Klassekampen.no
Tirsdag 27. februar 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS
Det kulturkonservative russiske kommunistpartiet har tapt valg i 25 år. Kan businessvennlige Pavel Grudinin gi dem en ny vår?
Kommunistenes jordbærkonge

Den 18. mars går russerne til valgurnene for å velge president. Det er ikke mye spenning knyttet til resultatet: Vladimir Putin vinner. Men i år har kommunistene lansert en kandidat som har vekket en del oppmerksomhet. Dette mer og mer alderdommelige og konservative partiet stiller denne gangen ikke med partisjefen, men med en kandidat som er uerfaren – «ikke skuddvant», som russerne sier. Men han har gjort suksess i business. Navnet er Pavel Grudinin. Han 57 år og omtales som ung.

Mens partisjefen Gennadij Ziuganov snakker i nokså generelle vendinger om «den fine sovjettida», patriotisme og tradisjonelle verdier, inkludert betydningen av Kirken, snakker Grudinin om økonomi og hverdagsliv.

Bedriften Grudinin leder – og kontrollerer gjennom en stor aksjepost – har beholdt navnet fra gammelt av, nemlig Lenin-sovkhózen. Sovkhóz var navnet på de sovjetiske statsbrukene, men bedriften er for lengst privatisert – tvangsprivatisert, hevder Grudinin. Han tjener fire millioner kroner i året mens de ansatte tjener rundt 16.000.

Lenin-sovhozen driver med bær – særlig jordbær – og grønnsaker, men er ikke noen landsens bakevje. For å komme dit er det bare å ta metroen til en av ytterste stasjonene, hoppe på en buss – og to holdeplasser seinere er man på plass. Bruket ligger rett utenfor Moskvas frenetisk trafikkerte ytre ringvei MKhAT. Lenin-sovkhozen er hjørnesteinsbedrift i drabantbyen der den ligger, og sørger for topp standard på bolig, barnehager, skoler, treningssenter og helsetilbud.

Fakta:

Det russiske kommunistpartiet:

• Den russiske føderasjons kommunistiske parti (KPRF) er arvtakeren til det sovjetiske kommunistpartiet.

• Lederen de siste 25 årene, Gennadij Ziuganov, representerer partiets ny-stalinistiske, kraftpatriotiske og kulturkonservative fløy.

• Etter at Ziuganov har blitt stadig mer upopulær, stiller partiet nå med en ny presidentkandidat: Businessmannen Pavel Grudinin, som heller snakker om økonomi og hverdagsliv enn patriotisme og tradisjonelle verdier.

I kommunistpartiets valgkamp hittil er bedriften blir brukt som eksempel på sosialisme i praksis. Kritikere vil vel hevde at bedriften neppe kunne framvist så mye «corporate social responsibility» om den ikke hadde lyktes med å selge bær og grønt i et kapitalistisk marked.

Man skal ikke snakke lenge med russere, særlig eldre og dem med landsbybakgrunn, før det kommer fram at den gode kolkhoz- og sovkhoz-formannen er et slags stilisert ideal. Han skal være en «khoziáin», en herre i huset, nøktern, streng og rettferdig og ikke åpne for særlig mye diskusjon.

Grudinin kan vise seg å ha appell. Han snakker godt for seg, framstår som trygg selv om han bare har politisk erfaring fra den folkevalgte forsamlingen i regionen som ligger rundt Moskva by. Da var det for Putin-partiet Forent Russland, som han meldte seg ut av i 2010. Rett etter at han ble lansert som presidentkandidat, ble han grillet i et mye sett politisk tv-program. Der nevnte han Norge flere ganger som et godt samfunn, blant annet fordi naturressursene er under offentlig kontroll.

I et slags debriefingsprogram på radio umiddelbart etter sending sa den temmelig Putin-nære programlederen Vladímir Solovjóv at Grudinin nok ville tenkt seg om angående Norge dersom han fikk kjennskap til norske holdninger til seksuelle minoriteter og lignede spørsmål.

Grudinin blir støttet av den russiske føderasjons kommunistiske parti (KPRF) og partisjefen Gennadij Ziuganov er valgkampleder. Bortsett fra det nærmest statsbærende Forent Russland, har kommunistpartiet landets desidert sterkeste partiorganisasjon og kan rulle ut en imponerende valgkampmaskin på grasrota. I tillegg støttes Grudinin av frontorganisasjonen «Russlands nasjonal-patriotiske krefter», som Ziuganov leder.

Mer overraskende er det at ultra-venstregruppa Lévyj Front (Venstrefronten) støtter ham. KPRF er sterkt Putin-kritisk, men arbeider så absolutt innenfor systemet. Levyj Front er klart utenforsystemlig – aktivistisk, men knøtt lite. Gruppa ledes av Sergéj Udaltsóv, som slapp ut av fengsel i august i fjor. I juli 2014 ble han dømt til fire og et halvt års fengsel for å ha ledet an i masseprotestene mot valgfusk i mai 2012.

Grudinin-kampanjen satser alt på å gjøre valgkampen til en duell mellom Putin og Grudinin – høyre mot venstre. Men er det så enkelt? Riktignok er Putin en klar høyrekandidat, men de russiske kommunistene lar seg ikke så lett plassere på en høyre-venstreakse.

KPRF har ulike strømninger, inkludert noen som ligger tett opp til sosialdemokrati, men disse har blitt svekket på 2000-tallet. Nå er det den ny-stalinistiske kraftpatriotismen som dominerer. Partilederen Gennadij Ziuganov representerer denne retningen. Patriotismen blir kombinert med en slags velferds-paternalisme med sterke islett av populisme. Partiet holder seg med en «Stalin-kommisjon mot korrupsjon» som har diktatorens kontrafei i logoen. Siden partikongressen i 1956 har noe sånt vært utenkelig blant russiske kommunister.

Forfølgelsene under Stalin var ikke så ille som mange vil ha det til, hevder KPRF, som mener at «bare» et sted mellom sju og åtte hundre tusen ble drept, og ikke mange millioner. Det var prisen man måtte betale for å styrke den russiske «statligheten», eller gosudarstvennost, som russerne kaller det.

I stedet hakker partileder Ziuganov løs på det kultur-radikale 1920-tallet da avantgarde-kulturen blomstret i Russland. Den gang, sier han, lærte ikke elevene historie på skolen, men samfunnskunnskap. Og den var gjennomsyret av det han kaller «bulevard-materialisme», der økonomiske faktorer forklarer utviklingen av kultur og samfunn. Tilsvarende prediket «bulevard-sosiologene» ideen om at det nasjonale var en overbygning over den økonomiske basisen.

Den nåværende partisjefen går til harde angrep på Trotskij og Bukharin, som ikke likte det bondske i litteraturen, de bonde-imiterende forfatterne. Dette var russofobi, sier Ziuganov, som mener det nettopp er på landsbygda Russlands åndelige rikdom og språk finnes bevart.

KPRF feirer 25-årsjubileum denne seinvinteren, og regner seg som arvtaker til det sovjetiske kommunistpartiet. Det har hele tiden vært to linjer i partiet, sier Ziuganov – de som ser på Russland som «vårt land» og de som ser på Russland bare som «dette landet». På den riktige, og nasjonale, siden stod Lenin, Stalin, Stakhánov, Sjólokhov, Zhúkov og Gagarin. På den gale siden stod Trotskij, Bérija, Gorbatsjov og Jeltsin. Den siste gruppa var forrædere, som i det stille arbeidet for å bedra folket. Om ikke annet, er den kommunistiske sjargongen på plass hos Ziuganov.

Mens Lenin la vekt på at sovjetstaten skulle nedtone det russiske til fordel for det mangenasjonale, ser KPRF den russiske kulturen som grunnlaget for enheten blant alle Russlands folkeslag. Ikke nok med det, russerne har spesielle evner som bærere av den sosialistiske ideen. Her siterer Ziuganov gjerne filosofen Nikolai Berdjájev, som for øvrig ble forbudt av bolsjevikene: «Russlands sjel er ikke en borgerlig sjel, den bøyer seg ikke for gullkalven».

Etter Ziuganovs syn, er russerne et spesielt folk, gjennomsyret av åndelighet. Med storslagen generalisering hevder KPRF-sjefen at det russiske folk er preget av kollektivisme, gjensidig hjelp, rettferdighet, hederlighet og medfølelse. Derfor, mener han, står verdensanskuelsen og verdensfølelsen russerne har utviklet gjennom århundrene, i motstrid til den borgerlige orden, som vestliggjørerne – blant dem Putin – vil innføre.

Ziuganov trekker fram det konservative begrepet sobornost, som betegner et åndelig fellesskap der enkeltindividene underordner seg gruppa og noen absolutte verdier. Begrepet settes gjerne opp mot brorskap, der man går sammen for å oppnå individuell frihet sammen. Sosialisme står nær ideen om sobornost, hevder Ziuganov og legger gjerne til at i det 20. århundre ble den russiske idé og sosialismen ett og det samme.

Ziuganov kraftpatriotiske og kultur-konservative fløy som dominerer KPRF, er opptatt av å bygge bro til den dypt reaksjonære russisk-ortodokse kirkemaskinen. De mener det er et idémessig sammenfall mellom det Jesus sa i Bergprekenen og moralkodeksen for byggingen av sovjetkommunismen. Sovjetmakten er den eneste makten i historien der ideene til Kristus seiret i virkeligheten, sier Ziuganov. Om den menneskekjære Jesus ville kjent seg igjen i dette, er vel heller tvilsomt.

Også når det gjelder kirkepolitikken, er det Stalin som er forbildet for KPRF. I 1939 opphevet han Lenins forordning «Om kampen mot prester og religion». Ifølge Ziuganov rensket Stalin statsapparatet for russofober og «kristofober», slapp prestene ut av fengsle og leire, og sørget for teologisk utdanning og materiell støtte til menighetslivet. Dette ble seinere ødelagt av Khrusjtsjov og aggressive ateister. Ziuganov latterliggjør gjerne det sovjetiske propagandautsagnet fra kosmonautene om at de har vært i verdensrommet uten å få øye på Gud.

Ziuganov, som har ledet partiet i 25 år, er etter hvert upopulær blant en god del partimedlemmer, både fordi han taper valg og fordi de ikke kjenner seg igjen i hans aggressive kulturkonservatisme. Ved å slippe til Grudinin, demper han motstanden. Som den venstre-orienterte debattanten Boris Kagarlítskij sier: «Dere ville ikke ha Ziuganov? Vær så god, her har dere ikke-Ziuganov».

En svertekampanje mot Grudinin er i gang i Putin-kontrollerte massemedier. Det er et tegn på at noen bekymrer seg for at han kan ha appell. Mye av det som gjør at Grudinin kanskje kan trekke flere velgere enn de 17,2 prosentene Ziuganov fikk i 2012, er at han symboliserer noe mange liker. Han er en jordnær, åpenbart smart leder av det kommunistene snakker mye om, nemlig «nasjonale bedrifter». Mange som driver i småbedrifter, ville kunne kjenne seg igjen i ham, så han kan faktisk trekke noen business-stemmer.

Og Grudunin er ny. Ziuganov og den rabiate storrussiske sjåvinisten, Vladimir Zjirinovskij, som er kandidat også i år, har profilert partiene sine i mer enn 25 år, og Putin har ledet landet i 17 år.

Men noe venstrealternativ blir nok KPRF aldri så lenge Ziuganov er i kulissene. Ziuganov hadde høyt plasserte stillinger innen partiet på området for agitasjon og propaganda på åttitallet og er vant med å strø om seg med sitater. Han tar den gamle dissidenten fra sovjet-tiden Aleksandr Zinóvjev til inntekt for seg. Zinovjev sa om Sovjetunionen: «De strebet etter kommunismen, men havnet i Russland». Det er nok en enda mer treffende beskrivelse av KPRF.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.24

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk