Mandag 12. februar 2018
DET GAMLE HORNET OG HAVET: Globetrotter David Murray er nå tilbake i New York, hvor han slo gjennom på syttitallet. Men har beholdt sin leilighet i en forstad til Paris, og et hus i Portugal. Han bor kort sagt mange steder. Denne uken er han i Norge, under sin pågående europaturne. FOTO: FABRICE MONTEI
Jazz ved graven: Høyst vitale David Murray tar sitt rekviem for en tyrkisk jazzentusiast ut på veien.
David oppdageren
I utvalg:

David Murray Octet

Ming

Black Saint, 1980

David Murray hadde allerede vært aktiv i New Yorks «loft jazz»-scene og var på god vei mot en kreativ topp da 70-tallet bikket over i 80-tallet. «Ming» ble innspilt sommeren 1980 med et stjernelag av noen av de mest kreative og banebrytende jazzmusikerne i virke: Henry Threadgill, Lawrence «Butch» Morris, Olu Dara, George Lewis, Anthony Davis, Wilber Morris og Steve McCall. Blendende, hardtsvingende, på nippet til balstyrig, men samtidig tight orkestrert. Et av de fremste bevisene på at det var flere krefter i jazzen enn de konservative som preget 80-årene, og et av det tiårets aller beste album.

David Murray

Special Quartet

DIW, 1990

Hvor Murray ved inngangen til nittitallet gjenopptok samarbeidet med den uforlignelige bassisten Fred Hopkins, og med medhjelpere fra den eldre generasjonen i McCoy Tyner og Elvin Jones som gjorde denne kvartetten til noe ekstra spesielt. På toppen av det hele produsert av Bob Thiele (Impulse Records m.m.). Tre egenskrevne låter og tre coverversjoner (Coltrane, Ellington, «Butch» Morris) viser en musiker og et band som uanstrengt og grasiøst balanserer mellom det tradisjonsrike og det langt mer utforskende, gjerne i samme låt. Og hvor de yngre og eldre tydelig henter inspirasjon hos hverandre.

Aki Takase, David Murray

Cherry–Sakura

Intakt, 2017

Murray har hatt en utrolig produktiv karriere, med alt fra sin oktett til David Murray Big Band til World Saxophone Quartet og Gwo-ka Masters og en mengde andre prosjekter under egen eller andres ledelse. Og det dukker stadig opp overraskelser, som i 2015 med det forfriskende trioalbumet «Perfection» med Terri Lyne Carrington og den nå avdøde Geri Allen. Enda mer overraskende og enda bedre er fjorårets duoutgivelse med den japanske veteranpianisten Aki Takase, der de tegner linjer mellom og gjennom det lyriske, via det mer abstrakte, det åpne og luftige, og til det frilynte, lekne og intrikate, med uovertruffen musikalitet.

David Murray Octet: Ming
David Murray: Special Quartet
Aki Takase, David Murray: Cherry–Sakura
Den ­uforlignelige sax-tonen hans har reist verden rundt. Denne uka er David Murray i Norge, med poeten Saul Williams på slep.

Intervju

– Man, Thor Heyerdahl er en sann pioner, og jeg liker den ånden. Jeg har kjøpt bøkene, alle filmene, og jeg har lært barna mine om ham. Og jeg vil at bandet mitt skal få se det også. It’s incredible!

David Murray har hatt en lang en kvelden før, den andre av fem kvelder på rad i New Yorks tradisjonsrike og tradisjonstro klubb Birdland med kvartetten sin, så han har sittet og gjespet i telefonrøret, men blir mot slutten av vår samtale overraskende oppglødd idet han skjønner at dette intervjuet er i anledning denne ukens konserter i Norge. Han har nemlig lagt opp turnéplanen slik at han får en ekstra dag i Oslo i forkant, ene og alene for å besøke Kon Tiki-museet. For fjerde gang, denne gangen med hele bandet på slep.

Fakta

David Murray

• Jazzmusiker, bandleder og komponist født 1955 i Oakland, California.

• Etablerte seg som ledende skikkelse på New Yorks såkalte «loft jazz»-scene på syttitallet. Før han på åttitallet til manges overraskelse tok steget inn på klubbene, og inn i tradisjonen, med det særegne, ekspressive spillet sitt fullt intakt.

• Har i årene siden sluppet et tresifret antall plater som leder og sidemann, innen et ekstremt bredt spenn av konstellasjoner, og på tvers av sjangre og tradisjoner. Aktuell med albumet «Blues for Memo» (Motéma), og europaturne.

Loft og videre

Noe overraskende, ja, men på sett og vis ganske logisk. For Murray selv er definitivt en oppdagelsesreisende i lyd, med et tresifret antall plateutgivelser bak seg siden den ganske smale debuten for litt over førti år siden, den gang en sentral musiker på en spirende avantgarde-scene i New York, en del av den sagnomsuste, viktige, såkalte «loft-jazzen».

– Vi hadde et loft-studio som het Infinity på East Second Street, hvor vi hadde konserter og poesiopplesninger. På gateplan i samme blokka lå klubben Tin Palace. Ramones var naboene mine, og spilte rett over gata på CBGBs – hvor jeg også spilte, med James «Blood» Ulmer og andre. Loft-scenen var eksperimentell musikk, som gjerne krysset sjangergrenser. Folk kom inn i den scenen fra klassisk musikk, fra folk music. Men min utdanning var jazz. Så jeg måtte også videre, selv om jeg var en av dem som startet hele den scenen. Å være en jazzmusiker, og å studere jazz, er det som førte meg inn i loft-scenen, og førte meg videre ut av den også, legger Murray ut, i et slags forsøk på å skissere veien fra avantgarden til en institusjon som Birdland.

Infinity-navnet lever videre i kvartetten han tar med seg til Norge, men kommer opprinnelig fra en av de aller første gruppene Murray spilte i, med sin daværende mentor Stanley Crouchs gruppe «Black Music Infinity». I 2018-utgaven har han droppet Black Music fra navnet – I think people can see that I’m black already. It’s redundant! – og han og Crouch har mildt sagt gått hver sin vei siden det tidlige syttitallet.

Offentlig støtte

Murray som en representant for avantgarden, eller etter hvert for møtet mellom avantgarde og tradisjon i jazzen, Crouch som kontroversiell våpendrager for tradisjonalister som Wynton Marsalis. Marsalis er, for å forenkle det noe, en slags nemesis for frittalende Murray, i hans rolle som kunstnerisk leder for Jazz at Lincoln Center-orkesteret.

– Alle offentlige støttemidler til jazz i USA går til Lincoln Center. Som kun er én tankemåte, av veldig mange. Det hjelper veldig lite på kreativiteten. Om alle pengene skal gå til å få musikken til å låte som Wynton Marsalis sitt band, er det korrupt etter min mening. Det er ikke engang lik støtte til klassisk musikk og jazz, sier en engasjert og indignert Murray. Han mener hjemlandet er mer opptatt av å feire døde europeiske komponister enn å støtte sin egen musikk. Ikke engang nålevende, fremragende amerikanske komponister innen den klassiske tradisjonen, får noe hjelp av de minimale kulturmidlene som fordeles.

Rare greier

Amerikanske kulturinstitusjoner lever i fortiden, mener Murray, og drar det enda et hakk lengre. Han mener jazzmusikken, skapt av sønner og døtre av slaver, er det eneste kulturelle bidraget USA har gitt til verdens kulturarv. Ved siden av Anonyme Alkoholikere, da. Allikevel er han for tida tilbake i hjemlandet og sin adopterte hjemby New York, etter tiår i Europa. For det er fortsatt her jazzen lever, mener han. På klubbene, vel å merke, om ikke på kulturinstitusjonene. Murray er opptatt av å spille på klubbscenen, med yngre musikere. Da han kom til New York i 1975 var publikum folk som var tjue år eldre, og mange av de er døde. Han begraver mange venner for tida.

– Jeg snakket med en dame i går som fortalte meg noe weird shit. Hun sa at moren hennes hadde tatt henne med på en konsert med meg for noen år siden. Fordi moren hadde et slags crush på meg! Så jeg spurte hvor gammel moren var. «Vel, hun var 80 år gammel den gang.» Ah, OK. Hahaha. Det sier noe om hva som har skjedd med publikummet vårt. Så det er bra å ha med seg folk som Saul, som snakker med et yngre publikum. Og ordet er viktig. Ordet kan gå dit musikken ikke kan gå.

Rytmene i ordene

Saul, ja. Poet Saul Williams er sentral, både på europaturneen og på det nye albumet med Infinity-kvartetten, «Blues for Memo». Og apropos døden: Murray møtte Williams i begravelsen til deres felles venn og mentor, forfatter og aktivist Amiri Baraka. Mens albumet han endte opp som sentral bidragsyter på, og nå turnépartner, er en dedikasjon til en annen «fallen venn» av Murray, den tyrkiske «jazzentreprenøren» Mehmet Ulug.

Williams er bare én av mange litterære samarbeidspartnere Murray har hatt gjennom sin ekstraordinært varierte karriere, sammen med for eksempel Ishmael Reed (som også bidrar med en tekst til årets album), mens et av Murrays store hjertebarn for tida er en nitti minutter lang forestilling basert på tekster av Aleksandr Pusjkin som han produserte i Paris, og som han for tida jobber med å få satt opp i Harlem.

– Når jeg får et dikt fra noen, sitter jeg ved pianoet en ukes tid. Så kommer musikken, og den kommer fra ordene. Rytmene i ordene, stavelsene, det jambiske pentameteret – alt er rytme i utgangspunktet. Og med tid blir de til noter og rytme. Det er sånn jeg alltid har forholdt meg til det.

I stillhet

Og så må man forholde seg til stemmen som skal formidle ordet, presiserer Murray. Når han begynte å jobbe med Saul Williams var det litt mer innøvd, litt stivere, men det har blitt mer improvisasjon nå. Frasene behøver ikke være så rytmiske, og musikerne behøver ikke alltid senke volumet for å gjøre plass til stemmen. Diktet kan være del av en hissig konversasjon. Det har kommet til det punktet hvor Williams er en del av flyten, på samme måte som en pianist eller en gitarist. Det gjør det mer fleksibelt.

– Saul er en god lytter, tro meg. Og er svært musikalsk i sin skrivegjerning. Som de fleste poeter, og de fleste malere jeg kjenner – de lytter alltid til musikk når de jobber. Musikken kan være en plattform som de bygger videre på, litt på samme måten som jeg forholder meg til deres ord. Jeg liker ikke engang å høre på musikk når jeg leser en roman. Fokuset på ordene er såpass intens at det trenger å stå alene, i stillhet. Jeg trenger rom for å høre min egen musikk, og skape noe. Noen ganger trenger man stillheten som musiker.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 14. februar 2018 kl. 09.09
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 28. mai 2018
ThundercatArtist og «superbassist», spiller på Verftet i Bergen onsdagStephen «Thundercat» Bruner blir aldri lei av å spille.IntervjuDu har en av musikkverdenens...
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 9. april 2018
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk