Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Teaterforestillingen «Personer, steder og ting» på National­theatret.

Politisk enkeltsak: Naturvern.

Hva tror du på: Lange vennskap og lang kjærlighet.

Forbilde: Klimaforskere som aldri gir seg.

Leser daglig: Aviser og bøker.

Ditt lydspor: Gamle låter om igjen.

Det verste du vet: Kverulering og politiske ping-pong-debatter.

Hva folk ikke vet om deg: Jeg er alt annet enn snill.

Når man skal til Sissel Gran og spør Google-appen om hjelp, får man beskjed om å ta banen til Oppsal i Oslo og gå i åtte minutter. Stien til huset har fått navnet Motbakkene. Det er ikke til å unngå å tenke på at her går de, alle sammen, par som en gang møttes i forelskelsens rus og nå ikke har noe å si til hverandre over kjøkkenbordet lenger, eller enslige som er ulykkelig forelsket på tiende året, eller de som har mistet noen eller blitt bedratt. Det er i Motbakkene de går, og det går oppover, får vi håpe.

Så står hun der i døra, kvinnen mannlige journalister har omtalt som den langlemmede og slående vakre Sissel Gran, hele Norges kjærlighetsekspert. Hun inviterer inn på kontoret i andre etasje, der mennene sitter ytterst i sofaen, nærmest døra, og kvinnene tar plass i det andre hjørnet, nærmest fjellet av bøker som er blitt Sissel Grans forrådskammer av umulig og mulig kjærlighet.

– Ja, hvordan gjør vi dette, sier hun.

Det er krevende å skulle portrett­intervjue Sissel Gran. Her sitter man i samlivssofaen, tvers overfor kjærlighetseksperten. Man har jo, som alle, ting man tenker på og strever med. Gråten sitter liksom i veggene her inne på kontoret, og er det ikke den draumen me ber på, at Sissel Gran liksom plutselig skal si et eller annet fantastisk som løser alt sammen?

Fakta:
Sissel Gran

Alder: 66 år.

Sivilstatus: Gift, en datter, en bonusdatter.

Bakgrunn: Psykologspesialist fra Universitetet i Oslo (1979). Driver privatpraksis som parterapeut, er spaltist, forfatter og foredragsholder og driver podkasten ­«Kjærlighetspodden» med Catrin Sagen.

Aktuell med: Foredrag, artikler og sceneopptredener, sist om kjærlighet på valentinsdagen.

Hun har sittet tilbakelent i den mosegrønne stolen tvers over bordet. Nå tar hun av seg de svarte brillene og lener seg fram.

– Det må du skrive!

– Jeg må kanskje det?

– Ja, det må du. De fleste journalister som ønsker å møte meg, har en personlig agenda. Og det er ikke det minste rart. Alle har opplevd noe som har vært vondt.

Sissel Grans egen vei inn i terapien handler også om vonde erfaringer. Om to ekteskap og to skilsmisser, og før det, om moren og faren, om ekteskapet deres. Moren hadde svart belte i bitter taushet, og faren dro på fisketur hver gang det var ugreit hjemme. Om biblioteket, alle bøkene hun lånte for å forstå hva dette med kjærligheten egentlig handlet om. Jane Austen, Agnar Mykle, Amalie Skram, Torborg Nedreaas.

– Det ligger to bøker der, «The Best Kept Secret» og «The Happy Marriage», sier Sissel Gran.

– Ellers er det mye om alt som kan gå galt. Det kan man bli desillusjonert av.

– Finnes den vellykkede kjærlig­heten? Har du møtt noen det går bra med?

– Jeg kjenner mange det går veldig bra med. Men det har ikke manglet på vanskeligheter. Det noen av dem sier at de har gjort, er at de har vært mye sammen. Og så har de hatt flaks.

– Flaks?

– Ja, de har funnet noen med omtrent samme lynne. Og noen som har hatt evnen til å reparere etter krangler. De som har et lyst sinn, har ofte et bedre samliv. Og så har de et trosprosjekt som er knyttet til det å ha en familie.

– Burde foreldrene dine ha gått fra hverandre?

– Det kan godt være. Men det har mange år som terapeut lært meg, at smertefull kjærlighet er ikke noe mindre holdbar enn lykkelig kjærlighet. Selv når den ene går, etter et forhold som har vært dårlig, sitter den andre ofte igjen i sjokk, sier hun og legger til:

– Tar du opp dette her, eller skal vi huske det?

Det forsikres om at samtalen blir tatt opp – det finnes en app for sånt – og er det noe Sissel Gran er opptatt av for tida, er det apper på smarttelefonen. Nærmere bestemt dateapper som Tinder og Happn. Norge er det landet i verden med høyest andel single. Vi er også et av landene der størst andel av befolkningen er på Tinder.

Så kan man lure: Er det appene som skaper trøbbel for folk på kjærlighetsfronten, eller er det alt trøbbelet på kjærlighetsfronten som gjør at folk tar appene i bruk?

– Det er kapitalismen, da vet du. Alle de nye, teknologiske plattformene er ikke laget for å hjelpe mennesker å finne kjærligheten.

Det fantes jo kontaktannonser før også, forteller hun. «Noen som passer for meg».

– Man skrev litt om seg selv, hvordan man så ut, hva slags person man søkte. Billett merket, og så leverte man det i Dagbladet-redaksjonen. Men de fleste traff hverandre «IRL» (in real life, journ.anm.). Og så måtte man legge ved bilde.

Hun ler.

– Vi ler jo av det, men nå gjør folk dette hele tida. 500.000 nordmenn er på Tinder.

– Ja, og jeg tror folk får for mange valg.

– Men hvorfor ble det sånn?

– Det tror jeg handler om de svære selskapene som presser seg inn i hver krik og krok av menneskers liv.

– Så det handler ikke om foreldre­generasjonens karrierejag, tidlig barnehagestart, den seksuelle revolusjonen og så videre? Utrygge tilknytnings­mønstre?

– Jeg tror det handler om mange ting. Men jeg tror at både unge og voksne som er på de appene, er ganske utsatt. Det er ikke sunt å bli avvist og dumpet gang på gang. For så hardhudede er vi ikke. Og hvis du er så hardhudet, er det til slutt ingenting som går inn på deg. Det er det som er vanskelig for tida, at alt skal være så greit. Det er farlig å si hva man trenger og ønsker seg, for da er man klamrete og klein og vanskelig. Hvis man er på de appene, synes jeg man skal flagge ganske tydelig hva man ønsker seg og stå for det.

Sissel Gran er helt ærlig bekymret for parforholdet. Hun ser menn med forpliktelses­angst og kvinner som må over Kattegat for å få realisert barne­drømmen. Hun ser utslitte småbarnsforeldre som har glemt hvorfor de falt for hverandre, fordi de ikke har ork til å tenke på noe annet enn hvordan de skal få kabalen med henting og bringing og jobbmøter og foreldre­møter og fotballtreninger til å gå opp.

– «Mor og far og barn» er jo en ganske moderne oppfinnelse?

– Ja, i hvert fall der hvor det i tillegg skal være kjærlighet. At man skal være hverandres beste venn, og i tillegg skal begge jobbe, gjerne fulltid. I Norge er arbeidslinja dominerende. Det tar knekken på mange parforhold.

– Er det også det at menn ikke takler selvstendige kvinner?

– Nei, det tror jeg er en myte. Men rammebetingelsene for det å få barn er veldig tøffe. Folk blir slitne, sover dårlig, det blir lite sex. Og så skal barnet helst i barnehagen så fort som mulig. Dessuten har de høy gjeld og må jobbe mye. Et lite rekkehus her ute koster sju millioner kroner. Det er ikke nødvendigvis himmelriket å begynne på den kabalen der.

Nå tar hun av seg brillene igjen, lener seg over bordet, og ser på journalisten og fotografen.

– Veldig mange kvinner på deres alder strever med timingen. Hvorfor er det så mange menn i tredveåra som er redde for å få barn?

Hun svarer selv.

– Du har en gruppe menn som ikke er attraktive, som ikke kvinner vil ha. Og så har du dem som er veldig attraktive, som har god tid og ikke vil ha barn. Da må mange kvinner finne seg partnere som har barn fra før, eller få barn alene. Men det er også mange som lever i vennefamilier, som ikke tenker at de skal ha barn. Man trenger ikke ende opp i en kjernefamilie for å ha et godt liv. Det betyr ikke at du blir sittende i kjelleren i joggebuksa og blir et nettroll.

Sissel Gran er et alvorlig menneske. Hun skriver hemmelige dikt i svarteboka ved senga om nettene, hører på Joni Mitchell og drikker rosévin når ingen ser henne. Men så er hun også kjent for denne sylskarpe humoren, som gjør at selv det tyngste tema kan velte over i hylende latter. Og hun ler hjertelig, Sissel Gran.

Sammen med datteren Sara Lu ser hun på den amerikanske reality-serien «Say Yes to the Dress», om kvinner som jakter på den perfekte brude­kjolen.

– Vi holder på å rive oss i håret mange ganger, for det er jo så sprøtt. Mange av parene har vært sammen siden de var 14–15 år.

– Kanskje det hadde vært enklere?

– Jeg tror ikke det. Jeg tror mennesker i vår tid har behov for å leve flere liv. Det er derfor mange skiller seg, for de vet at de rekker et liv til.

Sissel Gran var 44 år da hun møtte overlege Ola Reiertsen. Barnetoget var for lengst gått for hennes del, og han hadde en datter fra før. Da hun spurte om han kunne tenke seg å adoptere, var hun klar over at han kunne si nei. Det måtte hun ha akseptert, tenkte hun da.

Men Ola sa ja, og 47 år gammel sto Sissel Gran der med ei lita tulle fra Kina i armene. Hennes livs lys.

– Jeg har tenkt at livet går i faser. Da jeg møtte Ola, var jeg ferdig med å jobbe i russektoren og begynte å peile meg inn i det familie- og parterapeutiske feltet. Jeg hadde vært gift før og hadde en lang studietid før det. Veldig mange av vennene mine er fra den tida. Det var en viktig fase, både for det å bli et menneske, få en identitet, men også fordi den ga varige vennskap. Det var en morsom tid, mye kjærestegreier, gråt og tenners gnissel. Mye trøsting i sorgens stund. Jeg lærte mye av det.

– Så du mener at man må prøve og feile litt?

– Ja, ja! Det må man! Jeg føler at jeg har levd et utrolig langt liv. Folk sier at årene går så fort. De har ikke fått med seg noen ting. Men i all verden, tenker jeg da, det er mye mer jeg kunne tenke meg å gjøre, men skulle det være slutt nå, tenker jeg at guri, jeg har truffet så mange, opplevd så mye.

Hun trenger ikke så mye spenning. Hun og Ola går i skauen, de tar med seg kikkertene og rusler ned til Østensjøvannet, kikker på fugler. Sissel Gran hater å reise, hater å pakke, blir nervøs av tanken på å miste flyet. Hun bekymrer seg for alt mulig, og på den måten er det bra det ble henne og Ola.

En gang tok bilen deres fyr utenfor Holmestrandstunnelen. Over­legen kjørte bilen inn til sida, åpnet panseret og røyk og ild sto flere meter opp i været. Sissel Gran trodde hun skulle dø av skrekk, men Ola hentet rolig brannslokningsapparatet bak i bilen, slukket ilden og klippet av bensinslangen med en hagesaks.

– Jeg blir helt vrak av sånne situasjoner. Han bare ler.

Sissel Gran grubler mye, men er ikke den som leter etter den store meningen med livet.

– Jeg synes det har vært meningsfullt å være her og nå. Veien er blitt til mens jeg har gått den. Så ble jeg psykolog da, så ble jeg terapeut da, ja, ja.

– Visste du ikke at du skulle bli det?

– Nei, jeg hadde nok tenkt jeg skulle bli noe med litteratur og språk. Men jeg tror kanskje at jeg da hadde lukket meg for mye inne i bøkenes verden. Det har vært nyttig å skjønne hvor enormt følelsesstyrte vi mennesker er. Vi tror at viljen og fornuften styrer oss. Det er ganske rørende altså.

Hun humrer.

– Så jeg er nok ikke så opptatt av «tenk positivt, tenk deg glad», selv om jeg tror man kommer langt med å sette seg mål, altså. Men jeg tror man kommer lenger om man forstår sitt eget følelsesliv.

– Folk leser «ti tips om kjærlig­heten», og så blir de bare enda mer oppgitt?

– Det verste jeg vet, er når folk spør om jeg kan lage en faktaboks med ti gode råd. Det er klart at det er noen få ting som er viktige i parforhold for å få det til å svinge. Være oppmerksom på den andre, for eksempel.

– Men det er jo ting som går av seg selv hvis man har det bra med seg selv?

– Du kan ha det bra og likevel ikke se hva den andre strever med. Veldig mange trygge, gode mennesker får helt sjokk når partneren sier «jeg orker ikke mer, du er så fornøyd med alt, men du ser aldri meg». Så det å ikke være så selvopptatt, er veldig viktig. Ingenting gjør mennesker så redde som ikke å bli sett av sine nærmeste. Å gi positiv oppmerksomhet til den andre og også kunne si «jeg vil ikke at du skal snakke sånn til meg». Jeg tror noe av det verste i forholdet, er unnvikelse. At du ikke greier å lene deg fram og si «unnskyld, hør her, jeg tok feil». Mange synes det å legge seg flat er nederlag.

Hun setter seg tilbake i stolen igjen.

– Hvis du ikke kan legge deg flat i et parforhold, får du det aldri til.

Nede på kjøkkenet står han, overlegen Ola Reiertsen. Han hilser hjertelig og har fast håndtrykk og hvitt hår. Han er altså hele Norges kjærlighets­eksperts happy ending – han hun vil bli gammel med. Ola Reiertsen har vært på ski.

– Det var veldig fint ute, sier han.

– Men jeg har dårlig kondis.

Hun stryker ham kjærlig over kinnet, og de ser varmt på hverandre. Var det flaks som gjorde at de fikk det til, som gjorde at Sissel Grans tidligere oppførsel i kjæresteforhold endret seg? Som gjorde at hun ble mindre kritisk, mindre redd og slappet av i Olas nærvær? Eller var det år i terapi, med bearbeiding av manglende nærhet i oppveksten, av foreldrenes kjølighet og påfølgende partneres misforståtte kjærlighet? Var det alderen? Var hun endelig klar for en forpliktelse som ikke ville fungert tidligere? Det får vi aldri vite, og nå skal vi trå Motbakkene igjen, med Google-appens hjelp til T-banen og kjærlighet på retur.

– Har du gått i Motbakkene? Hvorfor det, undrer Sissel Gran.

Hun står i døra og peker.

– Du må ikke stole på disse appene, vet du. Hvis du tar banen direkte til Ulsrud, er det nedoverbakke hele veien hjem til meg.

kristineh@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk