Klassekampen.no
Lørdag 17. februar 2018
Sykemelding er en viktig del av fastlegens arbeid.
Hvem skal stå opp for de (u)verdig trengende?

Det er skapt et inntrykk av at Norge sliter med høyt sykefravær som truer velferdsstaten. Ingen økonomisk beregning underbygger en slik påstand. Sykelønnsordningen er den beste garantien for en ønsket høy sysselsettingsgrad og ditto produktivitet. De siste ti årene har sykefraværet gått ned. Korttidsfraværet er lavere enn i våre naboland. Likevel fungerer retorikken om «behov for å få ned sykefraværet», som om det er en kollektiv norsk problemforståelse.

Retten til lønn under sykdom er ikke basert på en felles forståelse på tvers av klasseinteresser. I arbeidsreglementets §8 fra Ytre Fjordane Kraftlag i 1872 sto det at «De Ansatte maa holde sig friske. Lønsudbetalinger standses øjeblikkelig i Tilfælde Sykdom». I 1909 fikk fagbevegelsen gjennomslag for Lov om syketrygd. I 1978 ble den nåværende ordningen med full lønn under sykdom vedtatt, for senere å bli utsatt for jevnlige angrep ut fra politiske, økonomiske og moralske argumenter.

«Sykdom, skade eller lyte» er inngangsbilletten til sykepenger. Fastlegene er betrodd rollen som sakkyndig for Nav. Det legges i økende grad vekt på funksjon, i hvilken grad den potensielt sykemeldte kan klare å jobbe. Legene må navigere i et stadig mer krevende arbeidsliv, samtidig som fortolkningen av hva som er sykdom endrer seg. Mange leger ønsker å kaste kortene og overlate sykemeldingsarbeidet til andre eller la den enkelte arbeidsplass ordne opp selv.

«Leger vil ikke lenger sykemelde pasienter» kunne NRK melde i november i fjor. Flere leger fortalte at de ikke lenger ønsker å ha ansvar for å skrive ut sykemeldinger. «Det føles ofte som vi attesterer pasientens egen sykehistorie. Dessuten så tror jeg ikke vår involvering nedsetter sykefraværet». sa fastlege Ole Henrik Krat Bjørkholt. «Som hovedregel mener jeg at man skal kunne attestere sitt eget sykefravær», fortsatte han. Overlege Knut Holmen ved Sykehuset Levanger mente i samme artikkel at leger bør fratas muligheten til å sykemelde egne pasienter. Begrunnelsen var legenes inhabilitet som sakkyndige: «Legene er i et tillitsforhold til pasientene, og vil forsvare deres interesser.»

Habilitetsproblemer og risiko for empatisk nærblindhet er altså anført som en av grunnene for at fastleger vil frasi seg rollen som sykemelder. En annen er at fastlegene kneler under vekten av stadig nye arbeidsoppgaver. Arbeidet med sykemeldinger og de deravfølgende dialogene med Nav er tidkrevende, få arbeidsoppgaver utløser mer frustrasjon.

Det siste innlegget i debatten om leger og sykemelding kommer fra Bjørn B. Hansen, fastlege, rådgivende overlege for Nav og nestleder i Norsk trygdemedisinsk forening. I en kronikk i Aftenposten 7. februar problematiserer han legenes vide definisjoner på sykdom på sykemeldingsblanketten. Det må ryddes og strammes inn, skriver han. «Har du jobbet mye og er sliten, får du sykmelding. Har du kranglet med sjefen, får du sykmelding. Men er det sykdom?» spør Hansen.

Allmennlegenes faglige forening vedtok i 2001 «Syv teser for allmennmedisin» som påminnelse om vårt samfunnsoppdrag. En av tesene lyder «Gi mest til dem med størst behov». Fastleger og arbeidslivsforskere som foreslår å overlate avgjørelsene om sykemelding til partene selv, at arbeidstaker og arbeidsgiver skal ordne opp seg imellom, skaper en illusjon om at dette handler om jevnbyrdige samtaler om et felles anliggende.

Slik er det kanskje for de pasientene som ligner mest på dem selv, som møter sin overordnede med språk som fungerer og kunnskap om sine rettigheter. Slik er det ikke for dem som sjefen kanskje har et ønske om å bli kvitt og som dessuten ikke kan gjøre rede for seg. Det er foruroligende at noen mener at tillit er synonymt med inhabilitet.

Nettopp fastlegen har forutsetning og plikt til å hjelpe sin pasient til å gjøre seg forstått, være til stede i vanskelige samtaler, passe på at viktig bakgrunnsinformasjon når frem til rett instans. Det er en fastlegeoppgave å hjelpe pasienten å få sine rettigheter oppfylt, på samme måte som det er en plikt å få de fleste til å holde fast i jobben og ikke ramle ut av den i avmakt eller uforstand.

Så vil det selvsagt alltid finnes både pasienter og leger som misbruker velferdsordninger – pasienter ved å lyve på seg sykdom, leger ved å sykemelde slapt uten å blikk på konsekvenser eller oppfølging.

Professor Peter F. Hjort definerte helse som «overskudd i forhold til hverdagens krav». Bjørn B. Hansen har selvsagt et sentralt poeng når han påpeker at sykdomsbegrepet ofte tildekker og hvitvasker sosiale problemer. Men sykemelding skaper ikke utenforskap, det er utenforskapet som havner hos legen som funksjonssvikt.

Leger har en viktig posisjon som varslere om dette, slik Bjørn B. Hansen gjør, selv om jeg er uenig i hans konklusjon. Selv sykemelder jeg raust og ulikt. Utslitte folk i ensformige, dårlig betalte jobber, som ikke har «hjemmekontor» og «ovale helger», som må redegjøre for dobesøk og røykepauser, får sykemelding. Sånne som meg og Bjørn B. Hansen får råd om å ta det litt roligere en stund. På jobb.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk