Klassekampen.no
Tirsdag 13. februar 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Mektige menns forførende kraft handler like mye om å forføre seg selv.
Makt, midler, metoo

En eldgammel sannhet knaker i sammenføyningene – makten forfører. Vel, makten forfører fortsatt. Det er enkelte av denne sannhetens kjønnede undertoner som har fått sitt mytiske skjær gjennomstrålt av en ny og bramfri åpenhet: Ja, jeg har hatt seksuelle relasjoner med den mektige mannen – men det var ikke helt frivillig.

Hvem har vel ikke humret til fortellinger om mektige menn i historien som er blitt honorert med tittelen «kvinneforfører», «skjørtejeger» og «Don Juan». I dette mytiske skjæret er mektige menn uimotståelig for kvinner, som gladelig lar seg forføre. Slik har det alltid vært, føyer evolusjonspsykologene til, og kaster vitenskapelig troverdighet inn i mytologien om mektige menns drag på kvinner.

Med et trylleslag dukket så fenomenet metoo opp, der kvinnene, og enkelte menn, en etter en sto frem og fikk gehør for en helt annen versjon – de var ikke tiltrukket av disse mektige mennene, de ble trakassert av dem. Disse varslernes historier snur opp ned på forestillingene og fortellingene om de sagnomsuste kvinneforførerne – og en hurtig research i hukommelsen avdekker raskt vage minner av medieoppslag, tapte søksmål og forlik mellom diverse kvinner rundt maktens casanovaer – om nettopp trakassering eller også verre overgrep.

I de første historiene som ble offentliggjort var det åpenbart at trakasseringen fungerte som en effektiv måte å distrahere ofrenes oppmerksomhet og krefter bort fra sine egne ambisjoner – en måte å kontrollere, tilsidesette og holde nede, like mye som å misbruke deres tillit eller underordnede posisjon.

Dette var særlig tydelig i enkelte av historiene fra film- og teaterverden, for eksempel Salma Hayeks historie om hvordan hun søkte til sin nestor som kunstner, men ble mottatt som kjønn. Hennes ambisiøse kunstneriske prosjekt, en filmatisering av livet til den meksikanske maleren Frida Kahlo, skulle realiseres av filmskaperen Harvey Weinstein – og historien om tilblivelsen av denne filmen er en fortelling om hvordan hennes ambisjoner systematisk ble utnyttet og holdt nede i en vedvarende rekke seksuelle trakasseringer. Hayek beskriver en situasjon der hennes eget ansvar for prosjektet aktivt ble brukt som et maktmiddel – ikke bare til trakassering, men til å hindre realiseringen av prosjektet og hennes fremtid som kunstner og skuespiller.

Hayeks historie understreker at seksuell trakassering er noe mer enn barduse overtramp, de påfører en skam som distraherer ofrenes oppmerksomhet bort fra sine målsetninger og ambisjoner, trakasseringen skaper usikkerhet og kamp for selvrespekt i stedet for målrettet arbeid med egne planer.

Denne trakasseringens avsporende kraft ble også illustrert i en kronikk skrevet av en av varslerne i en av de norske politiske partienes metoo-saker – hun oppga sine politiske ambisjoner etter sine opplevelser.

Trakassering bidrar i disse historiene til å holde (først og fremst) kvinner unna makt og posisjoner, like mye som det er en ren unnasluntring i forførelsenes krevende og tidvis brutale kunst. Trakasseringen jobber i maktens tjeneste, om enn trakassøren er seg det bevisst eller ei. Utstrakt trakassering er muligens en viktig faktor i å opprette kjønnsskjevhet hva tilgang til makt angår.

Casanova og Don Juan bedrev sine forførelseskunster i en tid der kvinner ikke konkurrerte om de samme posisjonene. Trakasseringen som er avdekket med metoo bringer derfor noe nytt til historien om forholdet mellom kjønn og makt. Arbeidslivet er blitt åsted for en ny form for kjønnskamp – som det inntil metoo ikke fantes gehør for. At metoo fikk så mange i tale, avdekket et overraskende omfang.

Det overraskende store omfanget bidro imidlertid også til gi kampanjen kraft – idet individuelle opplevelser ble til én stor fortelling – og ga varslerne en annen vei til makt, nemlig den som oppstår når flere søker mot en felles plattform for endring, slik filosofen Hannah Arendt kunne ha ordlagt seg. Når man ikke tier i hvert sitt avlukke, men går ut i offentligheten og legger sammen to og to.

Kampanjen har også avdekket at mektige menns forførende kraft like mye har vært snakk om å forlede seg selv – til å glemme at maktens korrumperende kraft til å bruke andre mennesker som midler for egne behov – er mer brutal enn den er forførende.

monaringvej@gmail.com

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk