Klassekampen.no
Fredag 16. februar 2018
FAMILIE
Når blodsbånd kuttes
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Lojaliteten til familien stikker som regel dypt. Når er det en god idé å bryte med mor eller far?

Jeg har fått nok! Jeg vil aldri se deg igjen!

Det er ikke uvanlig at det oppstår problemer i forholdet til våre foreldre, hvor vi kan trenge en pause fra hverandre. Noen ganger ender det i brudd, og noen av disse varer livet ut.

En hyppig årsak til brudd med våre foreldre er at de har rus­problemer. Dernest oppgis ulike former for mis­handling. Andre årsaker er svik, urettferdighet, skuffelser, ydmykelser, krenkelser, kritikk og avvisning. Samværet beskrives som en gjennomgående påkjenning, hvor det har tatt dager og uker å komme seg på fote igjen.

Her gjelder det å komme seg fortest mulig vekk – eller hva? Jeg har ofte lurt på hvilken pris vi betaler for «å kutte noen ut».

Avgjørelser om å kutte ut en eller begge av sine foreldre treffes vanligvis etter lang tids overveielser. Det er ikke noe vi tar lett på, for familiebånd og lojalitet stikker dypt. De fleste går mange runder med seg selv, med spørsmål som: Hva har jeg gjort galt? Hvorfor behandler de meg slik?

Mange har prøvd med dialog først, uten å komme noen vei. Enden på visa blir: Orker jeg dette, eller har jeg det bedre uten?

Den første følelsen som opptrer etter et brudd, er lettelse. Det er som om vi endelig har klart å rette opp en urett. Avgjørelser formidles likevel ikke med stolthet, men som noe nødvendig. Opplevelsen av å være alene, likestilles i begynnelse med frihet. «Jeg har aldri savnet min mor. Det er hun som er årsaken til alle mine problemer. Endelig kan jeg puste.»

Når jeg tillater meg å sette spørsmålstegn ved slike brudd, skyldes det at jeg tror noen av disse kunne vært unngått. Det er lett å ha forståelse og sympati med de som etter år med misbruk, bryter kontakten. Det samme kan en si om de som kutter ut en far som vanker i et rusmiljø, om en selv forsøker å bli rusfri. Men hva skal en mene om brudd basert på en invaderende mor, en kritisk far eller foreldre som «ikke er der når vi trenger dem»? Skal det brukes skalpell på alle relasjoner som lugger?

Jeg er også betenkt når det gjelder de langvarige psykologiske konsekvensene slike brudd kan ha for den som bryter. Det henger sammen med relasjonsdynamikken som ofte ligger til grunn. Typisk vil den være preget av en opplevelse av å «ligge under». Relasjonen beskrives ikke som likeverdig, men hvor det er foreldrene som har satt premissene. Dermed skapes lett en følelse av å ha funnet seg i for mye, for lenge.

Det får meg til å undre: Var det virkelig ingenting som kunne sies eller gjøres, som hadde endret din posisjon? For det er viktig å ha en respons, og spesielt på vanskelige personer og situasjoner. Livet kaster på oss mye forskjellig, og uten en adekvat respons, blir vi raskt bakpå. Vi blir for eksempel lettere såret om vi ikke har et kreativt motsvar. Vi må ta høyde for egen sårbarhet, og for at vi kan ha misforstått våre foreldre, men ellers må dårlig behandling håndteres på ulikt vis.

Bryter vi på bakgrunn av mangel på egen fleksibel respons, vil det kunne slå tilbake på oss. Vi vil garantert møte andre senere i livet, som ligner på de vi har brutt med. Da er det like greit å lære seg noen relasjonelle ferdigheter først som sist.

En annen konsekvens av brudd, er et større savn. I de fleste tilfeller var det, tross alt, noe som var godt. Og det kan være like utfordrende å være på egen hånd, som del av en dys­funksjonell familie.

Mange sliter derfor med ensomhet, og spesielt rundt høytider og merkedager hvor det er naturlig å ha kontakt med sine foreldre. Mange kjenner også en trang til å ringe sine foreldre for å dele noe gledelig, bare for å bli minnet på at de har brutt med dem.

Kutter vi ut nær familie, sier vi derfor ja til noe mer lengsel. Om vi ikke savner det som var vanskelig, vil vi savne det som det aldri ble noe av.

En annen bivirkning er «rest-sinne». Når noe ikke er blitt sagt eller gjort opp for, vil det forfølge oss videre. Ikke sjelden dukker det opp som urimelige reaksjoner i situasjoner hvor de ikke hører hjemme. Det henger sammen med at brudd, også tar vekk muligheten for å få svar på ting vi lurer på. Velger vi brudd, sier vi samtidig ja til mange ubesvarte spørsmål.

Det kan også være vanskelig å bære på en tvil, som ofte følger med brudd. Gjorde jeg det riktige? Var jeg for nådeløs? Tvilen ser ut til å stamme fra en bestemt bakgrunn: Foreldre med egne problemer oppdrar en sønn på en uheldig måte. Når det oppstår konflikt, setter de hans virkelighetsoppfatning i tvil: «Det er du som overdriver!» Trolig har foreldrene noe rett, men ser ikke selv sitt eget bidrag. Når sønnen senere bryter med sine foreldre, vekkes en fundamental tvil: Over­reagerer jeg? Kan jeg stole på min vurderingsevne?

I forlengelsen av dette ligger også det ansvar som følger med å være den som bryter. For å unngå for mye skyld, må avgjørelsen rettferdig­gjøres. Det gjøres gjennom å opprettholde et stereotypt fiendebilde av foreldrene, som neppe dekker hele sannheten. Et slikt bilde må også vedlikeholdes etter at foreldrene er døde.

En annen konsekvens handler om prisen vi betaler for å unngå å tenke på de vi har brutt med. Det å forsøke å spalte noen vekk, for ikke å bli opprevet hver gang, vil påvirke vår frihet til å tenke på hvem vi vil. Avspaltning vil derfor ramme vår helhet. Og kan vi bare være halvveis tilstede i oss selv, vil selv de beste øyeblikk kunne fortone seg som bleke. Det er heller ingen enkelt operasjon «å glemme noen», da sjansen for ufrivillig å bli påmint dem, alltid vil ligge der.

Et valg om å bryte med en eller begge av foreldrene vil nødvendigvis forrykke det øvrige familiesystemet. De må ta stilling til den nye situasjonen, og dermed kan en uforutsett konsekvens bli at vi mister kontakt med flere enn de vi så for oss i utgangspunktet. Om så ikke skjer, kan mange i familien synes det er plagsomt å være de som «går mellom». Det er en rolle få setter pris på i lengden.

Noen som bryter med sine foreldre, holder fortsatt en dør på gløtt. Rosenborg-spilleren Nicklas Bendtner uttalte nylig at han hadde brutt med sin far. Faren hadde riktignok skrevet er brev og beklaget, men det var for lite. Da Nicklas ble spurt om hva som skulle til, brukte han seg selv som målestokk: «Hadde det vært meg som hadde såret mine nærmeste på den måten, ville jeg gått gjennom ild og vann for å gjøre det godt igjen.» Mon tro om hans far ble noe klokere på hva han nå skulle foreta seg?

Det minner meg om kvinnen som sa: «Det viktigste ved å være en forelder er å kunne beklage, slik at det kan finne sted en for­soning». Spørsmålet blir da hva slags beklagelse som anses som tilstrekkelig.

En annen løsning enn å bryte med våre foreldre kan være å holde dem på en armlengdes avstand. Vi kan formidle at vi trenger en pause, som brukes til å gjøre oss mer motstandsdyktige.

Dermed kan vi både opprettholde en form for tilknytning, samtidig som vi gjør oss mindre sårbare. De som klarer denne balansegangen kommer ofte bedre ut av det psykologisk.

Da holder jeg selvsagt utenfor de tilfellene hvor det åpenbart har foregått graverende ting og hvor det å kutte dem ut, virker som den eneste fornuftige løsningen. Noen foreldre er dessverre skadelige.

Det er forståelig at vi kan føle et behov for å kutte noen ut, om det er i nær familie eller ei. Ingen er vel i stand til å forestille seg hvor ned­brytende noen relasjoner kan være. Når det er sagt, så er ikke det andre alternativet heller så gunstig. Selv om mange sier de har fått et nytt liv, føler seg frie og så videre, så har brudd en pris.

De som kommer best ut av et vanskelig forhold med sine foreldre, er trolig de som er i stand til å lære seg å håndtere dem. Mestrer de det, vil også maktforholdet endres. Den følelsen er ubetalelig.

chhaako@online.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk