Mandag 26. februar 2018
LOST GIRLS: Volden og Hval er opptatt av metode og struktur, men prøver å unngå listepopens «pene» oppbygning.FOTO: LASSE MARHAUG
Følt frem: Jenny Hval og Håvard Volden tar den en gang til, med «Feeling».
Et slags bordband?
To innspilte låter som ikke skal spilles mer. Jenny Hvals nye duo Lost Girls satser på improvisasjon og erfaring.

Intervju

Jenny Hval og hennes faste backingbandmedlem Håvard Volden har for andre gang slått seg sammen i til en duo. Første gang, i 2012, var de Nude on Sand. Nå kaller de seg Lost Girls. Navnet har de hentet fra en tegneserieroman av Alan Moore og Melinda Gebbie fra 2006.

Vi møter dem i studio på Grünerløkka i Oslo, midt i februar, for en prat om musikken, som kom før bandnavnet, og hva som kommer etter.

– Dette er musikk vi har hatt liggende en stund. Ikke nødvendigvis som ferdige låter, men liggende i et slags vakuum der vi ikke har visst hva vi skulle gjøre med det, sier Hval.

Fakta

Lost Girls

• Lost Girls består av Jenny Hval og multi-instrumentalist Håvard Volden

• Bandnavn er hentet fra Alan Moore og Melinda Gebbies tegneserieroman fra 2006.

• De slipper sin første utgivelse, tolvtommeren «Feeling», på Smalltown Supersound førstkommende fredag.

• Samme kveld opptrer de under Bylarm.

Et evig rom

Musikken det er snakk om, er de to låtene «Drive» og «Accept», som utgjør tolvtommeren «Feeling» som slippes 2. mars. Begge påbegynt i 2014.

– «Drive» var i utgangspunktet noe vi spilte live. Den startet helt annerledes enn hva den har blitt til nå, men i løpet av tre år med livespilling har den sakte, men sikkert utviklet seg. Vi har spilt den på hver eneste konsert, sikkert 500 ganger, sier Volden.

Hval supplerer med at det i utgangspunktet var en veldig sint punklåt, en monolog over en tone på bass.

– Den gang var den en låt som var enig med seg selv. Det som skjedde, var at vi begynte å endre den live etter at vi hadde hørt den amerikanske komponisten Robert Ashley for to år siden i Australia. Teksten fikk mulighet til å bli uenig med seg selv. Den representerer et evig rom til å skrive, ved å snakke, synge og spille inn, sier Hval.

«Spille inn» er her i betydningen av det som skjer foran og på en skjerm på scenen, der lyden mikses og loopes underveis, live. Tidligere forsøk på studioinnspilte versjoner omtaler hun som mislykket dokumentasjon av noe som ble borte i lyden, på veien fra konserten der den komponerte seg selv gjennom tekst og tekstur, til det å skulle konkurrere med materiale på ellers effektivt produserte album. Den kom derfor aldri med på noen av hennes egne plater.

Impro og lag

«Accept» er på sin side resultatet av en idé Volden hadde, med utgangspunkt i to gitarforsterkere og en tremolo brukt som et rytmeelement.

– Jeg jobber en del med improvisasjon, og holdt på lenge i øvingsrommet med ett strekk jeg syntes var ganske fint. Men jeg ble aldri fornøyd, før jeg kom på å legge på pålegg. Jeg fikk en frijazztrommeslager til å spille, cruncha opptaket med en masse fuzz, og så ville Jenny legge på vokal. I kjent Jenny-stil snudde det låta til noe veldig interessant, sier Volden, og blir avbrutt av Hval:

– Du kan snu på det. Jeg improviserte over noe som var veldig bra.

Hun brukte samme effekt på stemmen som den som var blitt brukt på trommene. Det gjorde det lettere for henne å gå inn i låten, og føle seg som en del av den.

– Jeg slapp å være vokalist. Jeg kunne være med på strukturen, lyden og teksturen i stykket. Det var veldig gøy. Alle de lagene med lyd ble en del av min improvisasjon, og det var også veldig lærerikt for meg.

Bordband

«Accept» er av tekniske årsaker vanskelig å gjennomføre. Et forsøk i desember, med gammeldagse båndmaskiner på scenen, endte i havari. «Drive» vil heller ikke få samme stilling i livesettet som tidligere. Det handler imidlertid om at fokuset nå er ny musikk. Blant annet verkene som skal fremføres på Bylarm-konserten. Her er det ingen gammel teknologi i bruk. Alt foregår på maskinvare fra Apple og programvare fra Ableton. Bordband, omtaler de seg som, og ler, mens to stykk laptoper på et bord bak dem illustrerer betegnelsen.

Konserten skal spilles på den lille klubben Hærverk. En scene de har et nært forhold til. Det var der de testet båndmaskinene, og de er hyppige gjester.

– Det er fint at Bylarm bruker scener som passer til musikken, og som brukes til ulik musikk i bybildet. Det er praktisk når alt settes samme sted, men da er det en fare for at musikken blir mye likere enn den egentlig er. Det er faren ved å spille så korte sett også. Men jeg tror Lost Girls klarer seg veldig bra med 30 minutter. Det er helt ypperlig. Jeg elsker å spille korte konserter, sier Hval.

Ingen vakuumpakke

Hva publikum kan forvente er derimot ikke klart. Musikken er ikke laget ennå.

– Under Bylarm kan du risikere å bli satt på et stort spillested. Alt skal være proft, og du skal være eksportklar. Det betyr vel egentlig vakuumpakket ... For oss er det litt gøy å få gjøre noe som ikke er vanntett og proft. Noe av det viktigste man opplever som menneske, er jo de situasjonene som ikke sitter. Det er veldig fint at vi ikke vet, sier Hval, før Volden skyter inn at når musikken er ferdig, er det veldig kjedelig.

Prosjektet er – og skal være – lekent. De har lenge hatt en ganske analog tilnærming til å spille live, men motvillig har de tatt inn over seg behovet for effektivisering, og laptop-oppsettet gir flere muligheter.

– Dette gjør at vi kan kontrollere lydkilder, og kanskje gjøre helt andre ting med lyd enn det som har med ferdighet og nøyaktig timing å gjøre. Det blir mer kreativt, så lenge man unngår at alt bygges opp som listepop, fordi det ser pent ut med fire takter. Maskinene gjør det lett å slå seg til ro med den taktbaserte, forenklede måten å se struktur på, sier Hval, og avsluttter:

– Men nå har vi så mye erfaring fra før med å gjøre ting annerledes at vi unngår noe slikt. Jeg vet egentlig ikke om vi hadde klart det.

musikk@klassekampen.no

Lost Girls spiller på Kafé Hærverk fredag 2. mars 20.30.

Artikkelen er oppdatert: 27. februar 2018 kl. 09.20
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 13. august 2018
KonsertJohn PrineOslo Konserthus8. augustHHHHHHDet er ikke ofte at artister blir møtt med...
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk