Klassekampen.no
Fredag 23. februar 2018
Hvordan definere en menneskelig ressurs?
Høyere utdanning

I Klassekampen i går snakker lederen av Mangfoldhuset i Trondheim om de tyrkiske flyktningene som kommer til Norge. Ahmet Karais: «De kommer som leger, som universitetslærere, journalister og så videre.» På denne bakgrunn konkluderer han med at de vil bli en ressurs for landet.

Men kan man måle ressursene et menneske tilfører fellesskapet med bakgrunn i teoretisk utdannelse? Det er vanskelig å tolke Karais annerledes enn at han mener såkalt høyere utdanning gjør flyktningen til en «ressursperson».

En sak er at han tar feil når det gjelder journalister; vis meg den tyrkiske journalisten som raskt sklir inn i det norske arbeidslivet – der velutdanna norske journalister for tida settes på gata i rekordtempo. Men det var strengt tatt ikke dit jeg ville. Hvorfor nevner ikke Karais for eksempel bygningsarbeidere, reingjøringsassistenter og yrkessjåfører? Dette er folk som kan settes i arbeid nærmest fra dag én. Ressurspersoner? I et arbeidsliv som skriker etter hender og hoder i disse tilfeldig valgte yrkene? Jeg skulle tro det.

Og da er vi raskt over i en langt større diskusjon, den som handler om at Arbeiderpartiet gjennom to generasjoner har oppmuntra ungdommen til å utdanne seg ut av arbeiderklassen. Jeg aner ikke hvem som fant opp det misvisende uttrykket høyere utdanning, men det skulle ikke forundre meg om det var en akademiker i sosialdemokratiet.

Hva er det som er «høyere» ved å være advokat enn elektriker? Høyere utdanning indikerer noe som er finere, noe «alle» burde strebe etter, for da går det deg vel her i livet – og sånn er det i hvert fall ikke.

Jeg er i gang med biografien om Mikael Persbrandt, en av Sveriges fremste skuespillere. Han søkte tre ganger på teaterhøyskolen, uten å komme inn. Uten å gå nærmere inn på hans livsførsel, må det være lov å si at det har gått bra med mannen – uten utdanning. Det er noe som heter livets skole, der man lærer seg å bli gagns menneske; den viktigste utdanninga av dem alle – og den får man ikke via vandring på NTNU eller OsloMet. (For noen jålekopper!)

OL: Jeg irriterer meg over to saker. Det ene er den såkalte mangelen på «folkefest» – ikke Lillehammer, liksom. Faktisk feil. I isidrettene, der koreanerne hevder seg, som i kortbaneløp på skøyter, er det stappfullt. Likeledes i curlinghallen. Det andre er den rett ut sagt dustete jakten på «tidenes olympier», i betydninga den som har tatt flest medaljer i OL.

Marit Bjørgen passerte Bjørn Dæhli og Ole Einar Bjørndalen i Pyeongchang. Men dette er jo en fullstendig håpløs «konkurranse». En ishockeyspiller kan få én gullmedalje i ett OL. Marit Bjørgen kan få seks.

Nei, skulle jeg utnevne én «tidenes olympier», må det bli Maren Lundby. Visste du forresten at Norge var eneste nasjon som stemte mot at kvinnelangrenn skulle bli olympisk øvelse, da det endelig skjedde i 1952? I lekene som fant sted i Oslo! Men ikke glem at likestilling er en viktig norsk verdi.

Ukas lydspor: Gurls – «Run Boy, Run».

arild@puls.no / www.arildronsen.no / @arildronsen

«Vis meg den tyrkiske journalisten som raskt sklir inn i det norske arbeids­livet»

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk