To tankar i tida: Ein fisk som lever i stim oppfattar ikkje seg sjølv som eit individ avgrensa frå verda ikring seg. Og ulike former for artifisiell intelligens riv ned grensa mellom det som er levande, og det som er daude ting. Mellom dyrets eitt med verda ikring seg og robotens medvit i mineralriket er det så at den nye, økokritiske tenkinga faldar seg ut. Mellom anna spør ein seg korleis me kan la oss inspirera til å tenka heilt nytt om oss sjølv med desse utgangspunkta: Kva om me såg oss sjølv ikkje som nokon som står framføre verda, men som nokon som finn sin eksistens som i eit nettverk? Og ingen stader stiller ein seg desse spørsmåla med større iver enn innanfor lyrikken.
Økokritikk: Aasne Linnestå gjer tradisjonen relevant igjen.