palmer og Mark Maslin, er imidlertid treet på verdens ende et perfekt symbol på menneskets tidsalder. De skriver videre i Newsweek: «Denne grana demonstrerer utvetydig at mennesket har påvirket planeten, selv i de mest uberørte miljøer, som vil bli bevart i de geologiske arkivene for ti tusenvis av år og lengre.»

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 16.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk