Klassekampen.no
Fredag 16. februar 2018
FLUKT OG KJÆRLIGHET: Etter at broren hennes deserterte under andre verdenskrig, ble Freddie Vevstad tvunget ut på en hasardiøs flukt over til Sverige. På veien fant hun kjærligheten.
HISTORIE
Freddies krig
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Freddie Vevstad ble straffet for sin tyske avstamning under og etter krigen. På veien fant 98-åringen kjærligheten.

Freddie Vevstad er 98 år, ungdommelig og ærverdig på samme tid, med et fast håndtrykk. Leiligheten på aldershjemmet i Son har utsikt over Oslofjorden. Det lille rommet er fylt fra gulv til tak av vakre ting, slik gamle menneskers leiligheter ofte er når de har flyttet fra noe større og inn i noe mindre. I vinduskarmen sitter en svart katt og slikker seg på labben.

Vevstad har dekket på med kransekakeringer, formkake og kaffe. Hun er en av mange kvinner som ble anklaget for å være såkalte tyskertøser etter andre verdenskrig.

– Hvor skal jeg begynne, spør hun med hviskende stemme.

Fakta:

FREDDIE VEVSTAD

Alder: 98 år.

Sivilstand: Enke, to barn.

Hvor er du i livet? I slutten av det.

PÅ SPARKET

Hvilken musikk hører du på?

– Jeg hører på Frédéric Chopin.

Hva er favorittfilmen?

– Det er «Casablanca».

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Det er Bibelen, spesielt Johannes-evangeliet som handler om kjærlighet.

Mistet faren i USA

Og man kan virkelig spørre, for Vevstad sitt liv er mer begivenhetsrikt enn de flestes. Hadde hun vært en romanfigur, ville man kanskje sagt at historien virket litt lite troverdig. Her sitter hun likevel rett foran meg, lys levende, åpen, nysgjerrig, med en brennende tilstedeværelse. Hun kan plutselig snakke om en ungdoms­forelskelse – en ung mann hun traff på et tog – med en inderlighet som om det nettopp hadde hendt. Datteren Vigdis sitter ved hennes side, hun er med for å hjelpe til med det praktiske.

Freddie Vevstads far, Richard Wiebach, var tysk ingeniør. Han måtte nødlande i Norge med luft­skipet «Zeppelin L 20» under første verdenskrig og fikk valget mellom å desertere eller å la seg internere i Norge. Han gikk for det siste alternativet. Her møtte han Freddies mor Borghild. De fikk tre barn sammen: Freddie, Ruth og Bjørn Hermann. Freddie var den eldste.

I begynnelsen av 1928 utvandret faren til USA for å skape seg en framtid der. Planen var at familien skulle flytte etter fem år seinere.

Slik ble det ikke. I 1938 døde faren. Alle eiendelene ble konfiskert av den amerikanske stat, slik var det på den tida. Mennesker av tysk og japansk avstamning – fiendefolket – ble fratatt det de hadde når de døde.

Dro mot Sverige

Hjemme i Trondheim satt familien ribbet tilbake. Det ble ikke bedre da krigen brøt ut. Broren Bjørn Hermann ble kalt ut for å kjempe på tysk side som 16-åring. Han måtte blant annet gå i fortroppene i noen av slagene på Østfronten, som rein kanonføde.

Bjørn Hermann ble såret – han hadde granatsplinter i ryggen. Han ble sendt hjem til familien for å komme til hektene før han skulle tilbake til Østfronten. Men det ble aldri noe av tilbakereisen, for han flyktet over fjellet til Sverige.

Freddie og moren møtte opp og vinket adjø til toget som skulle frakte soldatene tilbake til fronten. De ropte og vinket til helt fremmede soldater, som om de tok farvel med broren, og soldatene vinket tilbake. Hun beklaget seg til noen tyske offiserer som sto på perrongen for at de sendte broren av sted.

Etter en tid ble svindelen opp­daget, og jorden begynte å brenne under føttene på Vevstad. Nå var det hun som måtte begi seg ut på flyktning­ruta til Sverige.

– Jeg kunne ikke si noe til mor. Det var tryggere at hun ikke visste.

Freddie Vevstad tok med seg et brød og en halv kilo margarin, et foldeskjørt og lette sko i sekken. Så ga hun seg til å gå over til Sverige fra Hell stasjon.

– Jeg tok med meg det pene skjørtet fordi man aldri kunne vite hva slags situasjon man kunne komme utfor, sier hun.

Den tredje dagen var Vevstad utslitt. Hun sto ved sida av en furustubbe.

– Jeg tenkte, nei, jeg skal ikke sette meg ned. Jeg kan få kvae i buksebaken. Det var så lite klær på den tida, vi måtte være forsiktige med det vi hadde. Jeg satt meg likevel, jeg var så trøtt.

Plutselig sto en mann foran henne. Han sa at de skulle si at de var ute etter sauer, han og henne.

– Jeg var ikke stor, men denne mannen var mindre. Han spurte om jeg hadde kart, men jeg hadde det ikke. Da sa han: Jeg går foran deg, så venter du i fem minutter og så følger du i mine spor. Når du kommer litt lenger fram, skal du gå til høyre.

Vevstad tar en bit av kransekaka.

– Det snødde, sier hun.

– Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle greie å se sporene.

Overnattet på hytte

Etter fire timers vandring i skogen kom Freddie til en hytte. Døra sto åpen. Der inne så hun en vask, og over vasken var det en hylle med litt mat. Plutselig sto den lille mannen foran henne igjen.

– «Tusseladden» kalte jeg ham. Det var en hyggelig mann.

Mannen dro en krakk fram, og Freddie satte seg.

– Så snakket han til meg for første gang og sa: «Du må late som du ikke kan et ord tysk: Du er min tjenestepike. Vi er på fjellet og leter etter sauer sammen.»

Plutselig været han noe, og sa: «Det kommer tyskere.» Han gikk ut av hytta for å se. Det var ikke tyskere som kom, men to veivisere og tre studenter på vei over fjellet.

– Så ble det til at alle sammen skulle overnatte i denne hytta. Den lille mannen sa: «Jeg skal fyre i hele natt, ellers dør vi alle mann.» Han beordret oss til å legge oss i køye­sengene.

– Jeg fikk en mann på hver side, så det ble varmt nok, det. Etter hvert syntes jeg kjente en som krafset meg på låret. Jeg ville ikke ha noe av det så jeg la hodet på den andre mannens arm, og sovnet som en stein.

Mannen het Folkvard Vevstad: Han skulle seinere bli Freddie Vevstads ektemann. I ettertid kunne han fortelle at han ikke hadde sovet hele natta. Han hadde bare ligget og sett på henne.

Sammen med de tre studentene gikk hun videre innover mot Sverige. På veien møtte de to krigs­fanger på flukt. Dagen var på hell, de to fangene kom ut av skogen. De må ha holdt seg skjult.

– De tre studentene sa: «Ikke snakk med dem.» De hadde levd to uker i skogen, spist røtter og bær. Den ene av dem hadde bundet kalosjer rett på de bare føttene med tau.

Vevstad er usikker hvilken fangeleir de kom fra.

– Jeg sa til de to fremmede at ingen kunne nekte dem å gå i fotsporene våre. Jeg åpnet sekken og ga dem brødet og margarinen. De spiste det frosne smøret som jeg spiser et eple!

Inne på svensk jord kom de til et jaktslott, ved sida av det lå en hytte.

– Jeg gikk gjennom et av vinduene, jeg var smal nok til det. Jeg husker jeg brøt opp et gjerde på den tomten for å lage et bål og få varme.

De andre nordmennene sa det ikke var rart nordmenn fikk et dårlig rykte når de gjør hærverk på annen manns eiendom. Vevstad slår ut med hånda.

– Jeg brydde meg ikke om det. Jeg sa: Jeg vil overleve!

Ble fratatt passet

Vel over grensa til Sverige tenkte Vevstad at det verste var over. Slik ble det likevel ikke. En norsk offiser forhørte henne og skrev i referatet at hun hadde hatt seksuell omgang med flere navngitte tyskere, blant annet onkelen hennes som hadde vært på besøk hjemme hos dem.

– Jeg leste gjennom dokumentet og sa at dette stemmer jo ikke – jeg har jo aldri sagt dette. Offiseren sa han skulle endre på det.

Det skjedde ikke. Med hjemmel i loven som sa at norske statsborgere som hadde giftet seg med tyskere under krigen skulle bli fradømt statsborgerskapet, ble Vevstad fratatt passet. Denne loven er spesiell i norsk historie, både fordi den hadde tilbakevirkende kraft, og fordi den kun rammet kvinnene som giftet seg med tyskere under krigen. De 28 mennene som inngikk giftermål med tyske kvinner, ble ikke rammet. Vevstad hadde ikke giftet seg med en tysker, men ble dømt etter denne loven fordi hun hadde tysk far.

– Hvorfor tror du denne offiseren ville sette deg i en slik situasjon?

Hun trekker på skuldrene.

– Jeg vet ikke.

Datteren Vigdis skyter inn at hun heller tror det dreier seg om et fiendebilde. Det at Freddie var av tysk avstamning, gjorde henne til fiende i denne mannens øyne.

Tilgivelse

Etter krigen gikk Vevstad til sjelesorg for å komme over opplevelsene under og etter krigen. Kristentroen ble viktig for henne. Hun har aldri lagt skjul på sin historie verken for barna eller andre. I 2017 kom boka «Freddies stemme» skrevet av Marianne Tinnå. Hun er glad for at hennes etterkommere blir kjent med sannheten, og at yngre generasjoner nå kan lese om det som skjedde med henne.

– Hva har det gjort med deg at du opplevde alt dette?

– Jeg har tenkt at jeg må klare det meste, selv om menneskene er imot meg. Du vet, de hadde ingen grunn til å hate meg. Jeg hadde ikke gjort en katt fortred.

Hun blir stille.

– Alle mennesker har sitt å strebe med. Jeg har hatt et godt liv. Kjærligheten vant over det vonde. I min alder har jeg et behov for å tilgi og å bli tilgitt.

– Hvorfor skal du bli tilgitt, du har jo ikke noen skyld?

Hun trekker på skuldrene.

– Jeg har i alle fall et behov for å tilgi dem som vitnet falsk imot meg. Jeg har en gud som jeg tror på. Det er han som sitter med svarene. En dag skal jeg få vite. Jeg har så ofte tenkt på Hitler. Hvordan kunne han forføre så mange mennesker?

Hun peker opp i luften.

– Det er åndskrefter i himmel­rommet, hold dere på den riktige vei.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk