Lørdag 24. februar 2018
HISTORISKE: Bok- og papirkonservator ved Nasjonalbiblioteket Chiara Palandri studerer Magnus Lagabøtes landslov, i en pent bevart utgave fra 1591. Veien til dagens fabrikkproduserte, limfreste produkter er lang.
Norske forlag sparer stadig mer penger på å trykke bøker i utlandet og på digitalt trykk. Men blir det bra nok?
Kvaliteten på litteraturen
STILLE PÅ TRYKKERIET: AIT Bjerchs produksjonsarbeider Steve Docker mater trykkemaskinene med papir. Etter at digitaltrykket tok over store deler av bransjen, er ikke bokpresserne stort mer avanserte enn printerne du har hjemme.
Det er ikke så lenge siden forlagene kostet på seg trådheftet innbinding og offset-trykk når en ny roman skulle i trykken. Nå er digitaltrykk og limfresing i ryggen den nye normen.

Bøker

– Det er litt nedslående, faktisk. Dette er godt gammeldags paperbackpapir, som kommer til å falme. Det er sånt man trykket Morgan Kane på før i tida.

Vi hører kalligraf og bokentusiast Christopher Haanes sukke gjennom telefonrøret mens han blar seg gjennom en av fjorårets mest kritikerroste romaner, Olaug Nilssens «Tung tids tale».

– Jeg leste den nettopp og likte boka, men jeg reagerte på at trykket ser dårlig ut. Det handler nok om papiret det er trykket på. De må rett og slett ha prøvd å spare inn på papirkvaliteten.

– Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte over det da jeg leste den selv. Man må være litt feinschmecker for å få med seg at trykket ikke er bra nok?

– Vel, man må kanskje også være gourmetekspert for å kunne si noe om hva som gjør et måltid dårlig. Men alle merker det om man får noe veldig godt å spise. Får du et godt trykket produkt mellom hendene, vil du også merke det.

Billig, billig, billig

I bokhandelen slåss de om oppmerksomheten vår – forseggjorte, designede bokomslag fra den norske samtidslitteraturen, mange av dem formgitt av premierte byråer som Exil og Blæst. Omslaget er salgsplakaten, selve lokkefuglen som skal tiltrekke seg leserens blikk og kjøpevilje, og det er ikke vanskelig å se at forlagene legger vekt på god design.

Men hva med selve innmaten, papiret boka er trykket på, satsen, trykkekvaliteten og innbindingen?

Rett som det er får vi tilsendt bøker til Klassekampens kulturredaksjon som er så hardt limt at de går opp i ryggen med det samme vi åpner den, slik at bladene detter ut.

Eller vi oppdager at vi sitter og myser mot bokstavene, fordi det digitale trykket på ett eller annet merkelig vis har gitt bokstavene skygger.

For forlagene er bøkene blitt billigere å trykke, billigere å binde inn, billigere å bestille i nye opplag. Men for leserne er de blitt dyrere.

– Tendensen synes å være at kvaliteten går ned for å drive avansen opp. Med andre ord, tilby forbrukeren et ringere produkt til samme pris som før, sier Pil Cappelen Smith, som er bokhandler i den lille nisjeforretningen Cappelens Forslag og forlegger for det skinninnbundne Cappelens Forslags konversasjonsleksikon.

Han får støtte av typograf Terje Langeggen, kjent for særegne og kresne prosjekter, som for eksempel formgivningen av Paal Helge Haugens «Kvartett».

– Før i tida fantes det en fast designansvarlig på alle de store forlagene. De er borte nå. Situasjonen i dag er at hver enkelt redaktør har overtatt ansvaret, og de har ikke kompetanse til oppgaven, mener Langeggen.

Tre forhold er årsaken til at forlagenes trykkekostnader stadig blir lavere.

• Bøker med alminnelige lave opplag trykkes stort sett digitalt. På spørsmål fra Klassekampen oppgir Oktober, som inntil nylig kun trykket bøkene offset, at bøker med et opplag på under 3000 nå trykkes digitalt. Å trykke offset innebærer en høyere startkostnad, fordi man må produsere plater der trykkfargen settes på en gummisylinder. Det er et omstendelig arbeid, men gir et penere resultat. Etter den høye startkostnaden er prisen per eksemplar lavere.

• Trådheftede bøker er blitt unntaket, mens den langt rimeligere limfresingen er blitt hovedregelen. Det betyr at bøkene holdes sammen med lim i ryggen, og ikke tråd i tillegg. Fra Aschehougs produksjonskoordinator Line Noreng får vi oppgitt at så å si alle bøker i sort-hvitt limfreses.

Forlagene trykker i hovedsak bøkene i Baltikum, til en langt lavere stykkpris enn før, da norske trykkerier sto for oppgaven.

Fra bokkunst til bokfabrikk

– Se på dette papiret. Er det ikke fantastisk?

Vi holder tilbake et gisp når bok- og papirkonservator ved Nasjonalbiblioteket Chiara Palandri åpner esken der en utgave av Magnus Lagabøtes landslov fra 1590-tallet ligger vel bevart. Skinninnbindingen er så forseggjort at det får den lille samlingen med norsk samtidslitteratur vi har tatt med fra redaksjonen til å virke reint billige.

Og det tykke papiret, laget av kluter som er remset opp og kvernet til en grov masse, holdbar langt ut i det uendelige, bølger seg vakkert sammen mellom permene.

Vi er her for å sjekke kvaliteten på et knippe norske romaner som har ankommet vår redaksjon, for å la landets beste bokkonservatorer si sin mening om holdbarheten og kvaliteten på dem, men på kjøpet får vi en omvisning i fortidas omsorgsfulle boktrykkerkunst. I tillegg til praktverket med landsloven har Palandri også funnet fram en av 1600-tallets billigbøker, en trykksak i lommeformat som likevel er utstyrt med skinninnbinding og trykket på grovt pergamentpapir. Selv etter 400 år ser kvaliteten forbausende god ut.

Den lille historietimen tydeliggjør kontrasten til dagens bokproduksjon, der forlagene gjerne ikke betaler mer enn 15 kroner pr. eksemplar, og der de digitale printemaskinene trykkeriene bruker ikke er stort mer avanserte enn en hjemmeprinter. Og som Haanes påpekte, er det ikke sjelden det velges billige papirtyper, langt fra den eksklusive verdenen av pergament, lin og hamp som fins i Nasjonalbibliotekets historiske magasiner.

Bøkene vi har tatt med fra redaksjonens bokhyller er et tilfeldig utvalg fra 2016, 2017 og 2018. Chiara Palandri, som også er professor ved Accademia di Belle Arti di Brera i Milano, og hennes kollega Wlodek Witek, bok- og fotokonservator ved Nasjonalbiblioteket, studerer bøkene nøye.

Boka fra 2016, Nikolai Frobenius’ novellesamling «Alle mine demoner» fra Gyldendal, er, etter det konservatorene kan se, mest sannsynlig trykket offset. Innbindingen ser grei ut, papirkvaliteten er god, men trykkeriet har slurvet med blekkets tørkeprosess. Flere steder i boka finner vi stygge blekkmerker som har smittet over på motstående sideblad.

Fra 2017 har vi tatt med Therese Tungens debutbok «Ein gong var dei ulvar» fra Aschehoug. Her ser både innbindingen og papirvalget pent ut, mener konservatorene. Trykket er digitalt, og når vi forstørrer skriften, ser vi at det ikke gir et like distinkt og reint uttrykk som hos Frobenius, men resultatet er likevel ganske godt. Konservatorenes undersøkelser viser dog at det er en del blekemidler i papiret, noe som går ut over holdbarheten.

Det styggeste trykket finner vi i den nyeste boka vi har tatt med, Eirik Ingebrigtsens «Kvit bok mørk vinter» (Oktober). Digitaltrykket gir uskarpe, mindre definerte bokstaver, og rundt bokstavene er det skjemmende blekksøl. Det kan ha med papirvalget å gjøre – i kolofonen oppgis det at boka er produsert med materialer fra bærekraftige kilder, og papiret som her er valgt ser ut til å harmonere dårlig med trykket. Ønsker man at boka skal få et langt liv, er heller ikke resirkulert papir et uproblematisk valg – det krever ofte at det tilsettes mye blekemidler, forklarer Witek.

Samlet sett er det likevel liten fare for at bøkene ikke lar seg bevare for ettertida.

– Ordet jeg leter etter når jeg ser på disse bøkene, er vel at utførelsen er bra nok. De er limfreste alle sammen, men tåler en del gjennomlesninger, sier Palandri.

– Gitt at de lagres i et rom med riktig temperatur og fuktighet, uten for skarpt lys mot boksidene, er det ingenting i veien for at disse kan vare i noen hundre år, istemmer Witek.

Bra nok, altså. Det samme kan det se ut til at forlagene og trykkeriene har slått seg til ro med. Så er spørsmålet: Er bra nok noe å trakte etter for litteraturen?

– Å si at limfreste bøker fungerer like bra som trådhefta bøker, er det samme som å si at en mp3-fil fungerer like bra som en vinylplate. En bok skal da gjøre mer enn å fungere, sier Pil Cappelen Smith.

– En fin bok er laget for å gjøre stas på sin leser, for å eldes med verdighet og tåle mange gjenlesninger.

Norsk trykkeridød

En gang fantes det hundrevis av norske trykkerier. Det største, AIT, hadde mer enn 1000 ansatte og fabrikker over hele landet. Når vi nå besøker det som er igjen av det en gang så store konsernet, trykkeriet AIT Bjerch som i dag holder til på Kalbakken i Oslo med fjorten ansatte, er det nokså stille. Vinterferien har ført til færre oppdrag. En katalog fra Cappelen Damms utenlandsagentur kjøres rolig gjennom limfreseren.

– Det er helt åpenbart at overkapasiteten i norsk grafisk bransje er stor, sier daglig leder Ingar Markussen.

Selv kan han ennå huske den gangen da AIT var giganten i det norske grafiske markedet. I Trondheim trykket de kiosklitteraturen og kontrollerte 80 prosent av markedet. Hardback og praktbøker ble trykket på fabrikken i Otta.

– Men på 2000-tallet begynte vi å merke konkurransen fra omverdenen, særlig etter hvert som en del aktører i Polen og Baltikum begynte å støvsuge det norske markedet. AIT Otta var det siste trykkeriet som forsvant i 2012, og med det forsvant mye av sjela til stivbindtrykking i Norge. Det var en ganske viktig brikke i norsk grafisk bransje som datt ut der.

I dag driver trykkeriet kun digitalt. Lange tradisjoner med offset hos AIT til tross – trykkeformen er ikke liv laga i dag, mener Markussen.

De få norske aktørene som er igjen, slår hverandre i hjel i stedet for å samarbeide, mener Markussen.

– Den uten sammenlikning tøffeste konkurransen kommer ikke fra de andre norske trykkeriene. Den kommer utenfra. Det må vi innse.

Etterlyser yrkesstolthet

Typografien er den stille, mest ydmyke delen av den grafiske verden, sier kalligraf Christopher Haanes. Målet er å gjøre leseopplevelsen best mulig for leseren, nærmest uten at leseren merker det. Det holder ikke å jåle seg til med staffasje og effekter, men en grunnleggende forståelse for papirkvalitet, sats og trykkeprosesser må til. Slikt krever en særegen kunnskap – som det finnes lite av i forlagene, mener Haanes.

– Den amerikanske typografen Beatrice Warde brukte bildet på et krystallglass når hun snakket om typografi. Man gjenkjenner en vinkjenner på glasset hun eller han velger, sier Haanes.

Den minst kyndige vil velge et glass av gull, belagt med utsøkte mønstre, skriver Warde. Vinkjenneren, derimot, vil foretrekke det tynne, gjennomsiktige krystallglasset, fordi det ikke står i veien for selve innholdet, forklarer kalligrafen.

– Tendensen er at bøkene blir dyrere og dyrere. Jeg mener ærlig talt at de norske forlagene bør vise en større yrkesstolthet enn de gjør når det gjelder hva de utstyrer bøkene med. Den norske litteraturen er sponset av innkjøpsordningen, som gjør at man nærmest går i null når man trykker opp et opplag, og da er det smålig å velge det billigste papiret.

Så lenge den statlige innkjøpsordningen er med på å finansiere store deler av samtidslitteraturen, bør det også stilles visse krav til forlagene, mener typograf Langeggen.

– Dette har jeg sagt før, og det mener jeg: Det er rart at det ikke stilles noen krav til bøkenes bestandighet. Det kunne vært spesifiserte minstekrav krav når det gjelder papirkvalitet og innbinding.

I Kulturrådet svarer seksjonsleder for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål Arne Vestbø at de ikke har fått tilbakemeldinger fra bibliotekene på at det skulle være et problem med bokkvaliteten.

– Primært tenker vi at vår støtte går til det redaksjonelle arbeidet, og til forfatterens arbeid, sier Vestbø.

astridm@klassekampen.no

Fredag 21. september 2018
Et ekspertutvalg vil kutte statsstøtten til private høyskoler med færre enn 500 studenter. Nå er flere skoler i ferd med å bli kjøpt opp av Høyskolen Kristiania.
Torsdag 20. september 2018
Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) mener medie­bransjen må forstå at staten ikke kan betale hundrevis av millioner kroner for å få delt ut aviser over hele landet.
Onsdag 19. september 2018
Kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) vil opprette en egen pressestøtteordning for Oslo-aviser. – Vi ønsker en bredere offentlighet av hensyn til lokal­demokratiet, sier hun.
Tirsdag 18. september 2018
60 aviser risikerer å gå dukken dersom Stortinget åpner for postomdeling annenhver dag, advarer Landslaget for lokalaviser. – Dette forslaget er helt vanvittig, sier Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk.
Mandag 17. september 2018
Filmskaper Deeyah Khan har reist hjem til amerikanske høyreekstremister for å intervjue dem. Hun mener det er en dårlig idé å nekte folk en talerstol.
Lørdag 15. september 2018
Hvor kommer det fra, ønsket om å nekte folk en talerstol? Forskere peker på identitets­politikk, populisme og «hyperfølsomhet» som forklaringer.
Fredag 14. september 2018
Filmparken ber regjeringen oppheve tidligere vedtak om å selge til høystbydende. Dramaserier som «Heimebane» har blåst nytt liv i det nedleggingstruede filmstudioet.
Torsdag 13. september 2018
Museene i Akershus overtar gjerne den kuriøse samlingen til kunstner Guttorm Guttormsgaard. Men det vil koste millioner å ta imot 30.000 bøker, kunstverk og bruksgjenstander.
Onsdag 12. september 2018
Margit Sandemo var begeistret for at «Sagaen om Isfolket» endelig var klar i lydformat. Men dagens bokavtale gjør at lydbøkene ikke kan legges ut for strømming før til neste vår.
Tirsdag 11. september 2018
Ideen om at vi må slippe til ekstreme holdninger for å hindre at de sprer seg, har lite belegg i forskningen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk