Mandag 19. februar 2018
PÅ GRAMMY TO UKER TILBAKE: Kendrick Lamar opptrer i Madison Square Garden i New York City, der han imponerte voldsomt – som han også gjør på «Black Panther: The Album». FOTO: KEVIN MAZUR/GETTY IMAGES FOR NARAS
«Black Panther: The Album»: Kendrick Lamar er overalt med et alltid overhengende konseptuelt falkeblikk.
Super­helt på ordentlig

Album

Kendrick Lamar med diverse artister

«Black Panther: The Album»

Top Dawg/Aftermath/Interscope/Universal

HHHHHI

I guess every superhero needs his own theme music, som Kanye West sa det i låta «Power» (2010). En ganske innfløkt popkulturell referanse og metafor, som henspilte på kultfilmen «I’m Gonna Git You Sucka» (1988). En film som på flere vis kan sies å ha vært litt forut for sin tid, med sin avanserte lek med klisjeer og troper fra syttitallets såkalte blaxplotiation-filmer, sannsynligvis et tiår for tidlig ute til at massene tok poenget (før hvite filmskapere, som særlig Quentin Tarantino, tok disse referansene inn i massekulturen). Uansett, det visuelle gag-et i parodien var at filmens helter til enhver tid hadde et band gående bak seg for å spille passende funky tøffas-musikk.

Og mens den eldre generasjonen, selvparodisk spilt av blaxploitation-helter som Jim Brown, hadde fullt funkband med wah wah-gitar slentrende bak seg, fikk filmens unge helt Jack Spade (spilt av regissør Keenen Ivory Wayans) selveste KRS-One og hans Boogie Down Productions i ryggen, med temasangen «Jack of Spades» dundrende ut av portabel platespiller og gettoblastere. Fremsynt nok, for jo da, i årene som har gått siden den gang er det gjerne spesialskrevet rapmusikk som har ledsaget afroamerikanske actionhelter på det store lerret.

Allikevel er den norgesaktuelle Marvel-filmen «Black Panther» en milepæl. Symbolverdien av at det endelig foreligger en storbudsjetts actionfilm, attpåtil i superheltsjangeren, med utelukkende afrikanske og afroamerikanske hovedrolleinnehavere (med unntak av en hvit skurk spilt av Andy Serkis som sørafrikansk boer!), er nesten litt vanskelig å fatte rekkevidden av herfra. Så det er klart man måtte slå litt ekstra på stortromma for lydsporet. Og det er dermed både logisk og litt uventet at selveste Kendrick Lamar har kuratert et album med nye låter til og fra filmen.

Uventet, fordi et superheltfilmsoundtrack ikke vanligvis er noe en artist med den kombinasjonen av kommersielt og kunstnerisk momentum som Lamar har hatt de siste årene, skulle beskjeftige seg med. «Batman»-soundtracket fra 1989 kan tross alt regnes som noe av en svanesang for Prince sitt usedvanlig kreative åttitall. Riktignok er «Black Panther» et noe annet type beist. Det har i hvert fall blitt solgt inn som noe litt annet. Som et «diverse artister»-album, kuratert av Kendrick og hans plateselskap Top Dawg Entertainment. Men det viste seg raskt, da albumet forelå forrige fredag, at «kuratert» ble et understatement her.

For ved siden av fem låter kreditert til Kendrick selv, bidrar han med vers og/eller refreng, eller annen vokal, på ytterligere syv spor. Han er også kreditert som medlåtskriver på samtlige fjorten spor her. Det gir dermed mening å høre på «Black Panther» som et Kendrick Lamar-album, bare med raust rom til andre stemmer. Og også utbytte, for den musikalske helheten står seg forbausende godt selv i et slikt lys, spesielt med tanke på den rekken av album Kendrick har bak seg, som er i ferd med å utbygges til et sammenhengende verk som snart er på nivå med selv Prince sitt magiske åttitall.

Musikalsk er selve oppskriften på sett og vis den samme: solid grunnarbeide fra den smått underkjente TDE-husprodusenten Sounwave (med sine elleve bidrag en nesten like sentral musikalsk stemme som Kendrick selv), med usedvanlig godt utnyttet outsourcing av musikalske tilskudd der det trengs. Albumets to mer konvensjonelt kommersielle låter får eksperthjelp fra Al Shux, mannen bak Jay-Z/Alicia Keys-hiten «Empire State of Mind», som er hyret inn til SZA-duetten «All the Stars» her, og The Weeknd-produsent Doc McKinney, på den avsluttende duetten med nettopp The Weeknd, «Pray For Me». To låter som kunne fremstå som litt småblasse popfrierier da de ble sluppet på egen hånd i forkant av albumet, men som sitter fint i sammenhengen, der de nærmest rammer inn skiva fra hver sin kant av låtlisten.

Beatmakere som Cardo, DJ Dahi og Illmind gir tyngde til mer rendyrkede raplåter som «Paramedic», «Big Shot» og ikke minst det basstunge bravurnummeret «X». Her er også luftig psykedelisk prog-soul, assistert av musikere som Badbadnotgood, danske Robin Hannibal og ikke minst James Blake, som åpner opp lydbildet både med sine distinkte elpianoakkorder og sin umiskjennelig kjølige fremtidssoul-vokal på «Bloody Waters» og påfølgende «King’s Dead». Det må også trekkes frem hvordan den unikt fleksible vokalisten Lamar også selv synger enda mer, og ikke minst enda bedre, enn vi er vant til fra før.

Mens det overhengende afrikanske eller afrofuturistiske preget fra tegneserien og filmen albumet bygger på, setter også sitt preg på lydbildet. Utover de atmosfæriske lydlandskapene som på kjent Kendrick-vis vekselsvis bryter opp og binder låtene sammen, er den afrikanske musikkarven til stede for eksempel i trommeprogrammeringen på en låt som «Opps», med vers fra Vince Staples og sørafrikanske Yugen Blakrok, og på flørten med moderne afrikansk pop i afrobeaten til «Redemption», med soulvokal fra Zacari og zulu-språklige omkved fra Babes Wodumo og kwaito-veteran Mandla «Mampintsha» Maphumulo. Det aller sterkeste av de mange og svært velkomne innhoppene fra afrikanske stemmer, står imidlertid den sør-afrikanske sangeren Sjava for. Sjavas stolte, men sårbare «township soul»-vokal setter tonen perfekt på «Seasons», før et vers fra California-favoritten Mozzy og den nærmest totalt uetablerte L.A.-rapperen Reason.

For ja, Kendrick kombinerer det nyfunne ... globale diaspora-perspektivet inspirert av superheltfilmens afrofuturisme, med en fornyet og forsterket heimstadsstolthet. Kanskje aller mest tydelig uttrykt i hvordan han lar de lokale favorittene SOBxRBE stjele showet fullstendig på energiske «Paramedic», et ubestridt høydepunkt her, men et av mange. Verdt å nevne er også hvordan ellers litt anonyme TDE-kolleger som Jay Rock og Ab-Soul med sine respektive vers virkelig får skinne her, så man blir påminnet om at Kendrick bare er én av flere ekstremt begavede rappere på TDE-etiketten. Men kanskje også en påminnelse om at det er mer enn god rapping som skal til for å lage et godt rapalbum. Noe som forklarer hvorfor Kendricks strekk med album er så ekstremt mye mer engasjerende enn utgivelsene til hans kompetente kolleger Ab-Soul og Jay Rock, til tross for at de har tilgang på den samme talentfulle staben av produsenter, musikere og teknikere.

Det Kendrick har, og som skiller ham ut, er et sjeldent godt, alltid overhengende konseptuelt falkeblikk, som tillater musikken å ta risikable sjumilssprang mellom sjangere, stemninger, rytme- og rimstruktur samt finstemt konvensjonell melodiøsitet, her som på hans egne album. Og det er dette som gjør soundtracket til noe langt mer enn en bagatell av et sidespor. Den overhengende tematikken ligger i tilbakevendende tekstmessige refleksjoner om børen ved å bære en krone, løst inspirert av superheltfilmens rammehistorie – for superhelten Black Panther er i sitt «sivile» liv T’Challa, konge av den fiktive afrikanske staten Wakanda. Men også en utbygging av tematikk velkjent fra Kendricks egne album – inkludert en etterhvert velkjent dualistisk verdensanskuelse som gjør at han i overbygningen til Black Panthers fiksjonsunivers identifiserer seg vekselsvis med T’Challa og hans nemesis Eric Killmonger. Det hele bundet sammen av en eksepsjonelt kompleks vokalproduksjon, med en detaljfiksert tekstur det er en fryd å dykke inn i – her anbefales gode hodetelefoner.

«Black Panther» befester Kendrick som en slik artist det kun finnes én av pr. generasjon, og beviser at L.A.-rapperen fortsatt er på sin kreative høyde og vel så det. Ryktene skal ha det til at dette bare blir en mellomstasjon, før et nytt «offisielt» album innen dette året er omme. De to annonserte norgeskonsertene i løpet av 2018 bør strekes under i kalenderen. Dette er levende, progressiv pophistorie som utspiller seg rett fremfor oss, og som bør oppleves mens det skjer.

martinb@klassekampen.no

Kendrick Lamar spiller i Telenor Arena 2. mars og på Øyafestivalen 9. august.

Artikkelen er oppdatert: 21. februar 2018 kl. 10.51
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 12. mars 2018
EPSmerz«Have fun»XL Recordings/PlaygroundHHHHHI«Have fun», heter den andre ep-utgivelsen til den København-bosatte norske duoen...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk