Klassekampen.no
Torsdag 8. februar 2018
LIVSSYNSLOJAL: Rektor ved Gjennestad videregående skole i Vestfold, som drives av Normisjon, har sagt opp fordi han vil gifte seg med en mann. FOTO: GJENNESTAD VIDEREGÅENDE SKOLE
Livssynsfrihet innebærer at diskriminering av ansatte noen ganger er lov.
Friskolers frirom

Hvor langt skal statens myndighet strekke seg? Skal det finnes områder som er skjermet mot de lover som gjelder ellers i samfunnet? Spørsmålet er særlig viktig i livssynssammenhenger. Nylig sa en homofil rektor opp sin stilling ved en kristen friskole fordi han ville gifte seg med en mann. Dette har mange reagert på, inkludert elevrådet ved skolen. De ønsker at Normisjon, skolens eier, skal endre sitt verdidokument hvor det heter at ekteskap mellom mann og kvinne er utgangspunktet for familien og rammen for det seksuelle samlivet. Derfor hadde rektoren trolig mistet jobben om han selv ikke hadde sagt opp.

Flere har engasjert seg og ment at det ikke skal være anledning til å stille denne typen kritikkverdig diskriminerende krav til ansatte, heller ikke i religiøse skoler. Men diskrimineringen er forankret i Normisjons trosgrunnlag. Og det blir problematisk dersom staten, lovgivningen og/eller flertallets normer skal overstyre en livssynsbasert overbevisning. Menneskerettighetene slår fast at livssynsfriheten er fundamental. Den gir ikke bare den enkelte rett til å tro hva han eller hun vil, men også rett til å praktisere sin tro – alene eller i sammen med andre – slik de vil, så lenge de ikke skader noen.

Men er ikke denne diskrimineringen – av en homofil rektor som i denne saken – å skade andre? Det er det opplagt. Så hvorfor skulle ikke forbudet mot diskriminering gjelde i dette tilfellet? Fordi Normisjon er en frivillig organisasjon. Det innebærer at man slutter seg til eller forblir medlem av denne organisasjonen, eller andre livssyns- eller sivilsamfunnsorganisasjoner for den del, fordi man er enig i hva organisasjonen står for. Det innebærer også at dersom det oppstår uenighet med organisasjonens grunnlag og praksis, kan man enten jobbe innenfra for å skape endringer i den retning man selv ønsker, eller man melder seg ut. Det finnes altså en «exit option». Man står fritt til å melde seg inn andre steder eller starte en ny organisasjon med et grunnlag man selv kan stå for.

Dette er viktig fordi Normisjon ikke selger smør, og heller ikke er et forskningsinstitutt eller en møbelfabrikk – alt virksomheter hvor ansatte godt kan utgjøre fellesskap på tvers av personlige verdier, preferanser og livssyn. Et slikt livssynsmangfoldig fellesskap kan man rett og slett ikke ha i en organisasjon som er til for å ivareta, forsvare og misjonere for en bestemt forståelse av kristendommen. Som livssynsorganisasjon har Normisjon rett til å være et fellesskap hvor alle bidrar til akkurat deres tolkning og praktisering av troen.

At den øverste lederen for en skole som en kristen misjonsorganisasjon eier og driver, skulle leve på en måte som klart bryter med organisasjonens grunnlag er derfor ikke akseptabelt. Her blir det også uakseptabelt å gjøre forskjell på ulike roller i organisasjonen, nettopp fordi organisasjonen ikke bare er et instrument for å oppnå eksterne mål og hvor ulike personer har klart avgrensede funksjoner. En religiøs organisasjon er i hovedsak et sosialt og kultisk fellesskap. Dette blir desto tydeligere når den aktuelle skolen også er en internatskole. Det innebærer at alle ansatte fort får fortrolige og trosveiledende roller, enten det er rektor eller vaktmester, kokken eller lærerne. De vil også være viktige livssynsmessige rollemodeller for elevene. Derfor kan livssynslojalitet kreves av alle som ansettes i slike organisasjoner.

Mange mener likevel at slike segregerte verdifellesskap er uønsket i et godt integrert samfunn som ivaretar individets beste. God integrasjon innebærer at alle må innrette seg etter flertallets normer, hevdes det. Men da vil vi etablere et samfunn hvor grensene for mangfold blir innsnevret av flertallets oppfatninger til enhver tid, altså et paternalistisk samfunn hvor «noen» bestemmer hva som er best for andre.

Livssynsfriheten skal være romslig, også overfor trosretninger med ufyselig innhold. Det er ikke forbudt å undertrykke seg selv – for eksempel ved at homofile er med i en homofiendtlig organisasjon, eller ved å bruke hijab. Staten skal derfor ikke detaljregulere frivillige organisasjoners (eller personer) indre liv. Staten skal derimot ikke selv diskriminere og ellers sikre at det finnes rom, nettopp utenfor livssynssamfunnene, hvor alle kan leve fritt og få sitt menneskeverd respektert.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 12.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk