Klassekampen.no
Fredag 9. februar 2018
HENTE HJEM? Nordmenn har lært seg å forvente OL-gull. Veien ditt gikk via et høydehus i en kjeller i DDR og massiv bruk av skattepenger.
SPORT
Gull for enhver pris
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Etter et mislykket OL for 30 år siden ­tørket Norge av seg fliret. Tørket vi så hardt at leppa sprakk?

En iskald høstdag i 1989 satt Rolf Sæterdal inne i en hotellsuite i daværende Øst-Tyskland og ventet på instrukser. Suiten besto av to soverom og tre stuer. Det var det største og fineste hotellet han hadde bodd på. Det var forhånds­betalt, og han hadde fått beskjed om å kle seg i mørk dress og skjorte. Klokka to på natta ringte det fra resepsjonen. En drosje sto utenfor og ventet, men først måtte han komme innom resepsjonen og hente et brev, fikk han vite.

Han fulgte instruksjonene i brevet til punkt og prikke: Først satte han seg i drosjen, som kjørte ham 40 kilometer ut av byen. Der, i nattas mulm og mørke, ble han sluppet av 200 meter fra en bygning han så vidt kunne se. I brevet het det seg videre at han nå skulle gå 150 meter i retning inngangen, så stanse. Der kom en østtysker ut og hentet ham.

Alle lysene var slukket i bygningen, men de tok seg gjennom korridorene med hjelp av en lommelykt. Den norske idrettstreneren Rolf Sæterdal spurte med hviskende røst hvorfor alt var så mørkt, men østtyskeren svarte med arm­bevegelser at de måtte være stille.

Tre uker før murens fall var han rett og slett smuglet inn i det gamle DDRs sportsvitenskapelige høyborg.

Fakta:

• Vinter-OL 2018 er de 23. olympiske vinterleker og arrangeres fra 9. til 25. februar i byen Pyeongchang i Sør-Korea.

• Langrenn er en konkurranseidrett utviklet fra skigåing. Skigåing har vært utøvd i Norden og i Sibir helt fra forhistorisk tid og muligens like lenge av urbefolkningen i Nord-Amerika.

• Lars Backe Madsen er aktuell med boka «Gullracet. Medaljer, makt og mysterier i norsk langrenn».

Kilde: Wikipedia

En olympisk landesorg

Norge hadde nettopp kommet hjem fra et katastrofalt dårlig OL i Calgary i Canada. Ikke et eneste gull gikk til nordmenn i noen idrett, selv ikke langrenn. I Lars Backe Madsens ferske bok «Gullracet» skildres 1988 som det store vendepunktet i den norske folkesporten. Madsen, som er journalist i Dagens Næringsliv, har dokumentert hvordan Norge i årene etter 1988 la en slagplan for å gjenreise nasjonens ære.

Etter det mislykkede mester­skapet i 1988 ble Olympiatoppen etablert ved Sognsvann i Oslo, og samtidig ble Lillehammer tildelt OL. Det ble startskuddet for en vanvittig pengebruk og en vitenskapelig­gjøring av det som hadde vært vår sjarmerende gamle folkesport. Norge skulle bli verdens beste langrenns­nasjon.

For enhver pris.

Da Norge kopierte DDR

«Gullracet» forteller om de første spede forsøkene på å slipe ski med diamanter, om hvordan smørebu ble smørebuss og til slutt en rekke smøretrailere og om hvordan norske trenere reiste verden rundt for å lære av de beste. De fant ut hvor italienerne drev høydetrening, og de fikk altså i all hemmelighet innpass i DDRs sportsvitenskapelige senter utenfor Øst-Berlin. Mens resten av verden hadde famlet i blinde, drev DDR med systematisk og viten­skapelig basert høydetrening. Rolf Sæterdal fikk lest om anbefalt antall døgn, anbefalt høyde, anbefalt restitusjon, antall treningsbolker og lengden på dem.

Etter murens fall avslørte tyske medier det underjordiske kammeret der DDR simulerte lufta på høyfjellet i toppidrettssenteret sitt. Høyfjellene under bakken ble fordømt, men noen lot seg også inspirere, skriver Madsen. Og det var ikke bare høydehusene Norge hentet fra DDR. Østtyskerne hadde brukt etter­retningen sin til å kartlegge hvilke idretter andre land satset på, for å kunne identifisere hvilke de selv ville kunne nå til topps innen. Fotball, hockey og basket ble for eksempel vraket fordi andre lå så langt foran, mens det var lettere å prioritere noen utvalgte individuelle idretter. I norsk vinter­idrett ble omtrent alle pengene pløyet inn i langrenn. Rolf Sæterdal ble trener­legenden som utviklet et system for utholdenhetstrening for skigutta, og høydetreningseksperten omtales som Idretts-Norges største trener.

Rene som sne

I dag, 30 år etter katastrofe-OL, er Norge den suverene eneren innen langrenn. Gullbonanzaen har, ifølge Madsen, gjort oss overlegne i ordets begge forstander.

– Vi vinner det meste og har samtidig utviklet en ukledelig arroganse. Norge er jo det eneste landet i verden der eksperter drøfter hva som gikk galt etter sølv i stafett. Er ikke det sykt?

Madsen mener langrenn som toppidrett er blitt alvorstungt.

– Folk på landslaget virker så plaget, så engstelige. Det er til enhver tid en sykdom som rammer dem, og de har en lei tendens til å prate høyt om magesjau, samtidig som smøretraileren er full av giftige stoffer. Løperne er omgitt av så mye medisinsk ekspertise som skal gjøre dem friske, raske og utholdende at det knapt er til å tro, sier han.

Gudmund Skjeldal er tidligere langrennsløper og i dag idéhistoriker og forfatter. Han tror ikke langrenn har tapt uskylden i større grad enn andre idretter, men sier det er knyttet spesielle forventninger til den norske folkesporten.

– Det finnes en forestilling om at skiløpere skal være rene, ikke bare fra doping, men også et forbilledlig, sunt og moralsk uklanderlig menneske. Det heter i en gammel lærebok fra 1910 at utøverne skal være like rene som den sne vi henover glider. Det er vanskelig for en toppidrettsutøver å leve opp til den forestillingen. Også i skisporten handler toppidretten om jakten på marginer. Men også jeg kjenner et ubehag når jeg ser smøretrailerne dundre inn på arenaen, sier han.

Ok med anorakk

Skjeldal mener den norske langrennsdominansen bryter med forestillingen om Norge.

– Vi er en stormakt innen langrenn, og dette maset om «vinner­skallene» bryter med forestillingen om den beskjedne skiløperen i skogen. Også jeg kunne tenke meg mer ydmyke ledere enn vi har, sier han.

Skjedal mener langrenn som folkesport fint overlever selv om toppidretten er blitt preget av gigantiske støtteapparat og vitenskap. Det går fortsatt an å gå barne­skirenn med anorakk.

– Bevegelsen og naturen og det å beherske utstyret selv, er nydelig. Men så blir det én idrett som handler om utøverne og én som pågår mellom smørebussene. Jeg har en sønn som er glad i å gå på ski. Jeg har ikke superlyst til at han skal være skientusiast om ti år, sier Skjeldal, som ikke skal se OL i helga, men være med å arrangere stafett for ungdom.

– Det er ikke noe problem for folkesporten hva Martin Johnsrud Sundby har i lungene eller under skiene. Og det er vanskelig for topp­idretten å melde seg ut av dynamikken. Men fotballen har introdusert regler mot «økonomisk doping». Jeg skulle gjerne sett at det var begrensninger på hvor mange man kan ha i støtteapparatet som langrennsløper, eller at det var et krav om at utøverne måtte smøre skiene selv før løp, sier han.

– Hvorfor ser du ikke på OL?

– Jeg følger mindre med enn før. Jeg vet vel litt for mye om hvor mye det har å si hvilke ski du går på. Men det er like gøy å gå på ski som før, sier Gudmund Skjeldal.

Heia Sverige!

Det syns Lars Backe Madsen også.

– Det er langrenn som toppidrett jeg har mistet sansen for. Penge­galskapen det norske landslaget har gått i bresjen for, har smittet over på ambisiøse familier. Denne vinteren har det jo blitt diskutert om vår nasjonalsport er i ferd med å bli en overklassesport, og det er ganske trist, sier Madsen, som er lei den norske overlegenheten.

Han mener den ekstreme norske satsingen som begynte i 1988 er i ferd med å drepe langrenn også som toppidrett.

– Under OL nå vil vi se at det knapt er folk på stadion eller i løypene under langrennskonkurransene. Interessen internasjonalt er synkende. Tyskerne er helt borte. Det samme er Italia og Frankrike, med unntak av en løper her og der. Finland sliter fortsatt med selvbildet etter dopingskandalene i 2001, østerrikerne ble tatt kollektivt under OL i 2006, russerne har alltid dopingproblemer, og vi har hatt våre dopingsaker også i Norge, så da er det bare svensker, en brite som bor i Norge, samt noen ensomme nordamerikanere igjen. Jeg har lenge ment at det beste som kan skje med langrennssporten, er at Sverige begynner å vinne mye mer. Heia Sverige! utbryter han.

knuto@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk