Klassekampen.no
Lørdag 24. februar 2018
LANGHELG I JACUZZIEN: Ståle Brattbakk har jobbet som skiftarbeider på verket i Mosjøen i 37 år. Han har installert jacuzzi på terrassen, som drar noen kilowatt. Han skal nok klare en økning i strømprisene for å holde det varmt. Han er mer bekymret for om verket tåler det.
Esa stoppet billig kommunal mosjon i Mosjøen. Nå truer Acer hjørnesteinsbedriften:
DA EUROPA KOM TIL VEFSN
OPPRØRT: Jim Nerdal er folkehelseentusiast. Han mener den norske idrettsmodellen er unik og at både den – og den viktige norske vannkraften – nå er truet.
EU TOK KONTROLLEN: Mosjøens kommunale idrettsanlegg ble juristmat i Brussel. Det førte til at treningsanlegget ikke lenger kunne tilby billig trening for alle, men bare for definerte grupper som barn og eldre. Her er Hanne Bjørnå i aksjon under pensjonisttreningen.
VALGTE PRIVAT: Vefsn-ordfører Jann-Arne Løvdahl trener på det private idrettssenteret, som drives av Knut Wulff Hansen. Det er ikke alle som syns det er greit, etter den lange striden med EUs over­våkingsorgan. Men Løvdahl setter pris på praten med motparten i en 20 år lang strid.
DYPDYKK: Ungene kaster seg uti bassenget i svømmehallen tilknyttet Mosjøens kommunale idrettsanlegg. Denne delen av idretten er ikke en del av et kommersielt europeisk marked, slik Esa fant ut at styrkerommet på senteret er.
I verkshallen: Aluminiumsverket har holdt Mosjøen i gang i 60 år.
KRAFTIGE KABLER: Billig strøm gjør industri mulig i Mosjøen. Men hva skjer om Norge tilslutter seg EUs energibyrå Acer?
LEI: Lokalpolitikerne Åshild Pettersen (SV), Gunnvald Lindset (Rødt) og Berit Hundåla (Sp) er lei av at EU blander seg inn i norske kommuners selvråderett.
EØS: Forrige gang Europa kom på besøk til Mosjøen, var det bare treningssenteret som fikk trøbbel. Denne gang frykter mange for ­byens hjørnesteinsbedrift.

Det var ikke dette som var oppdraget. Etter to dager i Mosjøen befinner vi oss ved et boblebad utenfor en enebolig i Olderskog, et boligområde noen kilometer sør for sentrum. Gradestokken viser minus seks. Snøen laver ned, og dagen er i ferd med å forsvinne bak horisonten og erstattes av den mørke, forblåste natta.

Mens vi står og fryser i den bitende nordlandsvinteren, senker Ståle Brattbakk kroppen sin ned i det varme, boblende vannet mens han snakker om strømpriser. Hvor mange øre per kilowattime. Hvor mange kilowatt. Hvor mange grader.

Det var virkelig ikke dette som var oppdraget. Det var ikke dette det skulle handle om.

Dagen før, tidlig på morgenen, ankom vi Mosjøen med en plan om å skrive om en pussig liten strid mellom Vefsn kommune og jurister i Brussel om et kommunalt treningssenter. Det var det som var planen. Europa hadde grepet inn og presset kommunen til å skru opp prisen på treningssenteret sitt. Det var saken.

Men nå, etter to dager, har vi nokså uforvarende havnet på kanten av en boblende jacuzzi på en snødekt terrasse. Ståle Brattbakk smiler der han ligger og varmer seg.

– Det koster rundt 500 kroner i måneden, og da står varmen på hele tida, sier han og skrur på de blå lysene langs kanten av jacuzzien.

Fakta:

EU, EØS og Norge

• Norge er knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen og ved sitt medlemskap i Det europeiske frihandelsforbund (Efta).

• Eftas kontrollorgan Esa sørger for at EØS-avtalen følges i medlemslandene, som er Island, Liechtenstein og Norge.

• I tillegg reguleres bestemte samfunnsområder av egne EU-byråer. Nå står striden om hvorvidt energibyrået Acer skal innlemmes i EØS-avtalen. Byrået er opprettet for å harmonisere EU-landenes regelverk på energiområdet.

Kilder: Wikipedia og NTB

– Jeg skal nok tåle en strømprisøkning. Det skal gå greit for meg. Jeg er mer bekymret for arbeidsgiveren min.

Den siste måneden har debatten rast om noe som heter Acer. Regjeringen vil knytte Norge til det overnasjonale energibyrået, som har oppgaven med å regulere det europeiske kraftmarkedet og harmonisere regelverket.

Pessimistene mener en norsk tilslutning vil gi oss dyrere strøm og at vi risikerer at EU kan diktere de norske kilowattimeprisene. Den billige norske strømmen vil bli dyrere. Vi må betale mye mer for å holde varmen i jacuzzien vår, og den kraftkrevende industrien i Norge kommer til å dø.

Optimistene peker på at vi allerede er del av det europeiske kraftmarkedet og at Acer vil gi et bedre fungerende og mer klimavennlig energisystem. Et mer omfattende og detaljert europeisk regelverk vil ikke gi EU råderett over kraftsystemet vårt.

I Mosjøen låter diskusjonen som noe de kjenner fra før. Alle i denne byen vet godt hvordan det endte forrige gang EU blandet seg inn. Og denne gang handler det ikke bare om et treningssenter, men om selve eksistensgrunnlaget for byen.

En ordfører flekker muskler

Dagen før, tidlig på morgenen, sitter Arbeiderparti-ordfører i Vefsn kommune Jann-Arne Løvdahl og løfter vekter inne på Frisk3, mens Knut Wulff Hansen, som er fysioterapeut og daglig leder ved det private treningssenteret, pusher ham.

– Kom igjæn! Åtte, ni, ti! formaner Hansen mens svetteperlene pipler i panna til ordføreren.

Mange i denne byen stusser over at arbeiderpartisten som har vært ordfører siden 2001, trener på det private og ikke på det kommunale treningssenteret, og at han har den daglige lederen her som personlig trener. Helt siden Løvdahl ble ordfører i Vefsn, har de to nemlig ligget i en konflikt som med tid og stunder endte på bordet til europeiske jurister i Brussel, og som lærte ordføreren en lekse om hva Europa føler det er naturlig å blande seg i.

Striden begynte i 1997, da Knut Wulff Hansen hevdet at kommunen tilbød innbyggerne så billig mosjon at han selv ble utkonkurrert. Det kommunale treningssenteret drev i minus, mente Hansen. Det var ulovlig subsidiering, og det var ødeleggende for ham som privat aktør: Folk som ellers kunne blitt kunder hos ham, forsvant til det kommunale senteret.

Konflikten endte først i vinter, etter en 20 år lang runddans mellom Konkurransetilsynet, to departementer, et utall advokater og til slutt et europeisk overvåkingsorgan flere mener blander seg i overkant mye inn i hva norske kommuner driver med.

– Vi tar ut litt aggresjon her, sier ordfører Løvdahl og puster tungt før de to kamphanene går ut av treningsstudioet for å ta en kaffe og prat.

– Jeg har billigere kaffe nede på rådhuset. Den er subsidiert av kommunen, sier Løvdahl og ler.

Kommune-konkurransen

For å forstå hvordan det gikk til at jurister i Brussel til slutt var dem som avgjorde hvor billig Vefsn kommune kunne la innbyggerne trene, må vi spole tilbake 58 år og dra gjennom et knippe forkortelser. Heng med.

I 1960 signerte sju europeiske land som ikke var medlem av EEC (det som etter hvert ble til EU) den såkalte Efta-avtalen. European Free Trade Association ble et europeisk frihandelsforbund på utsida av EU. Gjennom årene har flere av Efta-landene gått inn i EU, og i dag består Efta bare av den noe underlige kombinasjonen Norge, Island, Liechtenstein og Sveits.

Mens Sveits fikk en egen frihandelsavtale med EU, har de tre andre landene signert EØS-avtalen. EØS er ment å sikre fri flyt av varer, personer, tjenester og kapital mellom de tre Efta-landene og EU. Norges interesse i dette er åpenbar: Vårt næringsliv sikres tilgang til den europeiske markedsplassen. Men det koster. For avtalen innebærer også at europeiske firmaer skal kunne komme til Norge og konkurrere på like vilkår som norske selskaper. Og norske kommuner?

For å passe på at Norge, Island og Liechtenstein følger opp EØS-avtalen, har kontrollorganet Efta Surveillance Authority (Esa) blitt etablert. Et medlem fra hvert av de tre landene utgjør et kollegium, og Esa har rundt 60 ansatte som befinner seg i Brussel og jobber tett med EU-kommisjonen. Esa følger altså med på at Norge, Liechtenstein og Island holder det de har lovet gjennom EØS.

Denne vinteren har debatten om Esa rast, ikke minst i denne avisa. Esa har blant annet stilt spørsmål ved om det offentliges skattefritak og konkursbeskyttelse i Norge kan være «ulovlig statsstøtte» som ødelegger den like og frie konkurranse. Det regjeringsoppnevnte Hjelmeng-utvalget har lagt fram en rapport som, mot et mindretall, skisserer hvordan offentlig sektor kan omorganiseres, blant annet gjennom å skille ut aktivitet som kan sies å være kommersiell i egne kommunale selskaper som betaler skatt og kan gå konkurs.

Et tenkt eksempel: Hvis en kommunes renovasjonsetat ønsker å leie ut konteinere til det private markedet, må det gjøres gjennom et eget aksjeselskap som skatter og tar markedspris. De kan ikke la private leie billig fra kommunen for å skaffe noen ekstra kroner. Det vil ødelegge for markedet for konteinerutleie.

Her aner man hvordan det gikk til at jurister i Brussel blandet seg inn i prisene ved et kommunalt treningssenter i Mosjøen. Og kanskje også hva det hele har å gjøre med strømpriser, en lokal hjørnesteinsbedrift og ikke minst et boblebad.

Mer katolske enn paven

Stein Reegård, tidligere sjeføkonom i LO og medlem av Hjelmeng-utvalget, har vært blant kritikerne som mener «ingen EU-land har vært avkrevd så vidtgående tilpasninger som det Esa har stilt til Norge», som han har uttalt i Klassekampen.

Påstanden om at Esa er mer katolske enn paven, er ikke ny. I 2012 laget et utvalg ledet av Fredrik Sejersted, som nå er regjeringsadvokat, den såkalte Europautredningen. Allerede da skildres Esas balansegang: På den ene sida vil det være uakseptabelt hvis Esa er strengere med Norge enn kommisjonen er med EU-landene. På den andre sida kan de ikke være mildere enn resten av EU. Noen har ment at norske myndigheter i større grad skal motsette seg Esas beslutninger. Andre mener vi bør følge Esas anbefalinger «fordi et uavhengig overvåkingsorgan er av stor betydning for å opprettholde EØS-avtalens troverdighet», som det heter i utredningen.

Det var altså ikke et lite ansvar som hvilte på skuldrene til lokalpolitikerne i Mosjøen da de etter hvert fikk en streng pekefinger fra Esa: Den bitte lille krangelen om noe så smått som prisene på det kommunale treningssenteret i Mosjøen brøt med EØS-avtalen. De rokket rett og slett ved Norges forhold til Europa.

Bøy på ministeren

Ordfører Løvdahl fikk hjerteinfarkt for sju år siden. Siden har han trent hos mannen som gjennom 20 år har truet kommunen med søksmål, som har varslet departementer og konkurransetilsyn og til slutt hele Europa om de billige trenings­kortene i Vefsn.

– Det er ikke alle som liker at jeg trener her, men vi må skille sak og person. Jeg kunne like gjerne trent på det kommunale senteret, men fordelen med å gå her, er at vi får diskutert litt samtidig, sier ordfører Løvdahl.

Knut Wulff Hansen er altså fysioterapeut her – og også største eier, styreleder og daglig leder på senteret som i 2016 omsatte for 19,5 millioner kroner og som leverte et resultat på 1,2 millioner før skatt. Hansen har drevet treningssenter siden 1980. Hans versjon er slik: På slutten av 1990-tallet begynte kommunen å tilby billige medlemskort på det som var et modernisert kommunalt treningssenter der du kunne løfte vekter og løpe på tredemøller. De tilbød mye av det samme som han, men til skarve 140 kroner i måneden. De drev i minus og ødela markedet hans. Kundene forsvant.

Kommunens advokat sto fast på at driften deres var lovlig. Det var et lokalt treningssenter, og det var en kommunal tjeneste av allmenn betydning. Kommunen måtte få lov å bruke penger på å gi folk billig mosjon, mente han. Det var de som skulle sikre de samme innbyggerne sykehjemsplasser når den tid kom, og mosjon var helsebringende.

Hansen ga seg ikke. Hans klagesak gikk via Konkurransetilsynet til departementet. Den var oppe i Stortingets spørretime, og den var på bordet under en lunsj på Aker Brygge.

– Frelsesarmeen hadde juleauksjon hvor du kunne by på en minister. Jeg fikk tilslag på kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Vi spiste lunsj på Aker Brygge, og jeg fikk forklart henne saken. Det ble en dyr lunsj, men det gikk til en god sak, sier han.

Selv om ministeren «åpnet noen dører», nådde han ikke fram.

– Departementet ville ikke gripe inn i det kommunale selvstyret, sier Hansen i dag.

Men det ville etter hvert Europas jurister. Vil de gjøre det igjen?

Byen midt i Europa

Mosjøen markedsfører seg som «Byen midt i Norge». Den ligger på en slette der elvene Vefsna og Skjervo møter Vefsnafjorden. Rundt byen ligger bratte fjell og vassdrag, noe som har gjort Mosjøen til en av de store industri­byene i Nordland. Det var tilgangen til billig norsk vannkraft som gjorde Mosjøen til en blomstrende industriby for 100 år siden. Vassdragene er dens eksistensgrunnlag. I 1908 var Andåsfossen kraftstasjon klar. Elektrifiseringen, og dermed industrialiseringen, av Helgeland hadde begynt. De første tiårene var det skogdrift som skapte arbeidsplasser, men etter krigen, i 1958, åpnet aluminiumsverket ved byens havn, med kraftkabler fra lokale vassdrag og med direkte tilgang til den isfrie fjorden. Siden har «verket» vært hjørnesteinen i Mosjøen. Uten verket, ingen by. Uten kraften, ingen verk.

Er den billige norske kraften det neste de europeiske juristene skal begynne å plukke på? Skal de legge seg opp ikke bare i prisene på det kommunale treningssenteret, men også på strømmen som fortsatt i dag, 60 år etter at verket åpnet, holder varmen i aluminiums­ovnene? Mosjøens erfaring med EU tilsier at detaljstyringen til EUs byråer kan bli overraskende.

Lov og rett i gymsalen

«Og så knip dokker igjæn rævkjekan dokkers! Å, knip dæm kjekan i hop! Det é så mye mannfolk her nå, at dokker bare må knipe igjæn!»

En gruppe veteranturnere ligger og humrer på gulvet i speilsalen mens instruksene ropes ut. Det store og imponerende Kippermoen kommunale idrettssenter består av fotballhall, svømmehall, skøytebane, gymsaler og styrkerom. Det yrer av liv i hver krok. En gruppe barn bader i bassenget, en annen spiller volleyball i gymsalen. Et titall ungdommer løfter vekter og løper på tredemøller i styrkerommet. Pensjonistene i Speilsalen kniper igjen etter beste evne og øver seg på å reise seg etter et fingert fall.

Det har ikke alltid vært så gode treningsfasiliteter i Mosjøen. I 1931, da dette var en blomstrende arbeiderby, kjøpte Mosjøen IL 24 mål tomt her for 1500 kroner. Stubbebrytere og andre arbeidere begynte å felle trær og rydde tomta på dugnad. 14. juli 1936 ble den første fotballkampen spilt her. Mosjøen slo naboene i Mo i Rana 4–2. Etter krigen vokste idrettsparken, og det fattige idrettslaget vedtok i 1948 å gi hele Kippermoen til kommunen. I 1952 ble idretts- og folkeparken offisielt åpnet.

Siden er det bygd ut bit for bit, i tråd med en nasjonal plan om at norske kommuner skulle tilby innbyggerne idrett og mosjon. En idrettshall kom i 1972. Et basseng i 1974. Og etter hvert skøytebane, akebakke, tennisbane, sykkelløype og skatepark. I 1996 kom en ny flerbrukshall. Industribyen skapte et sted der innbyggerne kunne mosjonere billig.

Allerede i 1971, ti år før det private treningssenteret Frisk3 ble etablert nede i byens sentrum, åpnet kommunen den første «styrkeløftklubben» på dette anlegget. Innbyggerne i industribyen kunne dermed også løfte vekter, først gratis, siden til sterkt rabattert pris. Men det var før det i 1981 dukket opp et privat tilbud som kunne konkurrere med kommunen.

Refsen til Vefsn

I 2008, ti år etter at Knut Wulff Hansen første gang hadde klaget på at kommunen solgte månedskort for bare 140 kroner, havnet striden hos Esa. Esa brukte fem år før konklusjonen kom: Vefsn kommune drev i strid med EØS-avtalen.

I skrivet fra Esa het det at «Kippermoen treningssenter er en del av det kommunalt eide idrettssenteret i Møsjøen (sic!) i Vefsn kommune. Senteret ble etablert i 1970. Selv om brukerne av treningssenteret stort sett er lokale beboere, er treningssektoren i Norge gjenstand for investering, eierskap og etablering over landegrensene. Esa har derfor konkludert med at statlig støtte til treningssentre kan påvirke konkurranse og handel innen EØS.»

Et europeisk marked hadde altså oppstått, og de kommunale vektene var rett å slett for billige å løfte. Det kunne tenkes å oppstå en situasjon hvor et utenlandsk selskap ønsket å åpne et treningssenter i Mosjøen, og det ville jo bli vanskelig for et for eksempel tyskeid treningssenter å få nordlendinger til å kjøpe medlemskap når de trente så billig i kommunen.

Juristene i Brussel gikk detaljert til verks da de instruerte kommunen. De fant ut at det måtte være åpning for å gi rabatterte billetter til «ungdom i alderen 15–20 år, studenter, flyktninger, personer med lav inntekt og personer som trener på senteret som ledd i en medisinsk behandling (…). Disse offentlige tilskuddene utgjør ikke statsstøtte ettersom de er kompensasjon for en offentlig tjeneste som ikke påvirker konkurransen i markedet eller samhandelen mellom EØS-landene».

Kommunen måtte også sørge for et tydelig regnskapsmessig skille mellom treningssentervirksomheten og resten av idrettsanlegget, og samtidig forlangte Esa at Vefsn skulle drive senteret med «et visst overskudd».

Når man vandrer gjennom treningssenteret i dag, er altså noen av rommene lov å leie ut billig, mens andre må gå for markedspris. Svømmehaller er fortsatt ikke en kommersiell europeisk vare, så kommunen kan gi borgerne tilgang dit for den prisen de måtte ønske. Løping på tredemølle er imidlertid kommersiell virksomhet og skal drives med et visst overskudd.

Kniping av rævkjeker er enn så lenge ikke å regne for et kommersielt europeisk marked, så veteranturnerne kan subsidieres.

– Jeg flyttet fra Danmark til Mosjøen i 1965. Den gang spilte vi håndball i kjelleren til en nedlagt skole, og så turnet vi i kjelleren på en annen skole. Kippermoen har vokst og blitt bedre og bedre. Nå har vi fantastiske fasiliteter her, sier Hanne Bjørnå og går ut av Speilsalen, gjennom styrkerommet og ned trappa.

Skulle hun falle for fristelsen å ta seg en tur på en tredemølle eller løfte en vekt der inne, må hun ned i resepsjonen og betale mer først.

En støvete grønn bok

Elva Skjervo renner langs Kippermoen idrettspark, forbi Mosjøhallen og skøytebanen og nedover mot sentrum og aluminiumsverket. Det er fortsatt den største private arbeidsgiveren i kommunen, med drøyt 400 ansatte.

Denne måneden feirer verket 60-årsjubileum. I 60 år har folk jobbet der og trent på Kippermoen. Det gjør mange fortsatt, men nå er prisene på treningssenteret diktert fra Brussel, og flere frykter at vannkraften – og dermed verket – står for tur. Mange frykter rett og slett at EU på sikt vil true hjørnesteinsbedriften deres.

Smykket i sentrum av denne lille industribyen er den vernede Sjøgata, med sine vakre, gamle trehus. Her bodde verksarbeidere i sin tid, og i dag lokker kafeer og restauranter turistene hit. Jim Nerdal vandrer nedover trehusgata med en grønn bok i hånda.

Vi må lese forordet, sier han.

Den historiske første utgivelsen fra Statens Idrettskontor, som ble etablert i 1947, ble skrevet av den radikale arbeiderpartisten Rolf Hofmo, som i mellomkrigstida var med å etablere Arbeidernes Idrettsforbund. Forordet tegner opp en visjon for en særegen norsk idrettspolitikk. Den fastslår at tilrettelegging for idrett og mosjon er en offentlig oppgave. Det er kommunene som skal sørge for at folk trener. Det er god samfunnsøkonomi å gi folk tilgang til gratis mosjon.

Jim Nerdal er idrettens grand old man i denne byen. Han har jobbet på Kippermoen siden han var ung, var trener for volleyballaget som en gang var Norges beste og var kultursjef i Vefsn da den underlige striden med det private treningssenteret oppsto.

I 1972 jobbet Jim Nerdal for Ja til EF, og han forteller at han ble slått ned etter et møte i Steinkjer. Han stemte ja i 1994 også, men sier han har hatt en voksende bismak de siste årene.

– Det har ikke blitt det jeg trodde det skulle bli. Jeg var i sin tid i Brussel og hørte Jean Monnet snakke om den grunnleggende ideen til de som møttes i Roma. Handelen og det økonomiske samarbeidet skulle jo bare være et virkemiddel for å gjøre nasjonene så avhengige av hverandre at de ikke skulle gå til krig. Det var et fredsprosjekt. Så har det blitt noe ganske annet i tillegg, sier han.

Ansvar for egen sunnhet

I «Boka om idrettsanlegg», som den heter, står det at «en ungdom som er sterk og sund er hele folkets æressag». Den skisserer hvordan kommunene skal ha det overordna ansvaret for å gi folket et bredt og godt idrettstilbud. Idrett er sunnhetsskapende og helsebringende, ikke sløsing med økonomi, heter det i forordet fra Rolf Hofmo. Det var i dette bildet Kippermoen ble skapt i 1948, og det var i den tradisjonen folk som Jim Nerdal utviklet anlegget videre, med stadig nye haller og bassenger – og etter hvert et omstridt, innendørs styrkerom.

– Kippermoen er arven etter Arbeidernes Idrettsforening. Den statlige idrettspolitikken er unik i Norge. Det førende prinsipp, som du finner i denne boka også, er at det er en offentlig oppgave at alle innbyggere skal kunne drive idrett, helst gratis. Det er helt grunnleggende. Og det oppleves problematisk for meg at man blir styrt utenfra og fratatt det som skulle være en bærebjelke i norsk idrettspolitikk, sier Nerdal.

Han var kultursjef i kommunen da konflikten oppsto, og han ringte Kulturdepartementet, der han fikk støtte.

– Beskjeden der var at vi måtte stå på vårt. Dette var en videreføring av de styrketreningsrommene vi hadde hatt før og en helt naturlig del av offentlig idrettstilbudet. Dette var en kommunal oppgave siden Hofmo skrev dette i 1947. Så, i ettertid, har det kommet et europeisk marked.

Kommunen måtte punge ut

Knut Wulff Hansen ved det private treningssenteret har kjempet en nokså ensom og høyst reell kamp. Han er ikke motstander av at folk får billig mosjon, og han synes Kippermoen er et fantastisk tilbud. Men for hans del handler det som fra utsida kan se ut som en liten og bagatellmessig sak om å redde arbeidsplassene. Han sier kommunen ikke bør motarbeide eget næringsliv, slik han mener de har gjort ved å drive i minus på Kippermoen. Og han mener kommunen ikke føyde seg etter Esas brev i 2013.

– Vi regnet med at den ville innrette seg, men det skjedde ikke, sier han.

Med brevet fra Esa i hånda varslet han søksmål. I vinter gikk det mot rettssak, men like før jul kom de fram til et forlik: Vefsn betalte Hansens senter 1,2 millioner kroner. I tillegg signerte kommunen på at de skal oversende detaljerte regnskaper til Hansen, slik at han kan sjekke at de driver med «et visst overskudd». Gjør de ikke det, bryter Norge EØS-avtalen.

– For meg er dette en prinsippsak, og jeg tror nok det har vært en god læringssak for kommunen. Tenk deg en parallell: Kommunene har biblioteker. Det er alle enige om er bra. Men hvis bibliotekene begynte å selge bøkene sine for halv pris, ville de utkonkurrert bokhandlerbransjen, sier han.

Han driver for seg selv og sier han etter tjue år med kamp ikke lenger kunne bære ansvaret for å kjøre den viktige prinsippsaken alene.

– Jeg har brukt enormt mye tid på dette, og langt mer penger enn jeg fikk i forliket, sier Wulff Hansen.

Frihandelsjuss mot norsk idrett

For Jim Nerdals del er saken liten, men prinsipielt og politisk viktig.

– Dette er europeisk frihandelsjuss og kapitalisme som krasjer mot en gammel norsk kultur- og idrettstradisjon. I en totalt avideologisert nasjon er det kanskje ikke så rart at man ikke diskuterer det ideologiske i dette. Vi fatter jo ikke beslutninger på ideologisk grunnlag lenger. Men slik jeg ser det, er denne saken mer interessant enn bare billettprisen på treningssenteret. Dette er konsekvenser av EØS som man kanskje ikke overskuet.

Nerdal er fortsatt EU-tilhenger, sier han. Trass den voksende bismaken.

– EU er viktig som motvekt til nasjonalistiske strømninger. Kanskje er prisen vi må betale at det kommer saker som dette. Men jeg hadde ikke tenkt at den primære konsekvensen for Mosjøen skulle bli at EØS blandet seg borti treningssenteret vårt. Det er noe tilsvarende som er ferd med å skje nå med Acer. Det er i samme gate, og den saken er vesentlig mer alvorlig enn treningsstudioet vårt, sier han.

Unionen slår tilbake?

I januar i år vedtok et enstemmig fylkesting i Nordland en uttalelse hvor det ba Stortinget stemme ned Acer. Høyre og Venstre og KrF, alle var enige. Tilsvarende vedtak har kommet i Oppland og Telemark.

«Det norske kraftoverskuddet må brukes til å bygge industri i Norge», uttalte Bjørnar Selnes Skjæran, leder i Nordland Ap og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre.

I Mosjøen er det saken om strømprisene som koker nå. Mange frykter det europeiske byrået vil ese ut slik de mener Esa har gjort – at de vil blande seg opp i stadig mer. Det siste ordfører Løvdahl sa den morgenen vi møtte ham på treningssenteret, var dette: «Vi har verket her fordi vi har billig kraft. Alle råvarer er importert hit. Alle varene eksporteres. Det er én avgjørende grunn til at dette verket havnet her av alle steder i verden, og det var den billige krafta. Jeg er redd Acer kan stikke hull på dette.»

«En alvorlig trussel mot nasjonale interesser», sa Jim Nerdal før vi forlot ham. Da vi sendte en melding til varaordfører Åshild Pettersen (SV) for å få en prat om treningssenterstriden, svarte hun at saken om Acer var «mye mer brennbar» hvis vi ville skrive om forholdet til Europa. «Vi vil miste et stort konkurransefortrinn dersom norske kraftpriser skal dikteres fra Brussel», skreiv varaordføreren.

For det er dét det handler om, mener et samlet fylkesting i Nordland: hvorvidt vi skal la EU styre kraften vår, og om det i sin tur kan ta knekken på industrien vår. Det handler ikke først og fremst om prisen for å holde varmen i et boblebad på en terrasse, men om skiftarbeider Ståle Brattbakks jobb.

Er den i fare?

Klipp og lim

Regjeringen vil altså ha Norge inn i EUs energiunion, under styring av byrået Acer. For EUs del handler dette om fri flyt av energi i hele Europa. Optimistene mener et regionalt og europeisk energisamarbeid er viktig for norsk forsyningssikkerhet, og de tror en kraftutveksling kan bli lønnsom for Norge og at Norge kan bidra til å erstatte fossil med fornybar energi i Europa.

For Norges del er tanken at vedtak i Acer skal gå en omvei, via et eget, norsk organ, for at vi formelt sett ikke skal gi fra oss suverenitet. Kritikerne mener vi da lar EU diktere norsk energipolitikk gjennom et byrå vi ikke har innflytelse over. Der står krangelen.

Det samstemte politiske miljøet i Nordland og flere andre industritunge fylker frykter at Acer vil pålegge Norge å bygge flere utenlandskabler, og at den frie flyten av kraft vil gjøre at prisene tvinges opp i Norge. For å si det med Vefsn Rødts gruppeleder Gunnvald Lindset: «Når du skal utjevne priser som er høye noen steder og lave andre, sier det seg selv at prisen går opp der den er lavest. Det er som å åpne en dør mellom et varmt og et kaldt rom.»

Mens Norge i dag fortsatt kan bruke den evige vannkraften på å holde prisene nede og dermed skape industriprodukter på rein strøm og seinere eksportere for eksempel verdens reineste aluminium til Europa, er frykten hans at deltakelse i Acer vil føre til at vi i stedet eksporterer rein kraft til kontinentet og sitter igjen med høyere strømpriser og døende norsk industri.

I Mosjøen handler dette også om erfaringen mange mener å ha med Europa. Konklusjonen fra varaordfører Åshild Pettersen (SV) er klar: EU-byråene går alltid i retning mer overnasjonalitet. Det ville være naivt å tro at det skulle bli annerledes nå.

«Vår erfaring er at EU-regelverket er veldig dynamisk. Det endrar seg. Det vi seier ja til i dag, veit vi ikkje alltid korleis ser ut om fem år. Vi har mange døme på at det har gått sånn», sa Jan Olav Andersen i El og IT Forbundet til Nationen.

Det låter som et ekko av det Jim Nerdal sa om treningssenterstriden. Han hadde ikke sett for seg at EØS skulle ende opp med å diktere prisene på treningssenteret kommunen har skapt på Kippermoen. Det var ikke slik fredsprosjektet skulle bli.

Ett øre og 30 millioner

Rune Krutå sitter inne på kontoret sitt nede på verket der Mosjøens elver møter Vefsnafjorden. Krutå leder Mosjøen kjemiske arbeiderforening og representerer flere hundre ansatte på Alcoa, som driver verket. Han sier kraften var fundamentet for etableringen her.

Denne suksessrike industribedriften ligger akkurat i Mosjøen på grunn av den særnorske tilgangen til billig og ren og stabil kraft. I dag har de en høykompetent arbeidskraft, som han mener kan tilskrives trepartsamarbeidet. De har også en isfri fjord. Men likevel: Uten billig og stabil kraft, ville de kanskje forsvunnet.

– En strømprisøkning på ett øre per kilowattime utgjør rundt 30 millioner kroner for oss, sier han.

Verksdirektør Kathrine Næss står nærmere optimistene. Hun sier utenlandskablene er et problem, men slik hun forstår, vil ikke Acer kunne tvinge fram flere enn vi allerede bygger selv.

– Jeg er ikke ekspert på Acer, men for meg er kraftkablene en større trussel enn Acer. Det er fornuftig med en bedre regulering i Europa, sier hun.

Rune Krutå forstår lite av hastverket. Han mener vi vet for lite om hva Acer kommer til å bli, og at vi gambler med en av våre viktigste ressurser hvis vi slutter oss til.

– Vi får jo ikke noe godt svar på hva Acer skal være. Skal vi avgi suverenitet eller ikke? Får de myndighet over Norge? Vi vet altfor lite, men vi vet i alle fall at når vi går inn i EU-ordninger, endrer de seg og blir mer overnasjonale. Det har vi sett før. Kraften er så verdifull at vi må være 100 prosent sikre på hva vi gjør. Og jeg er prinsipielt helt imot at kraften skal noen andre steder enn hit. Jeg syns den norske kraften skal gå til å skape industri i Norge, slik den har gjort i så mange år, sier han.

Konsesjonslovene og suvereniteten over vannkraften er arvesølvet vårt, mener han. Verket er hjertet i dette lokalsamfunnet. Den frie flyten av elektrisk kraft, og utsiktene til en norsk energipolitikk som må utvikles innenfor rammene av et nytt EU-regelverk uten nasjonale hensyn, kan være begynnelsen på slutten for industrieventyrene i Nordland. Det frykter både Krutå og et samstemt fylkesting.

Frykter for jobben, ikke jacuzzien

Verksdirektør Kathrine Næss viser oss rundt på anlegget. Her er gigantiske haller fulle av brennvarme ovner. Det er stort sett det som skjer her: De fyrer opp ovner og smelter aluminium. Strøm som ikke bare er billig, men også stabil nok til at de ikke får uventede stans i driften, er helt avgjørende. Uten den fordelen, kunne bedriften ligget nærmest hvor som helst i verden, sier hun.

Ute i verkshallen står Ståle Brattbakk og kapper aluminium som skal sendes ut til Europa. Han har jobbet som skiftarbeider her i 37 år. Han vokste opp på gård, men ble en av mange som fikk jobb i industrien som ble skapt her i byen midt i Norge, her hvor kraften var så rein og billig. Snart skal han stemple ut til langhelg.

– Da skal jeg oppi jacuzzien og ta en snaps, sier han og ler.

Verksdirektør Kathrine Næss sperrer opp øynene.

– Jacuzzi?

– Ja, jeg investerte i fjor. Den står på terrassen. Det var en investering i helsa. Jeg måtte legge egen strømkurs da. Det går litt strøm, men det var en god investering, sier han.

– Ja, hvor mange øre per kilowattime tåler du, da?

– Hehe. Jeg skal nok klare det, sier Brattbakk.

– Jeg er mer usikker på industrien her. Jeg tror ikke folk forstår at ett øre per kilowattime kan bli så mange millioner. Vi tenker på det her på jobb, og diskuterer det her. Du vet, hele samfunnet her er totalt avhengig av dette verket. Slik har det vært i 60 år nå. Og vi trenger strømmen vår. Jeg har hatt en fantastisk arbeidsplass i 37 år. Jeg lurer på om de unge som kommer inn i dag kan si det samme når de begynner å bli gamle. Om det er liv laga for oss her oppe om 40 år også, sier han.

Så er det tid for hvile for den slitne skiftarbeideren. En time i et boblebad, en tår i glasset. Nedenfor huset hans og ned mot verket renner elva sakte langs fjellet og munner ut i fjorden. Kraftkablene strekker seg fra vassdragene over fjellet og inn på verket.

Her skapte vannkraften en industri, og industrien skapte en by.

Og en dag etter krigen begynte byen midt i Norge å bygge seg et idrettssenter der arbeiderne kunne mosjonere. Du kan lese om det i en støvete grønn bok fra 1947.

knuto@klassekampen.no

tomhenningb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk