Klassekampen.no
Lørdag 17. februar 2018
UROLIG: Francis Fukuyama var denne uka i Oslo for å snakke om sin nye bok. Fukuyama mener den nasjonalistiske høyrepopulismen vinner fram fordi den gir folk en trygg identitet i en verden preget av oppløsning.
Skal høyrepopulismen bekjempes, må vi gi hvite arbeidere selvrespekten tilbake:
ETTER HISTORIENS SLUTT
I AUDITORIET: Francis Fukuyama mener Donald Trump er en farlig og destruktiv rasist, men tror at det liberale demokratiet vil truimfere i kampen mot den nasjonalistiske høyrepopulismen.
TETT PÅ: Tirsdag ettermiddag holdt Fukuyama intimforelesning på Universitetet i Oslo. Fukuyama mener identitetspolitikkens framvekst forklarer hvorfor så mange privilerte amerikanske studenter i vår tid føler seg undertrykt og marginalisert.
PÅ FARTEN: Førsteamanuensis Marit Sjøvaag ved Handels­­høy­skolen BI fulgte Francis ­Fukuyama på t-banen fra Nydalen til Nationaltheatret.
STJERNE: Francis Fukuyama deltok tirsdag i panelsamtale med tidligere utenriksminister Espen Barth Eide (fra venstre), tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes og professor Jørgen Randers. Møtet fant sted på Handelshøyskolen BI i Oslo.
MAKT: Venstresida tapte da den lot minoriteter overta arbeiderens plass som hovedperson i den store fortellingen om samfunnet. Det sier Francis Fukuyama.

Det koster 69.109 dollar å gå ett år på Stanford University i California. Til dét kommer søknadsavgift, organisasjonsavgift, helseforsikring, dokumentavgift, introduksjonsavgift og helseavgift, i alt 4261 dollar. Holder vi reiseutgifter, labkostnader, kursavgift og avhandlingsavgift utenfor, beløper det hele seg til 575.151 kroner i året.

Men du får mye igjen. Stanford er USAs rikeste universitet og ligger midt i teknologidalen Silicon Valley. Institusjonen har fostret 67 nobelprisvinnere, 30 dollarmilliardærer, to amerikanske presidenter og er den ledende produsenten av kongressmedlemmer. Google, Yahoo, Netflix og Hewlett-Packard ble alle utviklet av studenter ved Stanford. Det var på Stanford at DNA ble syntetisert for første gang, og det var her internetts forløper Arpanet ble utviklet. Det er ikke overraskende at Stanford topper lista over universitetene amerikanske ungdommer ønsker å gå på. Man skulle tro at de som kan betale de 575.151 kronene det koster i året å leve denne amerikanske drømmen, var fornøyde.

Men noe har skjedd på Stanford. Det startet i 2014, da det ble klart at litteraturviteren Stephen Hong Sohn likevel ikke ville få fast stilling ved universitetet. Beslutningen om å avvise en av de få asiatisk-amerikanske litteraturforskerne som konsekvent anlegger et queerperspektiv, vekket et latent raseri blant studentene. «For å lykkes på Stanford», skrev gruppa Who’s teaching us i et opprop, «er fargede studenter avhengig av å ha lærere som gjenspeiler deres egne erfaringer og underviser i deres historier».

Fakta:

IDENTITET

• Identitetspolitikk er politikk som tar utangspunkt i interessene til grupper som folk identifiserer seg med. Typiske gruppemarkører er kjønn, klasse, alder, etnisitet, bosted, språk, nasjonalitet og seksuell legning.

• Idenitetspolitisk mobilisering handler om å skape bevissthet i og utenfor gruppa om at den undertrykkes og marginaliseres.

• Professor Francis Fukuyama kommer i september med boka «Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment», som tar for seg identitetens idéhistorie opp til vår tid.

• Den amerikanske statsviteren har tidligere skrevet bøker som «The End of History and The Last Man» (1992), «The Origins of Political Order» (2011) og «Political Order and Political Decay».

• Fukuyama var blant grunnleggerne av en nykonservativ bevegelse blant amerikanske akademikere. Nykonservatismen anses som ideologien bak George W. Bushs presidentskap. Fukuyama tok seinere avstand fra nykonservatismen.

Denne og liknende grupper har siden foreslått radikale endringer ved universitetet. Pensum må ifølge studentenes krav settes sammen på nytt, ansatte må gjennomgå trening i identitetsmessig og kulturell ydmykhet, og nye stillinger skal i første rekke tilkomme personer som er ikke-hvite, kvinner, queer, transkjønnede, kjønnsmessig ikke-konforme, funksjonshemmede, førstegenerasjons­innvandrere, andregenerasjonsinnvandrere og/eller fattige.

Ofrene på Stanford

Da Stanford-professor Francis Fukuyama i fjor deltok på et obligatorisk bevisstgjøringskurs for de ansatte, konstaterte han at studentene er i ferd med å vinne fram. Kurset, som året før hadde handlet om seksuell trakassering på arbeidsplassen, hadde i år fått et nytt emne på agendaen. Nå skulle de ansatte trenes i å oppdage og unngå «mikroaggresjon». Mikroaggresjon, ble Fukuyama fortalt, er handlinger og uttalelser som nedvurderer en person eller gruppes identitet. Det er per definisjon ikke ondt ment, men inngår like fullt i en større struktur av undertrykkelse og rasisme.

Gjennom livet har Fukuyama hundrevis av ganger fått spørsmålet «hvor er du fra?» Det er mikroaggresjon. For når han har svart at han er fra Chicago, har han ofte fått høre «men hvor er du egentlig fra?».

– Jeg er altså et offer for mikro­aggresjon. Da jeg var ung, irriterte det meg når folk sa sånne ting. Men jeg overlevde det. Det var jo bare å be dem om å holde kjeften sin, sier Fukuyama til en gruppe statsvitenskapsstudenter som har presset seg sammen i et trangt auditorium i Karl Johans gate i Oslo.

Han er i ferd med å avslutte forelesningen om identitetspolitikkens idéhistorie. I halvannen time har han forelest om hvordan tenkere som Martin Luther, Jean-Jacques Rousseau, Georg Wilhelm Friedrich Hegel og Simone de Beauvoir har formet ideen om at alle mennesker og grupper har en iboende, verdifull identitet. Resonnementet slutter altså på Fukuyamas egen arbeidsplass, der den økte bevisstheten om identitet de siste årene har snudd opp ned på tingenes tilstand.

– Det som skjer på universitetene, er drevet fram av kvinner, LHBT-miljøet, afroamerikanere og så videre. Men de er ikke på bunnen av den sosiale rangstigen. Studenter ved Stanford tilhører universets ypperste elite. Det skulle være vanskelig for dem å oppfatte seg som marginaliserte og utsatte personer. Likevel gjør de det, sier han.

Klassekampen møter Fukuyama noen timer tidligere i vintersola på Scandic Holmenkollen. Den verdenskjente professoren er i hovedstaden for å snakke om sin kommende bok, «Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment». Boka tar for seg hvordan ideen om identitet gikk fra å være protestantismens kjernebudskap på 1500-tallet til å bli populistiske nasjonalistbevegelsers viktigste brennstoff i det 21. århundre. Boka er innom identitetskrigene som har funnet sted på amerikanske universiteter de seinere åra. Men først og fremst handler den om hvorfor høyrepopulistiske og nasjonalistiske bevegelser er på frammarsj i både USA, Storbritannia, Russland, India og mange andre land.

– Identitet ligger bak mye av det som skjer i verdenspolitikken i dag. Populismens framvekst, nye nasjonalistbevegelser og politisk islam bygger på den samme ideen om at samfunnet ikke gir vanlige folk anerkjennelse og verdighet. Skal vi møte disse utfordringene, må vi derfor forstå identitetens betydning.

Historiens slutt, og fortsettelsen

Det er nesten 30 år siden Fukuyama gikk fra å være en obskur amerikansk statsviter til å bli en akademisk verdensstjerne. Sommeren 1989 publiserte tidsskriftet The National Interest essayet «The End of History?». Der postulerte Fukuyama at det liberale demokratiet hadde triumfert – for godt. Essayet, som i 1992 utkom i utvidet bokform, beskrev menneske­hetens historie som en kamp mellom ideologier. I det 20. århundre toppet striden seg, da liberalismen, sosialismen og fascismen barket sammen i voldelig og seinere kald krig. Denne epoken var nå ugjenkallelig over.

Fukuyama hevdet ikke, slik det ofte framstilles, at alle verdens land før eller siden kom til å konvertere til kapitalisme og vestlig demokrati. Konklusjonen var snarere at det ikke lenger fantes noen alternativ ideologisk visjon for det moderne samfunn. Et land som ønsket å tre inn i moderniteten, kunne ikke lenger velge en vei som gikk utenom frie markeder og frie valg.

Det ser ikke fullt så enkelt ut i dag, innrømmer Fukuyama. Det liberale demokratiet har fått en ny trussel. Den stammer ikke fra ideologiske fiender i øst eller sør, men fra politiske krefter som utfordrer demokratiene fra innsida.

– Politikk på 1900-tallet handlet om kampen mellom høyre og venstre. Den aksen er i ferd med å bli erstattet av en identitetsakse, der rase, etnisitet og religion blir de definerende polene. Det skiftet er veldig farlig for politikken, sier Fukuyama.

Han bruker Ungarns president Viktor Orbán som eksempel. Orban er blant de fremste representantene for høyrepopulismens framvekst i Europa. Under en tale i Romania i fjor sommer uttalte han at «det finnes ingen kulturell identitet i et land uten en stabil etnisk sammensetning».

– Den politiske diskusjonen på høyre-venstre-aksen handler grunnleggende sett om vi skal prioritere likhet eller individuell frihet. Skal vi utvide velferdsstaten? Kutte skattene? Det kan vi ha en fruktbar debatt om. Men vi kan ikke forandre hudfarge eller hvor vi ble født. Det er ikke noe rom for politisk diskusjon der.

– Hvordan har politikken kommet hit?

– Den vanligste forklaringen er globaliseringens økonomiske konsekvenser, og den har mye for seg. Halvparten av USAs befolkning har hatt null inntektsvekst de siste 20 årene. Outsourcing av arbeidsplasser har forvandlet Nordøst-Frankrike fra et kjerneområde for europeisk industri, til en fattig, underutviklet region. Wallonia har blitt fattigere enn Flandern. Disse drivkreftene er sentrale, men den viktigste enkeltsaken er innvandring og spesielt islam. Over hele Europa føler folk at deres kulturelle identitet er truet, og i en økonomisk utrygg tid blir innvandrere et enkelt mål.

Historien om Hans

Tilbake i forelesningssalen forteller Fukuyama en epistel om Hans. Bondesønnen vokser opp Sachsen i det nordøstlige Tyskland på slutten av 1800-tallet. Hans er uvitende om den nylige samlingen av den tyske nasjonen og den hektiske industrialiseringen i landet. Men en dag får hans Hans, som den første i sin familie, jobb i byen. Han reiser til Düsseldorf på motsatt kant av landet.

«Stakkars Hans», sier Fukuyama. For i Düsseldorf konfronteres Hans av dilemmaer som aldri ville dukket opp hjemme på gården. Der har foreldrene bestandig valgt barnas arbeid, ektefelle og religion for dem. Nå møter Hans folk fra Sør-Tyskland som ber ham bli katolikk, kvinner som vil gifte seg med ham, utlendinger og potensielle arbeidsgivere. Han må velge selv. For første gang blir Hans nødt til å spørre seg: «Hvem er jeg egentlig?» Spørsmålet er befriende – og forvirrende.

Noen år seinere blir det plagsomt. Hans mister jobben og føler at han har mistet alt han var og hadde. På dette tidspunktet kommer en ny mann inn i Fukuyamas fortelling. Han heter Adolf Hitler. Hans liker Hitler. Grunnen til det, er at Hitler vet svaret på spørsmålet som Hans har strevd med så lenge. Hans, sier Hitler, er tysker, en del av verdens største nasjon. Plutselig er ikke Hans forvirret lenger.

Behovet for bekreftelse

Poenget med fortellingen, sier Fukuyama, er at folk har et sterkt behov for å bli sett og anerkjent som verdifulle. Liberalismens akilleshæl har alltid vært at den ikke fullt tilfredsstiller menneskets krav til bekreftelse. I dag kommer det framfor alt til uttrykk i Midtøsten, som gjennomgår hurtig modernisering.

Millioner av unge muslimer har de siste årene flyttet fra landsbygda til byene eller emigrert til Europa. De er vår tids Hanser. De bor i multikulturelle byer, eksponeres for vestlig kultur og teknologi og møter andre versjoner av islam. «Dagens mest ekstreme islamistorganisasjoner gjør akkurat som Hitler. De forteller folk hvem de egentlig er», sier Fukuyama.

– Men hvis økonomiske forandringer ligger bak identitetspolitikkens vekst, holder det vel å bekjempe den med politikk som skaper arbeidsplasser og større økonomisk ulikhet?

– Det er ikke nok. Da tar man ikke hensyn til at mennesker har behov for anerkjennelse. Folk må føle at de blir sett. En viktig oppgave for dagens politikere er å skape nye fellesskap, basert på en liberal forståelse av nasjonal identitet. En slik identitet må bygge politiske karakteristika, for eksempel respekten for rettsstaten, demokrati, individuelle rettigheter.

– Det er lett å identifisere seg med religion, hudfarge, språk. Er det ikke mye vanskeligere å bygge en identitet basert på en så abstrakt idé som respekt for rettsstaten?

– Det stemmer ikke, tror jeg. Mange land har gjort nettopp det, først og fremst USA. Amerikansk nasjonal identitet er bygget rundt grunnloven, rettssikkerhet, troen på likhet. Dette er de republikanske, universalistiske idealene fra den franske revolusjonen.

– Hva mener du er grunnen til at mange ikke føler at de blir sett og verdsatt i dag?

– Det startet på egentlig venstre­sida. Går vi 30 år tilbake, var venstre­sidas sak å kjempe for arbeider­klassens økonomiske og sosiale situasjon. Så har det vært et skifte på venstresida mot en identitetsagenda, hvor feminisme, innvandrere og minoritetsrettigheter har fått større plass. Ved å fokusere på små enkeltgrupper har venstresida mistet kontakten med sin tradisjonelle maktbase i arbeiderklassen. Identitetspolitikken vi ser fra høyre i dag, er en reaksjon på det.

Jordens fordømte

– Så problemet var at venstresida forlot klasseanalysen?

– Iallfall i USA. Jeg vet ikke så mye om norsk politikk, men i et land som Frankrike eksisterer det fremdeles en gammel, klassebasert venstreside. Men i løpet av de siste 20 årene har det vokst fram en ny venstreside også i Frankrike, med multikulturalismen som utgangspunkt. For den nye venstresida representerer muslimene «jordens fordømte» i Franz Fanons terminologi. Muslimene har erstattet arbeiderne i den store fortellingen om hvem venstresida er til for. Det er fremdeles en slags klassekamp, men den er den er basert på religion i stedet for økonomi.

– La gå at man kan basere nasjonal identitet på universalistiske prinsipper. Men når man først har en splittet befolkning, som i USA, er det vel vanskelig å snu den utviklingen?

– Det blir stadig vanskeligere. Ta kampen for homofiles rettigheter. Det startet med kampen for homofile. Så ble det kampen for lesbiske og homofile. Deretter fikk vi kampen for lesbiske, homofile og transpersoner, og etter det igjen, lesbiske, homofile, transpersoner og intersex. Etter hvert som du legger til stadig flere kategorier av marginaliserte grupper, får du bare oppsplitting. Det er likeledes en bevegelse blant svarte amerikanske kvinner der man ekskluderer hvite kvinner, fordi de ikke forstår hvordan det er å være svart kvinne. En svart mann kan så visst ikke være del av deres fellesskap heller. Disse tenke­måtene gjør kollektiv handling på venstresidas vegne veldig vanskelig i dag.

– Dine besteforeldre flyktet fra Japan under krigen med Russland. Gjør bakgrunnen din at disse spørsmålene blir særlig viktige for deg?

– Åpenbart. Noe av det beste med USA og amerikansk politikk har vært evnen til å skape nasjonalt samhold uavhengig av rase og etnisk bakgrunn. Donald Trump representerer et forsøk å snu det. Han står for dette gamle synet om at amerikanere egentlig ikke er noe annet enn hvite europeere.

– Tror du virkelig Trump mener det?

– Han har vært nøye på å ikke si det for eksplisitt. Men alt Donald Trump sier og gjør tyder på at han er en ganske rasistisk person. Han startet sin politiske karriere på å trekke i tvil om Barack Obama virkelig var født i USA. Han elsker å angripe svarte idrettsutøvere og kjendiser, og aksepterer hyllesten fra rastiske organisasjoner som Ku Klux Klan. Så svaret på det er ja.

Polariseringens tidsalder

– Det er mye som står på spill her?

– Ja, for i tillegg til dette, er alle populistbevegelser svært anti-institusjonelle. De føler at de representerer folket direkte, og at uavhengige domstoler, medier og parlamenter står i veien for agendaen deres. Akkurat som Trump angriper rettsvesenet, har populistene i Polen og Ungarn avviklet systemet med uavhengige domstoler, undergravet ikke-statlige organisasjoner, angrepet universitetet. Det er utrolig at Ungarn fremdeles er medlem av EU, for alt Orban har gjort siden 2010 går direkte imot alt unionen står for. Det polske tilfellet er også ekstraordinært, fordi Polen var EUs mest vellykkede lang gjennom ti år. Likevel klarer Lov og ordenspartiet å gjøre så mye skade.

– Kommer Donald Trump til å klare å bygge ned det demokratiske USA?

– Det kommer an på. Taper han neste valg, vil han stå igjen som et absurd mellomspill i amerikansk politisk historie. Blir han gjenvalgt, kan han gjøre betydelig større skade. Det som bekymrer meg, er at den amerikanske økonomien går så godt. Det er selvsagt en bra ting i seg selv at arbeidsledigheten er lav, men det kan være nok til å få ham gjenvalgt.

– Trumps svar på dette vil antakelig være at den økonomiske veksten kommer til å gjøre amerikanerne fornøyde, og at polariseringen vil avta. Er det noe i det?

– Nei. Han er så forhatt på venstresida. Folk klikker. I mellomvalgene har vi sett en massiv mobilisering blant demokratiske velgere. Nasjonen var allerede polarisert, men det virker som om Donald Trump våkner hver dag og spør seg selv «hvordan han jeg polarisere litt mer til i dag?» Twitter gir ham muligheten dagen lang.

– Det polske Lov og ordenspartiet har til felles med Trump, brexitkampanjen, Putin og mange andre at de har lite støtte i byene, men flertall i tynt befolkede områder. Hvor viktig er sentrum/periferi-dimensjonen her?

– Åpenbart viktig. Alle høyrepopulistiske partier følger dette mønsteret. Utenfor de store byene finner du eldre velgere, som ikke har tjent på globaliseringen og lever tradisjonelle liv. De ser på de liberale elitene i politikk og medier som støtter innvandring og homofiles rettigheter, samtidig som de har glemt landets tradisjonelle verdier.

Veien til Danmark

– Hvordan kan man konkret gå fram for å utfordre den populistiske nasjonalismen?

– Mye må gjøres, men en viktig komponent er å ha den riktige innvandringspolitikken. Demokratier bør være åpne for omverdenen, men samtidig være i stand til å utøve retten til å bestemme hvem som kan og ikke kan bli statsborger. Det avgjørende er at det meisles ut en ny forståelse av ansvaret som følger med statsborgerskap og det å få del i en nasjonalt identitet.

– Mange partier til venstre for sentrum vegrer seg for å gå aktivt inn i innvandringsdiskusjonen, fordi de mener at det bare gagner høyresida at spørsmålet står på agendaen. Hvordan kunne man utfordret en mann som Donald Trump på innvandring uten at han vinner på det?

– Hvis du ser på dem som er mot innvandring i USA, er det mange ulike grupper. Én gruppe er ganske enkelt fremmedfiendtlige rasister. Dem får du ikke gjort så mye med, du må bare prøve å demme opp for dem. En langt større gruppe er dem som i prinsippet er for innvandring, men som er bekymret for at immigranter ikke blir assimilert inn i samfunnet. Jeg mener det er berettiget. Enkelte forståelser av multikulturalisme har hindret assimilering, for eksempel ved å tilrettelegge for at innvandrermiljøer beholder morsmålet sitt. Disse spørsmålene er særlig aktualisert med islam. Vi må spørre oss om det er riktig at foreldre får bestemme hvem døtrene gifter seg med, om vi bør segregere svømme­basseng slik at gutter og jenter ikke bader sammen, om vi burde slutte å servere svinekjøtt i kantina. Jeg mener at slike innrømmelser ikke har noen plass i et liberalt samfunn.

– I din forrige bok hevdet du at målet for moderne stater i det 21. århundre var å bli som Danmark. Har identitetspolitikken sporet av på veien til Danmark?

– Det er litt på siden av det vi snakker om her. Med «å bli som Danmark» mener jeg utviklingslands bestrebelser på å etablere fungerende stater uten korrupsjon og klientelisme. I land som Kenya og Nigeria er identitetspolitikk faktisk en stor del av problemet, fordi samfunnet tradisjonelt er basert på etniske gruppers maktdeling. Men selv uten det problemet, ville systematisk korrupsjon være et stort problem.

– Hva er det med Skandinavia som gjør at statene er såpass vellykket?

– De skandinaviske landene har vært heldige med timingen. Noe av grunnen til at dere klarte å lage moderne, sterke stater og store velferdsstater, er at dere i den formative perioden var etnisk temmelig homogene. Det var lettere å få befolkningen til å tenke at man er som en stor familie, der fellesskapet har ansvar for å hjelpe svake grupper. Her sliter USA med en lang tradisjon for rasebasert politikk. Mange hvite mennesker i USA føler seg ganske enkelt ikke ansvarlige for det som rammer svarte. Det er ikke det at de er rasister. De tenker bare at det ikke er deres sak at svarte er fattige og undertrykket.

Populismen som positiv kraft

– Det er mye dystert her. Finnes det noen statsledere i dag som har det du etterlyser?

– Emmanuel Macron i Frankrike er et lyspunkt. Han kommer fra utsida av de etablerte partiene og representerer en grunnleggende liberal visjon for Frankrike. Mauricio Macri i Argentina har også klart å styre landet i en positiv retning.

– Hva med Tyskland, der Angela Merkels koalisjon med sosialdemokratene fikk fornyet liv nylig?

– Jeg tror ingen i Tyskland er særlig fornøyd med akkurat dét. Jeg må si at Tyskland bekymrer meg. Mange tyskere stemte på det høyrepopulistiske Alternativ for Tyskland nettopp fordi de ønsket å fjerne regjeringen, og så fortsetter den bare. De utsetter problemet heller enn å løse det, fordi koalisjonen mangler enhver ideologisk sammenheng. På sikt kan det straffe seg.

– Bernie Sanders var den andre overraskelsen i det amerikanske valget. Hvor passer han inn i dette bildet?

– Sanders er interessant. Det store spørsmålet etter 2008, var hvorfor vi ikke fikk en stor oppsving i venstrepopulisme. De grådige kapitalistene og bankene var avslørt, så hvorfor fikk vi da en sterk oppsving i høyrepopulismen med Tea party-bevegelsen? Problemet var at venstresida på 1990-tallet sluttet fred med kapitalismen, og at den dermed ikke var så forskjellige fra høyresida. Det straffet seg. Bernie Sanders klarte å fange noe av dette. Hans støttespillere er unge og opplevde aldri kommunismen. De blir ikke skremt når han kaller seg sosialist. De har jo ingen erfaring med landene som faktisk forsøkte seg på sosialisme.

– Kan det komme noe godt ut av populisme?

– Selvfølgelig. Populismen er ikke bra eller dårlig, og den reflekterer reelle problemer i befolkningen. Etter den store depresjonen i trettiårene, hadde vi i USA en stor oppsving i populisme. Det var den Franklin D. Roosevelt fanget inn. Han brukte den til å etablere den moderne amerikanske velferdsstaten med new deal-politikken. Populisme kan være en positiv kraft, hvis du bygger institusjoner på toppen av den.

En ironi for de få

Det går mot slutten av foredraget på Universitetet. Fukuyama forteller studentene at han er medlem av Det demokratiske partiet og legger fram sitt håp for neste valg. Framfor å satse alt på å mobilisere minoritetsvelgere, slik partiet har gjort de siste valgene, bør Demokratene vende tilbake til sine røtter i den amerikanske arbeider­klassen, sier Fukuyama.

En ung mann i salen rekker opp hånda. Han forteller at han vokste opp på det 1990-tallet, på en tid da alle var ironiske og lo av seg selv. «Dette kravet om anerkjennelse av ens indre identitet og verdighet», sier mannen «virker helt uforståelig».

Fukuyama tenker seg nesten ikke om før han svarer:

– Jeg mistenker at den ironiske holdningen til seg selv er vanligere blant velutdannede middelklassemennesker som er sikret både økonomisk og sosialt og ikke behøver å være redde for om folk respekterer dem. Men tenk på personer som droppet ut av ungdomsskolen og ikke har faste jobber. Når de ser nedover på rang­stigen, ser de folk som får den økonomiske hjelpen som de mener at de selv burde ha fått. Når de ser oppover, ser de vellykkede mennesker som attpåtil ler av seg selv. Den personen kan nok kjenne på en manglende respekt. Den personen kan nok føle seg ganske usynlig.

larsv@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.05

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk