Klassekampen.no
Lørdag 24. februar 2018
Verden er ikke så ­vanskelig.
Teori og praksis

Kvinnedagen nærmer seg, og med det høysesongen for at folk erklærer seg som feminist, eller at de ikke er det.

For mange, undertegnede inkludert, er feminisme den relativt ukompliserte ideen om at folk skal ha like muligheter og rettigheter, uavhengig av om kjønnsorganet sitter på innsiden eller utsiden av kroppen. For andre er det langt vanskeligere.

Jeg har for eksempel en kollega på universitetet som syns dette med feminisme er problematiske greier: Det finnes så mange ulike teorier om feminisme, så mange begreper og ulike forståelser at det hele blir veldig vanskelig å forstå. At det i tillegg til rødstrømpene også fins blåstrømper, gjør ikke saken enklere. Hvordan kan både folk som vil deltidsstillinger og kontantstøtten til livs, og de som mener kvinner selv må få velge hvor mye tid de vil bruke på hjemlige sysler, kalle seg feminister?

Feministene blir heller ikke enige om kjønn først og fremst er natur eller kultur. Noen feminister avviser at det finnes biologiske kjønn, og det får ikke kollegaen min til å henge på greip. Det blir for ekstremt. Så tradisjonen tro, kommer mannen med råd om hva kanskje verdens mest vellykkede bevegelse bør gjøre: Han tror feministene hadde hatt litt å tjene på å ikke være så ekstreme og på å ikke være så sinte.

Jeg forstår godt hvordan han har det. Selv har jeg det sånn med demokrati. For noen betyr dette kanskje bare folkestyre, men jeg blir overveldet og forvirret av den rike demokratilitteraturen. Det fins så mange ulike begreper, tolkninger og modeller for hva som er demokrati at jeg ikke vet hva jeg skal tro. Så godt som hvert eneste demokrati har for eksempel sin egen valgordning, og i enkelte land avholder de valg hvis eneste funksjon er å være til pynt.

For få år siden kom boka «Against Democracy», hvor forfatteren argumenterer for at bare de mest kunnskapsrike av oss skal få bestemme hvem som skal lede landet. Det er jo ganske ekstremt. Alt dette gjør det litt vanskelig å støtte opp under denne ideen om «demokrati». Jeg tror kanskje folk som er opptatt av demokrati og sånt, hadde tjent litt på å tale med én stemme, sånn at det ble litt lettere å forholde seg til. En litt mer autoritær stil kan kanskje bøte på problemet.

Astrid.rambol@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk