Klassekampen.no
Lørdag 10. februar 2018
DE ALTERNATIVE: Parallelle medieunivers har de siste årene fått en enorm oppsving. Hanne Nabintu Herland (bildet), Pål Steigan, Hans Rustad, Hege Storhaug og Helge Lurås kjemper alle på hver sin måte en kamp mot norske hovedstrømsmedier. FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN
Alternative nyhetsmedier når hundretusener. Disse mediene forvandler den norske offentligheten:
Norsk redaktør­forgrening
STEIGAN.NO: Pål Steigan FOTO: ANNIKEN C. MOHR
DOCUMENT.NO: Hans Rustad FOTO: ANNIKEN C. MOHR
RIGHTS. NO: Hege Storhaug. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
RESETT: Helge Lurås FOTO: ANNIKEN C. MOHR
NYHETENE: Det foregår en informasjonskrig i norsk offentlighet. Er sannheten dens første offer?

Det begynner dårlig, konstaterer Sturla Ellingvåg.

– Det er fem som ser på. Det er bra. Skal vi se her …

Det er søndag kveld, og Resett Talkshow er live på Facebook og Youtube. Det vil si, programleder Sturla Ellingvåg trodde han var på lufta. Men nå skriver en mann inn at han ikke får opp bildet. Temperaturen på det trange kontoret ved Oslo rådhus stiger. Sturla Ellingvåg trykker febrilsk på knapper samtidig som han forsøker å framføre sin åpningsmonolog. Han glemmer å se i kamera. Han ser at skjorta ikke er kneppet opp helt. Så smiler han til webkameraet.

– Det må se litt seriøst ut. Vi skal ha noen voldsomme intervjuobjekter i dag, sier han, og legger til at Hanne Nabintu Herland gjester programmet om noen minutter.

Scenen virker komisk, og det er den også. Men Resett er ikke noe å le av. På kontoret hvor innspillingen foregår, har redaktør Helge Lurås hele uka blitt intervjuet av landets aviser, tv- og radiostasjoner. Alle intervjuene handler om samme sak.

Det startet 3. januar. «Nok en sak om upassende atferd rammer norsk politikk – denne gang er det Trine Skei Grande», het artikkelen Helge Lurås la ut på Resett den dagen. Der sto det å lese at Venstre-lederen ti år i forveien «var i en seksuell situasjon med en den gang 16 år gammel gutt». Artikkelen fortalte at Grande og gutten var på fest og hadde ruset seg, at affæren foregikk utendørs og attpåtil i vitners nærvær, opplysninger som i ettertid har vist seg å ikke være helt nøyaktige.

Fakta:

PARALLELLE MEDIEUNIVERS

• Document.no og Human Rights Service (HRS) har siden starten av 2000-tallet bygget seg opp som radikale kritikere av norsk innvandringspolitikk og norske medier. På sine nettsider legger Document og HRS daglig ut nyhetssaker og kommentarer.

• De siste årene har den kritiske motoffentligheten på nett fått flere nye tilskudd, både på høyre- og venstresida. Sist ute er nettavisa Resett, som har blitt landets største «alter­native nettmedium» etter at den skreiv om Trine Skei Grande-saken.

• Under halvparten av Norges befolkning har stor tillit til redaksjonelle nyhetsmedier, ifølge en undersøkelse nyhetsbyrået Reuters kom med i fjor.

Likevel: Det var bare et spørsmål om tid, konkluderte Lurås, før statsminister Erna Solberg måtte trekke sin kulturminister in spe til sida og kreve en forklaring.

To avsløringer

Episoden var rett nok pikant, men de norske partiene har levert atskillig grovere stoff til offentligheten de siste årene. Det som løftet Lurås' fortelling til noe mer enn en ordinær sexskandale, var opplysningen om at norske journalister i årevis hadde kjent hele historien uten å skrive om den. «Det sies at pressen i sin tid holdt munn om saken av hensyn til den svake part – den unge gutten.» Det var ikke bare Grande som ble avslørt, men også de etablerte mediene.

I ti dager fortsatte Resett å skrive saker om Grande, uten at pressekorpset brøt den unisone stillheten. Det gikk som det måtte gå: Resetts lesertall doblet seg flere ganger. I løpet av måneden skulle den nystartede nettavisa nå ut til 800.000 unike brukere, ifølge egne opplysninger. Klassekampen.no hadde til sammenlikning 210.000 unike brukere i januar.

Etter ti dager mistet Resett sitt monopol på Grande-saken, uten at Helge Lurås lot seg fortvile over det. Finansavisen-redaktør Trygve Hegnar gjenga alle de saftigste detaljene fra Resetts artikkel, og la til at «Trine Skei Grandes seksualliv er ikke noe vi er særlig interessert i, og som hun vel bør ha for seg selv». Det skulle hun ikke få. Nå heiv resten av pressa seg inn i Grande-saken. I løpet av noen få dager ga både Trine Skei Grande og den nå 26 år gamle mannen sine versjoner av historien til offentligheten. Statsminister Erna Solberg bekreftet at hun hadde diskutert saken med Grande.

Hvordan havnet vi her?

I Norge i 2018 klarer altså en nettavis på fosterstadiet å sette nasjonal dagsorden ikke bare for riksmediene, men også i statsministerens jobbintervjuer med statsrådskandidater. Hvorfor tillater avisene at en sak som de aktivt ikke ønsker å omtale får overskygge nyheten om Norges nye regjering? Hva ligger bak oppblomstringen av medier som Resett, Document, Rights, Steigan og The Herland Report? Hvordan endres den offentlige samtalen når den i økende grad foregår i alternative medier som er enige om at mainstream media lyver og sprer propaganda?

Denne informasjonskrigen er ikke et norsk fenomen. Diskusjonen om alternative medier og fake news har pågått i hele verden siden den amerikanske valgkampen i 2016. I Norge ble falske nyheter i fjor kåret til årets ord av Språkrådet, og det med god grunn. Intet begrep, skriver den danske journalisten Lea Korsgaard i avisa Zetland, «innkapsler forestillingen om at en ny kraft skyller gjennom tida og endrer betingelsene for vår opplevelse av virkeligheten» bedre enn fake news.

Begrepet ble opprinnelig brukt av etablerte amerikanske medier som merkelapp på fabrikkerte nyhetssaker som i all hovedsak dreide seg om å sverte presidentkandidat Hillary Clinton. ­Siden har fake news tjent som forklaringsmodell for Donald Trumps valgtriumf og brexit. Trump har på sin side snudd våpenet mot de store medie­husene, som ifølge ham leverer subversiv, liberal propaganda.

I Tyskland har lovgiverne pålagt sosiale medier å fjerne falske nyheter fra sine plattformer. Frankrikes president Emmanuel Macron varslet i desember en lov som skal forby spredning av falske nyheter under valgkamp. EU-kommisjonen har nedsatt en «High-level group on fake news and online disinformation», der medie­topper, akademikere og teknologer skal finne ut hvordan nettbasert desinformasjon kan bekjempes.

Det er politikk, stupid!

Hvis det stemmer at falske nyheter utgjør en av demokratiets eksistensielle trusler i vår tid, er slike tiltak på sin plass. Problemet er at det finnes lite belegg for en slik diagnose. I januar i år publiserte en gruppe forskere fra Princeton University, University of Exeter og Dartmouth College en av de første vitenskapelige undersøkelsene av falske nyheters innvirkning på offentligheten. Konklusjonen var overraskende.

Blant de drøyt 2500 amerikanerne som deltok i undersøkelsen, besøkte rundt 25 prosent sider med falske nyheter. En liten gruppe på ti prosent sto for den store overvekten av trafikken på falske nyhetssider, det vil si nettsteder hvor en overvekt av sakene er fabrikasjoner uten hold i fakta. Denne lille gruppen rommet Trumps sterkeste støttespillere, det vil si personer som ikke ville stemt på Clinton uansett hva de leste.

Det mest interessante ifølge forskerne selv var imidlertid hvor lite falske nyheter leserne fikk med seg. Bare 2,6 prosent av nyhetssakene som ble lest i valgkampinnspurten var fabrikkerte saker.

Ideen om at falske nyheter kan forklare alt fra politisk polarisering til brexit og avisers dalende opplagstall, er ganske enkelt ikke troverdig, konkluderer kommentatoren Christian Bennike i den danske avisa Information. Han viser til at den politiske polariseringen i USA er sterkest blant gruppene som bruker minst tid på sosiale medier og internett. «Det er ikke ekkokamre og løgn på internett som har skapt den politiske uro vi står midt i. Det er politikk», skriver Bennike.

Alternativt, ikke fake

Det finnes ingen forskning på betydningen av falske nyhetshistorier i Norge. Selv om Resetts saker om Trine Skei Grande har vært unøyaktige og presseetisk på kanten, er det ikke noe som tyder på at nettavisa finner opp sakene sine. Medier som Resett, Document og Rights.no representerer snarere et parallelt medieunivers der man finner andre saker, kilder og vinklinger enn i de redaksjonelle nyhetsmediene, påpeker medieforsker Karoline Andrea Ihlebæk ved Universitetet i Oslo.

– De alternative mediene i Norge fokuserer ofte på innvandring, islam, amerikansk politikk og kriminalitet. De har også en annen hovedsak til felles, og det er at de er kritiske til den profesjonelle journalistikken og nyhetsmediene, sier hun.

Sammen med professor Tine Ustad Figenschou ved Oslomet arbeider hun for tida med et forskningsprosjekt om alternative medier på høyresida i Norge. De har tatt for seg hele spekteret av alternative nyheter på høyresida. Her ser de på både de store aktørene, og ytterliggående, rasistiske organisasjoner.

– De finnes et stort spekter av aktører med ulike politiske og ideologiske målsettinger, og som i varierende grad klarer å sette agendaen. Et fellestrekk blant disse aktørene er imidlertid fortellingen om at media bevisst eller ubevisst skyggelegger sannheten om masseinnvandring og politisk islam, sier Ihlebæk.

Ihlebæk og Figenschou har i sin analyse av mediekritikken blant de alternative funnet to hovedsyn som går igjen: 1) Norske journalister er så ukritiske, naive, og uopplyste at de lar seg lure av elitene innenfor politikken, akademia og næringslivet. 2) Mediene er selv del av eliten og bruker sin posisjon til å fremme sin politiske agenda.

Elsker mediekritikk

Hege Storhaug het en journalist som jobbet en tid i Klassekampen på 1980-tallet. Hun var optimist, mener hun å erindre, og dypt overbevist om at den økende innvandringen til Norge representerte en berikelse. Visst var det utfordrende, mente Storhaug, men bare kritiske journalister og kloke politikere fulgte godt med, ville det helst gå godt.

Men noe skjedde. Hege Storhaug oppdaget at det ikke hjalp å skrive artikler om innvandringens potensielle problemer. De kloke politikerne eksisterte ikke. I dag er Hege Storhaug informasjonsleder i den islam- og innvandringskritiske stiftelsen Human Rights Service. Hun beskriver de siste 20 årene som en eneste stor skuffelse.

– Norske medier driver ikke direkte med fake news. Problemet er alt de ikke forteller, sier hun.

Human Rights Service ble startet opp i 2001 og er blant veteranene på feltet. Sakene fra Rights.no er konsekvent blant de mest delte i Norge på sosiale medier, ifølge tjenesten Storyboard. Tenketanken mottar statsstøtte, får rundt én million kroner i året fra frivillige bidragsytere, og har dessuten inntekter fra boksalg.

På Rights.no legger Storhaug og hennes to kolleger daglig ut saker om det hovedstrømsmediene angivelig ikke forteller. De skriver om tvangsekteskap, søskenbarnekteskap, klankultur, kvinneundertrykking, islams problem med å tilpasse det sekulære Norge, æreskultur og segregeringen av Oslo.

– Når vi har beskrevet disse alvorlige tingene, vi snakker altså om vold og overgrep mot kvinner og barn, har vi blitt motarbeidet av mediene. De har kanskje vært vår verste fiende.

– På hvilken måte?

– Man henter inn kilder som uten dokumentasjon påstår at vi lyver, eller bruker skjellsord om forslagene våre på lederplass.

Gjennom årenes løp av HRS produsert en mengde rapporter og politiske forslag om innvandrings- og integreringspolitikk. Norske regjeringer har etter tur innført tiltak som i sin tid ble foreslått av HRS.

– Selv Arbeiderpartiet og tenketanken Agenda støtter nå forbud mot søskenbarnekteskap? Tyder ikke det på at dere har hatt gjennomslag, at det fungerer?

– Men dette foreslo vi for 15 år siden. Nå er det for lite og for seint å komme trekkende med den politikken, sier Storhaug.

Det riktige narrativet

Flere av sakene på Rights.no handler om hvordan mediene dekker innvandring og islam. Storhaug forteller at disse sakene vekker enormt engasjement blant leserne. Det forteller henne at det ikke bare er HRS som opplever at MSM (mainstream media) tåkelegger problemene.

– Jeg hadde en tittel forleden som de likte veldig godt. Hva var den nå igjen?

Tittelen Storhaug ikke kan huske lød «Jøss, er plutselig VG og Aftenposten på lag med Listhaug om «svenske tilstander»? Saken handler om da Sylvi Listhaug i valgkampen reiste til en av Stockholms innvandrerbydeler med «hele eliten i gammelmediene på slep». Hovedstrømsavisene var kritiske til Listhaugs stunt, og ville ha henne til å slutte å bruke begrepet «svenske tilstander». I dag, forteller Storhaug i sin artikkel, erkjenner de samme avisene at «svenske tilstander» er en farlig realitet.

– Folk elsker det. Den saken fikk fem tusen reaksjoner.

Men først og fremst forklarer Storhaug Rights.nos suksess slik:

– Folk har strømmet til oss de siste årene fordi de har sett at vi har hatt det riktige narrativet gjennom årene om de alvorlige temaene vi jobber med, mens MSM og stortingsflertallet har tatt feil, sier hun.

Kjøper seg innflytelse

Det nyeste tilskuddet til faunaen av alternative nettmedier, Resett, ble startet opp i høst av en liten gruppe rike, høyreorienterte menn. To av dem er milliardærene Jan Haudemann-Andersen og Øystein Stray Spetalen. Sistnevnte eier også aksjer i Klassekampen og Schibsted. Ifølge Dagens Næringsliv har de sammen med tre andre investorer skutt inn én million kroner i Resett.

– Vi ønsker mangfold, det er derfor vi har gått inn. For oss er jo dette uansett småpenger, sier Jan Haudemann-Andersen.

Mannen som bygget opp det pengesterke laget bak Resett, er Mikkel Dobloug. Millionærarvingen har i flere år viet tid og penger til ideologisk arbeid. Han har vært direktør og «co chairman» for Oslo Freedom Forum, og arbeidet i 2016 med å etablere et nytt innvandringskritisk parti. Dobloug er styreleder og Helge Lurås' nærmeste samarbeidspartner i Resett. Dobloug var inntil 2015 lokalpolitiker for Venstre, Trine Skei Grandes parti. Han vil ikke svare på spørsmål om sin rolle i Resett. I stedet er det redaktør Helge Lurås som taler på vegne av nettavisa.

– Min motivasjon for å gå til pengeeliten var en forståelse av at du får ikke gjort noe uten ressurser, sier Lurås.

Planen var egentlig å etablere en realpolitisk tenketank, men Lurås konkluderte etter hvert med at en mediekanal hadde større overlevelses­mulighet.

– Hvem er det egentlig som bestemmer i Resett?

– Jeg kan forstå at man tenker at her er det en konspirasjon, at jeg er en slags nikkedokke for sterke penge­interesser. Men det stemmer ikke. Jeg tar ikke direktiver fra noen, sier Lurås.

– Folk liker å hate

Resett-redaktøren mener skepsisen kan forklares med at det er liten tradisjon i Norge for at pengemakten bidrar til prosjekter som utfordrer den politiske konsensusen. Han viser til USA, der det finnes en rekke medier og tenketanker som lever utelukkende på bidrag fra velstående privatpersoner.

– Det å konvertere pengemakt til politisk makt er kjent i USA. Pengefolk i Norge har stort sett brukt pengene på klimaorganisasjoner og venstreorienterte tenketanker. Ikke fordi de tror på det som fremmes, men fordi det gir en slags forsikring mot negativ oppmerksomhet. I USA donerer de rike penger fordi de vil ha fram en spesifikk politisk agenda, sier Lurås.

– Resett er kanskje et eksempel på at dette er i endring i Norge?

– Ja, vi er et lite eksempel på det. Men vi er fortsatt i en veldig tidlig fase.

Da Resett startet opp rett før valget i august, var avisas hovedoppslag dominert av saker om islam og innvandring. Lurås sier det skjedde fordi de andre mediene var passive til disse valgkamptemaene, men vedgår at det skapte et inntrykk av at nettavisa ville bli en slags kopi av Document og Rights.no.

– Å påpeke problemer med det multikulturelle samfunnet, innvandring og islam er å slå inn åpne dører. Hvis du fortsetter å hamre løs med elendighetsbeskrivelser, slik HRS og Document gjør, kan du sette i gang destruktive krefter.

– På hvilken måte?

– Folk liker å hate. Hvis folk i Norge begynner å hate naboen sin fordi han har en annen religion, får vi et dårlig samfunn. I et så polarisert samfunn som vi har i dag, må man prøve å dempe motsetningene. Vi prøver å være en modererende faktor, sier Lurås.

En av dem som er meget aktive i kommentarfeltet på Resett, er Tore Tvedt, leder for den rasistiske organisasjonen Vigrid. Tvedt bekrefter overfor Klassekampen at det er han som står bak brukeren.

– Tore Tvedt er aktiv i kommentarfeltet på Resett. Tyder ikke det på at Resett kan være en yngleplass for radikalisering?

– Våre moderatorer gjør sine vurderinger ut fra hva folk skriver, ikke hva de heter. Så vidt jeg har lagt merke til, er Tore Tvedt faktisk en av de mer moderate når han kommenterer hos oss. Hadde han skrevet noe à la Vigrids politiske program, hadde ikke det sluppet gjennom. Vi tar ut alt som smaker av konspirasjonsteorier, sier Lurås.

Ubehagelige sannheter

De nye nettmediene tar ikke hensyn til gamle politiske skillelinjer. Når Resett Talkshow går på lufta denne helga, er tidligere AKP (ml)-leder Pål Steigan blant gjestene. Han har de siste årene bygget opp Steigan.no til å bli en av tungvekterne i motoffentligheten på nettet. I desember passerte sida 100.000 unike brukere. De serveres stoff om vestlig krigføring, CIA, miljøødeleggelser og USAs skjulte maktstrukturer. Selv om nettsida ble etablert i 2011, har den ifølge Steigan en lang forhistorie.

– Denne historien begynner i 1969. Da kom Tron Øgrim til meg og sa at vi skulle utgi månedsavis. Vi visste ingenting om å lage avis, men vi visste hva den skulle hete: Klassekampen, sier Steigan.

Herværende avis er et eksempel på at alternative medier som utfordrer de store, ikke er et nytt fenomen i Norge. Steigan ønsket opprinnelig å utvikle en nettavis på vegne av Klassekampen eller Rødt, men fikk ingen med seg på ideen. Derfor gikk han solo.

Steigan blir jevnlig kritisert for å spre konspirasjonsteorier på sida. Kritikken tar han med stor ro.

– Alt jeg skriver, er grundig faktasjekket opp mot primærkilder. Uansett bryr jeg meg ikke så mye om skjellsordene.

– Hvorfor ikke?

– Vel, du er en ung mann. Du kan ikke forestille deg hva vanlige sosialdemokrater sa til meg når jeg sto ute og solgte Klassekampen på 1970-tallet. Det var så mye grovere enn det jeg får i dag. De som forteller ubehagelige sannheter, har alltid blitt angrepet. Det er pressens livsberettigelse, sier han.

Nye skillelinjer

Steigan får ikke bare kjeft. Ifølge hans egne tall mottar Steigan.no 60.000–70.000 kroner i måneden i donasjoner fra lesere. Snart nærmer han seg punktet der prosjektet er selv­finansierende.

– Det er et sterkt ønske der ute om en bedre utenriksdekning enn du får i en vanlig norsk avis. Der er det stort sett avskrift fra amerikanske medier.

Noe av det oppsiktsvekkende ved Steigan.no er mangfoldet blant bidragsyterne. Steigan har blant annet publisert flere artikler av den konservative forfatteren Hanne Nabintu Herland. VG-kommentator Anders Giæver er blant dem som har gjort narr av at Herland og «den gamle venstreekstremisten Pål Steigan» har funnet hverandre i motstanden mot mediene.

– Kritikken mot etablerte medier er noe du har til felles med alternative medier på høyresida. Er det slik at den nye medievirkeligheten har brutt ned skillet mellom høyre og venstre?

– Nei, men noe har skjedd. Jeg er ekstremt ideologisk uenig med amerikanske libertarianere, som ønsker et fullstendig fritt marked, men på ett punkt står jeg dem veldig nær. I dag framstår de som noen av de fremste forsvarerne av ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Wikipedia er for eksempel startet av libertarianere. Når det gjelder Hanne Nabintu Herland, er det slik at hun er knallhard på krigene i Syria og Libya. Jeg skulle ønske venstresida i Norge konkurrerte med henne der, men sånn er det dessverre ikke.

Det etniske kortet

Også Hanne Nabintu Herland har de siste årene utviklet en egen mediekanal. «The Herland Report» er en kombinert web-tv-kanal og nettavis, som ifølge slagordet blir sett og lest av millioner av mennesker. Prosjektet består først og fremst i en rekke lange intervjuer.

– Vi har så mange spennende stemmer i Norge. Jeg vil løfte fram dem som ikke til orde i de store mediene, sier Herland.

De siste månedene har hun intervjuet blant andre artist Hans-Erik Dyvik Husby, tv-kjendis Kari Jaquesson, Pål Steigan, tidligere kongressmedlem Ron Paul og den høyreradikale provokatøren Milo Yiannopoulos. Herland er blant dem som drar kritikken mot tradisjonelle medier lengst.

– Amerikanske medier eies av en liten økonomisk elite som også eier landets våpenindustri. Krigsretorikken fra disse mediene kopieres ukritisk, hver eneste dag, i norske medier.

– Ukritisk? Norske medier skriver vel kritisk om USA?

– Ja, redaktørene i VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Aftenposten kopierer kritikken de finner i amerikanske medier. Norge hadde vært et bedre land hvis VG ble lagt ned. Da hadde vi hatt mindre hat. Det er slike aviser som kan gi borgerkrig i Norge, sier hun.

– Du mener at VG driver propaganda, og VG beskylder deg for konspirasjonsteorier. Er det ikke negativt for den offentlige samtalen at frontene er så steile at det ikke finnes noen felles holdepunkter alle kan være enige om?

– Det er jeg helt uenig i. Man får ikke hele sannheten av å lese én avis. Man trenger mangfoldet av motstridende perspektiver, fordi verden er full av motsetninger.

Herlands kritikk går ut på at mediene utpeker bestemte grupper og personer til hatobjekter. Spesielt muslimer blir framstilt på en ensidig negativ måte, sier hun.

– Det gjelder dessverre også en del alternative medier. Personlig mener jeg å trekke det etniske kortet, slik Document og Storhaug gjør, er en fundamental feil. Det er ikke sånn at de hvite er gode, og de mørke er onde.

– Mange har latt seg overraske over at en konservativ person som deg er positiv til kommunisten Pål Steigan, mens du kritiserer Document og Rights.no? Eksisterer ikke høyre/venstre-skillet for deg?

– Hvis du lar merkelapper som venstre og høyre styre hvem du lytter til, begrenser du deg selv veldig. Jeg mener at marxismen er reaktualisert i dag, fordi kritikken av elitemakt er viktigere enn noen gang, sier Herland.

Det ansvarlige alternativet

Det er ikke bare de etablerte mediene som lar seg skremme av at de nye nettmediene vasker bort tradisjonelle politiske frontlinjer. Hans Rustad, redaktør for nettstedet Document.no, frykter at de alternative mediene gjør hverandre mer radikale.

«Den ytterliggående siden som Resett, Herland og Steigan står for har skjerpet vår bevissthet om hva vi står for og at grenser er nødvendige. Denne trioen representerer en allianse mellom en farlig arv både på ytterste høyre og venstre side», skriver han i en e-post.

Document.no fylte 15 år tidligere i vinter. Nettavisa har siden starten skrevet kritiske saker om innvandring og islam og bygget opp en stor leserskare. Sida besøkes av mellom 300.000 og 450.000 unike brukere i måneden, og omsetter for 2,7 millioner kroner i året. Inntektskildene er leserbidrag, bokutgivelser og annonsering.

Rustad sier han legger stor vekt på at Document.no skal være en ansvarlig og modererende kraft i norsk offentlighet.

«Det er viktig med brannmurer mot ytre høyre. Ikke minst i forhold til putinismen. Det svermes for Russland. Dette er et viktig skille, det samme er synet på USA og Israel. Document er Trump, Resett er Putin. Rights.no står oss nærmere», skriver han.

Kritikken fra Hanne Nabintu Herland om at Document og Human Rights Service anlegger et «etnisk perspektiv», er misvisende, skriver Rustad:

«Hanne Nabintu Herland har problemer med å tenke straight. Hva mener hun? Dette er et skittent argument venstrefløyen bruker som hun plutselig finner det opportunt å bruke. Det etniske kortet betyr at bare nordmenn kan bo i Norge. Dette er så tøvete at jeg har vanskelig for å ta det alvorlig.»

Enige om ingenting

Under halvparten av befolkningen i Norge stoler på mediene, ifølge en undersøkelse nyhetsbyrået Reuters publiserte i fjor. Samtidig virker avis­industrien ute av stand til å snu trenden mot fallende opplagstall og inntekter. Oppblomstringen av alternative medier som angriper den profesjonelle journalistikken kommer på et kinkig tidspunkt. Men er det nødvendigvis et problem at mediene utsettes for mer og hardere kritikk?

Professor Tine Ustad Figenschou, som forsker på alternative medier, sier at mediekritikk er nødvendig og positivt for den offentlige samtalen.

– Kritikk av journalistikken er en grunnleggende demokratisk virksomhet. Det er bra at skeiv kildebruk, dårlig faktasjekk, mangelfull kontekst, tabloidisering og skandalisering får økt oppmerksomhet, sier hun.

Problemet med de alternatives mediesyn, ifølge Figenschou, er at den ofte kobler mediekritikken til mediekynisme.

– Når mediekritikken kobles til en overordnet fortelling om at pressen inngår i en politisk korrekt allianse og konspirasjon, forsvinner mye av den konstruktive debatten. Generelle påstander om at ‘media' bevisst skjuler sannheten og mørklegger, gir et inntrykk av at det ikke finnes noen etablerte, redaksjonelle medier man kan stole på. Da trues den offentlig samtalen, sier hun.

larsv@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk