Klassekampen.no
Onsdag 21. februar 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Kan ikke Verdensbanken bare innrømme at de lager politiske verktøy?
«Harde data»

13. januar i år slapp The Wall Street Journal en liten bombe. I et intervju hevdet Verdensbankens sjeføkonom Paul Romer at de hadde manipulert sin egen «Ease of Doing Business Index» slik at Chile ble rangert dårligere enn det skulle ha vært. For ti år siden var Chile rangert som nummer 25 i verden, men landet datt til 55. plass i 2017. Romer påpekte at rangeringene gikk i takt med det politiske regimet. De siste ti årene har Chile vekslet mellom sosialistiske Michelle Bachelet og konservative Sebastián Piñera til presidentskapet. Da Piñera var ved makten, klatret Chile i rangeringene; under Bachelet sank det.

Verdensbankens sjeføkonom hevdet at dette var et resultat av politisk manipulering og lovte en gransking, samtidig som han ba personlig om unnskyldning til Chile. Samme dag sendte Verdensbanken ut en pressemelding der de annonserte at de vil granske indikatorene for Chile. Men tilsynelatende hadde de allerede konkludert før granskingen hadde startet. Pressemeldingen erklærte nemlig at «indikatorene er basert på harde data» og at «de blir utsatt for intern og ekstern validering. Objektive data er ikke gjenstand for politisk innflytelse.»

Man trengte ikke en doktorgrad i internasjonal politikk for å skjønne at det var på vei til en splittelse innad i Verdensbanken. Ti dager senere kom bekreftelsen, og Paul Romers avskjed. Med avskjeden ble det også lekket noen e-poster, spesielt en saftig en der Romer skrev: «Jeg har aldri i mitt profesjonelle liv opplevd profesjonelle økonomer som sier så mange ting som er enkle å sjekke og viser seg å ikke være sanne». Og: «Forestill deg et fagfelt der folk publiserer forskningsrapporter med data som er åpenbart fabrikkerte». Romer har senere hevdet at e-posten beskrev et tankeeksperiment; han påpeker at han ikke har bevis på manipulering.

Romer var nok på vei ut uansett, men krangelen om «The Ease of Doing Business Index» satte et viktig søkelys på Verdensbankens balansegang mellom å prøve å opprettholde en kredibilitet fundert på at de bare rapporterer fakta, samtidig som de er en politisk mektig organisasjon med klare ønsker om politisk innflytelse.

Den omdiskuterte indeksen har av noen kommentatorer blitt beskrevet som det mest suksessfulle initiativet Verdensbanken har lansert. Andre har påpekt at den lista ligger ganske lavt. Men det er ikke noe tvil om at indeksen har svært mye innflytelse.

Indeksen ble lansert i 2002, og ble opprettet av Verdensbanken for å sette søkelys på det de anser som unødig kronglete regelverk som setter en stopper for privat næringsliv. Indeksen samler opp lover og reguleringer som gis vekter, og som rangerer land innbyrdes.

Det har blitt påpekt at Verdensbanken ikke har kapasitet til å sjekke at disse reglene blir fulgt i praksis. Dermed berømmer de land for å gode lover på papiret, men de kan være ulikt praktisert. Indeksen har også blitt kritisert for å vekte faktorer som er viktige for utenlandske investorer høyt i forhold til faktorer som gjelder fattige bønder eller levestandarden for folk flest. Minimumslønn er for eksempel et minus i denne indeksen.

Uavhengig av om indeksen måler ting riktig eller rettferdig, har den fått en dobbel makt. Om et land rangeres høyt, kan det være en utslagsgivende faktor for hvorvidt et stort selskap foretar en investering eller ikke. Det skjønner statene også. I Georgia og Rwanda har myndighetene egne etater som jobber med å få landet høyere opp på indeksen. Strategien funker: Rwanda og Georgia har klatret på rangeringene. Indeksen styrer landenes oppførsel slik at det gir utslag, uten at dette i seg sjøl er en oppskrift på økonomisk utvikling.

Når Verdensbanken sier at alt dette ikke er politisk, men basert på objektive data, er det selvsagt vrøvl. Det viser tydelig hvordan slike indekser blir brukt som politiske verktøy. Det hadde vært mer ærlig, oversiktlig og et bedre utgangspunkt for legitim politisk debatt om Verdensbanken bare la fram en strategi for utvikling basert på lave skatter, liberaliserte arbeidsmarkeder og fortrinnsrett for utenlandske forretninger. Men det er lurere å gjemme det inn i en indeks. Om det blir litt debatt, er det bare å si om og om igjen om dette er basert på objektive tall.

mortenjerven@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Chr. Anton Smedhaug, Ebba Boye og Marie Sneve skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk