Mandag 26. februar 2018
Å SJONGLERE MED HATTER: Det kan man si er et spill Emir er blitt ekspert på i det siste, som soloartist/sanger, én halvdel av en profilert rapduo, og som sentralt medlem i bandprosjektet Softcore untd. Under Bylarm opptrer han med to av disse tre distinkt forskjellige musikalske identitene.
Veteran/debutant: Emir Hindic hadde Bylarm-hype alt i 2015. I år er han tilbake. Og nå er han TO av årets mest omtalte artister.
Romstasjonen EMIR
DEI HARDE HENDANE I: «Hard Body» har han tatovert, spredd over to sider av høyre hånd.
DEI HARDE HENDANE II: Trommis Even Kjelby.
DEI HARDE HENDANE III: Vetle Junker, i full aktivitet under innøving av nye låter til livesettet.
Han har alt spilt på Skandinavias største festivalscener og gått viralt på nett, utenfor systemet, som uavhengig rapper. Så når Emir tar skrittet inn i popbransjen mener han alvor.

Intervju

– Jeg har faktisk gått på Steinerskolen, kommer det ut av ham i forbifarten, som ren saksopplysning, mens vi venter på heisen opp til rommet han har leid seg inn på, på Øvingshotellet i Oslo, for å forberede seg til sine konserter på Bylarm – det vil si, de konsertene han spiller under døpenavnet sitt i store bokstaver, EMIR. Emir Hvidsten Hindic (24), for å ta full introduksjon først som sist, står der lett rastløs trippende sammen med Musikkmagasinet v/journalist og fotograf samt representanten for plateselskapet Sony (hvor han er signert som soloartist).

Det var sistnevnte som i øyeblikket rett før sarkastisk omtalte videokunsten på en monitor på veggen, ved siden av heisen i det kommunalt drevne musikertilbudet, som «Steinerskoleopplegg», i grunnen presist nok (videoen skildrer en kvinne som ligger i en sirkulær jordgrop og graver seg nedover i bakken med føttene, ved å «løpe» rundt sidene). Altså, vi lever i et land hvor Steinerskoleelever kan gå videre til å bli statsminister, og i en virkelighet hvor vedkommende deretter kan bli sjef for NATO.

Det er ikke så overraskende om en ung Bergensrapper har bakgrunn derfra, tvert om burde kanskje Sonys representant sett den der komme. Det er allikevel noe i dette lille øyeblikket som innkapsler førsteinntrykket av Emir Hindic som en ung musiker med en sterk og klar stemme og en distinkt musikalsk identitet det allikevel er nær umulig å innkapsle eller putte i en enkelt bås.

Fakta

EMIR

• Artistnavnet til Bylarm-aktuelle Emir Hindic, også kjent som Onge Sushimane fra rapduoen Sushi x Kobe.

• Debutsingelen som EMIR, «Faller», kom på Sony Music i oktober, og markerte det mange oppfattet som et distinkt stilskifte, med sin melodidrevne urbane klubb/pop-sound.

• Oppfølger «Alltid» inneholdt riktignok mer rapvokal, men var samtidig kanskje enda mer melodiøs i sin tilnærming, med nærmest episk anlagt produksjon fra Asker-talentet Coucheron.

• Spiller parallelt med solokarriere fortsatt sporadiske konserter med Sushi x Kobe, senest for et nær utsolgt Rockefeller i Oslo 03. februar. Og er i tillegg sentral i prosjektet Softcore untd., som også spiller under årets Bylarm.

En problemstilling han har omgått på tidstypisk vis. Ved å operere parallelt innen forskjellige sjangere, og markeder, med en rekke separate prosjekter og identiteter, dog med like tidstypiske overlappinger som tidvis gjør skillelinjene vage. I det diffuse grenselandet der skjer som kjent den mest interessante popmusikken for tida, også i Norge.

Et uoversiktlig landskap, med knotete overbygninger, billedliggjort ved alle ledningene som krysser hverandre i lufta, midt i øvingslokalet når vi trer inn, et par etasjer opp. Mellom «arbeidsstasjonene» til Emirs gjeng, for sånn har det blitt. En Vox gitarforsterker står på gulvet, tjue centimeter under ledningsvirrvarret, men den fungerer som krakk for Vetle Junker (også kjent fra bandprosjektet Verdensrommet), som styrer både synthesizere og tonaliteten i den karakteristiske Autotune-pluginen på Emirs vokal, fra sin stasjon. Bak ham kjører Mathias Humlen (for noen kanskje bedre kjent som produsenten og DJ-en Fakethias) beats, live edits og effekter.

Ved trommesettet sitter Even Kjelby (fra Great News), men det er stort sett digitale lyder han trigger, han også, fra laptop via pad. Sistemann i besetningen, Vetles Verdensrommet-kollega Andreas Høvset, er kun til stede som «spøkelse i maskinen» i dag, via vokalspor han har lagt under sitt alias Charlie Skien på en av låtene på den tentative EMIR-settlisten.

– Tror dere The Beatles hadde det sånn på øving, spør Emir retorisk oppsummerende ut i luften, i et av flere små tekniske opphold. Mens Mathias lynraskt strekker ut introen til den UK Garage-inspirerte debutsingelen «Faller», og Vetle spontant legger lekne akkorder lånt fra den afrikanske kultartisten Ata Kaks «Oba Sima» oppå de spretne, synkoperte klubbrytmene, til anerkjennende innforståtte nikk fra hele gjengen.

Det hele, tross sine antatte tekniske begrensninger, et levende bilde på en ny generasjons pophverdag, med en uvant frihet til slike spontant sjonglerende sprang mellom sjangere, ikke lenger syv mil separert fra hverandre. Mer vrient blir nok den fysiske logistikken når denne gjengen skal sjonglere seg gjennom Bylarm-nettene.

– Det blir en sinnssyk kabal. Det blir spennende å se hvilke av konsertene som blir best. For det glir litt inn i hverandre, erkjenner Emir. Aller verst blir det for trommis Even, som spiller med både EMIR og Great News, samt i liveutgaven til prosjektet Softcore untd.

Et prosjekt/firkløver bestående av resten av rommet og Andreas/Charlie Skien fra Verdensrommet. Softcore untd. må kunne kalles et av årets mest forhåndsomtalte Bylarm-navn, ved siden av soloartisten EMIR. Dog med en helt separat sonisk identitet, insisterer Emir selv.

– Det er lett å finne paralleller når min stemme er på begge prosjektene, hehe. Men jeg synes det er ganske annerledes. EMIR er hemningsløs og kompromissløs pop. Softcore untd. er mye mer eksperimentelt. Den kreative prosessen der er annerledes, siden vi alltid er alle fire i studio og jobber sammen. Det er rett og slett et band. Jeg kunne aldri laget en låt som «Faller» til Softcore untd. Og absolutt ikke til Sushi x Kobe.

Sushi x Kobe, ja. For om Emir er Bylarmdebutant som soloartist og såkalt pophåp med «Faller» og den ferske, fine «Alltid» i bagasjen, har han vært Bylarm-hype før. I 2015, i kjølvannet av det man må kunne kalle et ekte indie-gjennombrudd. Under navnet Onge Sushimane, ble han i rapduoen Sushi x Kobe en sentral del av den norske fortroppen for såkalt Soundcloud-rap. Blant de aller første av etter hvert vilt mange unge håpefulle norske rappere som i kjølvannet av den kultaktige suksessen til fenomenet Yoguttene, tok i bruk webplattformen Soundcloud.

Til deling av musikk rett fra gutterom og hybler til sitt publikum av likesinnede, men også til nettverksbygging og utveksling av musikalske impulser (det var for eksempel på Soundcloud at Emir fra Bergen møtte Mathias fra Skien, som endte opp som live-DJ for Sushi x Kobe og sentral samarbeidspartner på veien videre). I Soundcloud-innboksene oppstod en slags pioneratmosfære hvor den teknologiske utviklingen gjorde veien fra passiv konsument til aktiv produsent kort. En brytningstid hvor en karakteristisk og merkbar mentalitetsendring førte til at en hel generasjon rappere kollektivt brøt gjennom foreldede ekthets-tabuer

– Reglene ble litt utvisket med vår generasjon. Med tanke på at du ikke kan være en jævla gangster i Norge. Så hva er ekte da? Vi kunne ha sunget om å ta masse dop, og gjøre hærverk. Men jeg vet ikke om det er så veldig «ekte», filosoferer Emir om rollen han inntok i Sushi x Kobe. For ja, slår han kontant fast, Sushi og Kobi var definitivt rollefigurer, hvor han som Onge Sushimane og kompis Kristoffer Uthaug som Kobe-Wan Kenobi skrev seg selv inn i et slags «perverst univers». Tydelig inspirert av japansk popkultur, særlig de (over) seksualiserte bitene av denne – et av kuttene på deres 2015-utgivelse «Japan» het nettopp «Hentai», oppkalt etter den kulturspesifikke og med rette ytterst kontroversielle japanske formen for erotiske tegneserier.

Debatten som oppstod (blant annet i den vanligvis frilynte gratisavisen Natt & Dag), om påstått sexistiske tekster etter deres konsert på Øya i 2016, er kanskje uttrykk for en annen, mer ubehagelig form for diffusitet som kan inntreffe når prosjekter som Sushi x Kobe plutselig tar steget inn i den mer allmenne popkulturen. For der befant de seg, forbausende raskt, etter at singelen «Wadadadeng» gikk fra lokalt til nasjonalt kultfenomen i løpet av vinteren 2014, spredd på kanaler som nettopp Soundcloud og Youtube, tatt under vingene til de før nevnte Yoguttene (som ga ut «Japan» på sin etikett Svai, og satte duoen i kontakt med miljøet rundt Oslo Records og produsentene i Basmo Fam).

En snøball som rullet såpass på seg at de ferske rapperne fikk opptredener på prestisjefylte scener som Øya, Slottsfjell og endog Roskilde, med en ganske minimal katalog av utgitt musikk. Til dags dato foreligger ikke noe Sushi x Kobe-album. Allikevel spilte Emir og Kristoffer bare dager før vårt møte for et nesten utsolgt Rockefeller i Oslo. Man er nesten nødt til å spørre: Trenger egentlig en artist som Emir «bransja»? Trenger han kontrakt på Sony, eller konsert på Bylarm? Har han ikke demonstrert at det finnes en effektiv vei utenom?

– Jeg vet ikke om det stemmer. Jeg kunne sikkert gjort det helt alene, men hadde det gått like bra? Man blir som en veddeløpshest eller en fotballspiller – man blir investert i. Det fører jo til at du blir mer opptatt av å gjøre en god jobb, ikke drite deg ut eller gjøre feil valg. Ting skal være ryddig. En person som meg trenger absolutt det, en som er all over the place, i hvert fall når det kommer til det kreative, som du ser – med tre fuckings prosjekter.

Uten apparat blir man fort en svevende artist, mener Emir, og viser uten å nevne navn til «masse eksempler». De som hadde én låt, og så skulle gjøre alt selv. Hvor er de nå? Så til tross for utsolgte hus med Sushi x Kobe, får solokarrieren forrang fremover. Riktignok sjonglert med det stadig voksende ryet til Softcore untd., som i løpet av en serie singler det siste året, har stø kurs fra lokale livefavoritter til nasjonalt kultband. Kanskje til og med globalt, låten «Sjansespill» kom tross alt nylig ut i samarbeid mellom deres hjemlige etikett (mildt sagt Bylarmaktuelle Vibbefanger) og New York-labelen Cascine – på kav bergensk og skiensk.

En nøkkel til å skille de musikalske identitetene til de forskjellige inkarnasjonene av Emir Hindic ligger kanskje i at det er nettopp fødenavnet som er banneret til pop-prosjektet. Fødenavn er jo vanligvis markør for det akustiske, følsomme og «ekte» sideprosjektet. Og det virker ikke tilfeldig at Emir omtaler sin såkalte popmusikk som hemningsløs, men også kompromissløs. Låtene som EMIR fremstår mer intime, mer personlige enn så vel sjangerlekende Softcore untd. som referansetunge Sushi x Kobe.

Mer emosjonelt, både på singlene, og på de nye låtene vi hører ham gå gjennom i øvingslokalet. Med tekster om følelsen av å ikke klare å være med seg selv, låter hvor man grovt skissert kan si at sangeren EMIR står ansikt til ansikt med konsekvensene av eksessene han feirer i sin inkarnasjon som rapper?

– Jeg ser ikke noen grunn til at man ikke skal snakke om disse tingene i en popsammenheng. Hvis man får det til, blir det mye kulere. Da kan man kanskje få folk til å tenke litt. Popgreiene mine er helt klar mye mer personlig tekstmessig.

I en muligens spøkefull tone legger han til at det ble EMIR fordi det var det navnet han signerte kontrakten med. Men føler han seg som en rapper eller som en sanger pr. i dag?

– Alt jeg gjør går på melodi. Om jeg klarer å få en fin melodi frem, eller noe jeg synes er fint. Så jeg er vel kanskje ikke en rapper, da. Jeg er ikke «klassisk trent» i rap, jeg vil ikke si jeg noensinne har vært en rapper, sånn egentlig. Siden vi bare begynte med å lære oss det selv. Jeg har ikke vært med på «Gatekunst» eller gått den skolen der, den klassiske ... alle rapperne i Oslo høres ut som de har rappet siden de var fire år gamle.

– Hvordan føler du deg i et rom fullt av rappere? Jeg hørte deg «freestyle» på P3s «National Rap Show» i januar. Under DJ Herkules sin avskjedssending, med masse gjester, Chirag, Larsiveli, Son of Light, Lars Vaular … du skilte deg litt ut der, kan man si?

– Jeg tror absolutt jeg er på utsiden av den greia. Jeg vet ikke om de folka digger meg eller ikke. Jeg tror egentlig ikke de synes noe i det hele tatt. Annet enn at de vet at jeg er ung og «ny». Men jeg føler meg ganske utenfor der. Jeg tror ikke jeg gjorde noen bra freestyle egentlig, alt ble veldig flytende, uten at det er noen unnskylding. Men jeg synes det er veldig tidig å være med de gutta, siden jeg ikke har noen kjennskap til det miljøet der.

Som radiolytter kan man bekrefte at dette utenforskapet var hørbart, der Emir i Sushimane-modus til allment kringkastet forvirring brukte flere minutter av sin tilmålte tid på å legge uartikulerte lyder over beaten, før ord i det hele tatt kom ut. Men hva slags miljø kommer Emir fra, sånn bortsett fra Steinerskolen og et generelt, men tross alt tydelig markert «utenfor»? Via journalistens nysgjerrige utfritting om storebroren Tariq Hindic, en i visse, smale kretser kulterklært bergensk multikunstner/kurator (som også har et eget mildt sagt kuriøst musikkprosjekt under navnet Slem Drage), spoler vi gradvis helt tilbake til røttene. Til oppveksten i et hjem uten TV, hvor Emir og søsknene alltid fikk beskjed om å gjøre noe kreativt, kanskje bygge et eller annet. i stedet for å spille dataspill. Hvor musikk alltid var til stede, hvor Emir alltid fikk lov til å høre på den musikken han SELV ville høre. Hos mor, da. Hos far var derimot litt annerledes. Der gjaldt andre, strengere regler, etter at den bosniske, ikke-troende faren konverterte «tilbake» til Islam.

– Så jeg har gått i moskeen, til koranskole hver fredag og lørdag, ba fem ganger om dagen da jeg var yngre. Fastet og gjorde alle disse greiene. Jeg kan fortsatt resitere koranvers. Uten at jeg liksom er stolt over det, eller skammer meg over det. Det er bare en del av min oppvekst.

– Det er jo en del snakk om en ny generasjon «norsk urban pop med multikulturell bakgrunn» som kommer opp nå, også når man snakker om årets Bylarm-artister. Er det litt påfallende at du aldri nevnes som del av den utviklingen?

– Nei, for ingen vet dette, alle tror jeg er «helt norsk». Om de ser på meg, ser jeg hundre prosent norsk ut, og jeg snakker «pent» bergensk. Det er ikke så sannsynlig at jeg kommer fra den bakgrunnen jeg faktisk har. Og det synes jeg er gøy. Jeg har ikke noe behov for å «brande» meg som «andregenerasjons utlending». Ikke at det er noe galt i det heller, men jeg har ikke noe problem med at jeg ikke blir nevnt i en sånn sammenheng.

– Det er forståelig, og det er kult at du har skapt det rommet du har til å gjøre din helt egen greie. Og det er ikke meningen å henge seg opp i dette på trykk her, men det du sier får meg allikevel til å lure; hadde ikke du automatisk havnet i den samme «boksen» om du så bare bitte litt annerledes ut enn du gjør?

– Hadde jeg hatt mørkt hår og sett ut som jeg faktisk kommer fra Bosnia, hadde det kanskje blitt annerledes, ja. Det er jo litt dumt, egentlig. Det er ikke sikkert at andre har lyst til å bli «brandet» som det, heller.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. februar 2018 kl. 09.19
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 6. august 2018
Denne sommeren imponerte Roskilde nok en gang – mye på grunn av mengden musikk, men mest på grunn av David Byrne og Young Fathers.
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk