Klassekampen.no
Tirsdag 27. februar 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Vi kan ikke bare fortsette med å fly fordi vi ikke mener noe vondt med det.
Et slag i lufta?

Klassekampens Alf Skjeseth spør 16. februar om avgjørelser fra deg og meg om å slutte å fly vil bidra til å bremse klimaendringene. Overskriften røper svaret: «Flya går likevel».

Argumentene er mange og slående. Hvor rimelig er det at jeg som enkeltperson skal endre atferd når det på kort sikt ikke vil forandre noe som helst? «Hvor kritisk er egentlig flytrafikken i det store regnestykket?» Klima kan dessuten ikke være den eneste målestokken for reisevirksomhet; å reise langt «gir kunnskap, kulturelle impulser og forbrødring, motvirker fordommer og utvider horisonten». Cicero-forskeren Borger Aamaas siteres på at «klimaavtrykk fra reisevirksomhet ikke er til å unngå». Hva klimaeffekten av ulike aktiviteter angår, er «regnestykkene ikke enkle».

Alt tatt i betraktning later det dermed til er det vel så mange argumenter som taler for at jeg skal fortsette med lange flyreiser som at jeg skal slutte med det.

Men hvis dette er svaret, har noe trolig gått galt på ferden fra spørsmål til konklusjon. Kan det være riktigere å gjøre noe som bidrar til et erkjent onde – klimaendringer – enn å la være? Hvor stor skal effekten av egen atferd være i det totale bildet, for at den skal gis betydning? Hva kan jeg svare for, annet enn hva jeg gjør, som den enkeltpersonen jeg er dømt til å være? Når slår ansvaret for å fly inn på en måte som gjør at jeg bør la være – ved at flyreiser totalt bidrar med fem prosent til klimaendringene, eller med ti prosent? Hva om ingen enkelt aktivitet i det store klimaregnskapet isolert sett utgjør mer enn fem prosent – er andelen dermed for liten til å telle? Hva handler det om? Psykologi? Moral? Harde tall? Hva er trumf dersom de tre trekker i ulik retning?

Det er et velkjent fenomen at jo flere som bidrar til et resultat som det vil være allmenn enighet om er uønsket, desto mindre vil hver enkelt plages med dårlig samvittighet. Hver og en føler seg betydningsløs og utskiftbar; det er summen av handlingene, som jo alt vesentlig alle de andre står for, som er problemet, ikke mitt knøttlille bidrag. Nürnbergdomstolen slo ned på denne logikken og insisterte på at den enkelte alltid har sine egne handlinger å svare for, med et ansvar som er så hundre prosent som det kan bli. At en annen muligens ville tatt ens plass hvis man nektet er intet gyldig argument. Moralsk ansvar følger ikke en matematisk enn si statistisk logikk – en slik logikk er nettopp umoralens allierte, slik historien viser.

Det stemmer at flybårne turister gir fattige land inntekter. Spørsmålet er imidlertid hvilke andre goder man sammenligner med og hvordan godene avhenger av hverandre. Det tas for gitt at stedene i fjerne himmelstrøk vi flyr til, vil bestå som besøksverdige sådanne. Men kausaliteten sier noe annet: de flyreisendes livsstil er en veldokumentert årsak til klimaendringer som vil gjøre en rekke regioner ubeboelige for mennesker.

I boken «The Collapse of Western Civilization: A View from the Future» skriver Naomi Oreskes og Erik Conway at det som skiller utviklingsbanen til vår sivilisasjon fra den som førte til Romerrikets fall, eller mayaenes eller inkaenes, er at konsekvensene av våre handlinger ikke bare er (var) forutsigbare, men forutsagte, med tiltakende vitenskapelig tyngde. Fremtidens historikere vil undres: Hvordan var det mulig at en, to og tre generasjoner mennesker, med full kunnskap om hva deres atferd bidro til å ødelegge, likevel var ute av stand til å stanse? Hvordan forklare spriket mellom viten og handlemåte?

Vi har lagt oss til vanen med å tenke på klimaendringer, habitatforsvinning og artsutryddelse som «uintenderte konsekvenser» av våre handlinger – en tankegang som neglisjerer kunnskapen vi har, skjønt den nye guruen i miljøfilosofi, Timothy Morton, viderefører den i sin ferske bok «Being Ecological». Poenget er: vi kan ikke separere handlingene våre i «gode intensjoner» på den ene siden og «uønskede følger» på den andre, for så å insistere på at bare det første er moralsk relevant – og håpe å bli trodd av dem som kommer etter oss. Rekkefølgen er den motsatte: flyreisene og turismen forutsetter destinasjonenes økologiske intakthet; kollapser den, kollapser økonomien og alle de «gode hensiktene» vi måtte ha som deltakere i den.

Flyreisene realiserer ikke et knippe gode formål, men bidrar til å fremskynde et kjent onde som umuliggjør godene vi helst vil tro at vi fremmer.

a.j.vetlesen@filosofi.uio.no

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk