Klassekampen.no
Mandag 5. februar 2018
MUTTERS ALEINE: Egil Baumann drømmer om den ultimate innspillingen av Alban Bergs fiolinkonsert med Berlinfilharmonikerne, Karajan og Mutter. Problemet er bare at den ikke finnes. FOTO: HARALD HOFFMAN/DG
Om Mutter og utopien
Klassisk

Berg: «Violin Concerto»

Anne-Sophie Mutter & Herbert von Karajan

Dessverre aldri utgitt

Mutter og Karajan var best sammen, særlig i en Alban Berg-innspilling som ikke finnes.

Mestermøte?

Jeg må jo innrømme, i all min svakhet, at jeg synes at Anne-Sophie Mutter virkelig kan spille fiolin. Jo da, jeg vet at hun spiller på mer enn fiolinens fire strenger. Hun er jo enda mer enn Madonna et industriprodukt som framstår som fortærende og overbevisende i all sin begavelse, og det må sies, i sin individualitet. Og som Madonna, tåler hun ikke å bli eldre? Og jeg tenker, veit hun ikke at hun skal dø? Uten Karajan dør hun til slutt, hun òg – som alle oss andre. De fleste dør alene, har jeg hørt. Uten Karajan ved dødsleiet.

Så, omtrent der er Anne-Sophie Mutter, fiolinisten som stjernedirigenten Herbert von Karajan kalte et geni. Og muligens hadde han rett. Hun er et geni på alle mulige måter. Likevel er hun en artist som befinner seg i et lukket rom der alle dørene er låst. Det er noe rart med henne. Hun er antakelig den mest profilerte fiolinisten i verden. Gjør mye for å fremme klassisk musikk for ungdom, spiller samtidsmusikk og støtter unge musikere.

Hun er så dønn korrekt, og jeg liker å tro så dønn ærlig, at mange jeg snakker med ikke liker hennes spillemåte, som de oppfatter som maniert; at hun er mer opptatt av seg selv enn musikken hun spiller. Går det an å si at hun har alt og likes av ingen? Nei, det går ikke an. Likevel greier hun å være stjerne. samtidig som hun er kontroversiell i de tolkningene hun har gjort etter bruddet med Karajan.

Fakta:

Anne-Sophie Mutter

• Tysk fiolinist født i Reihnfelden i 1963 og oppdaget allerede som sjuåring.

• Ble stjernedirigent Herbert von Karajans protesjé i tenårene, med sin første plateinnspilling i 1978.

• De to samarbeidet nesten helt fram til Karajans død i 1989.

• Her skriver Egil Baumann om en ikke-eksisterende Mutter/Karajan-innspilling av Alban Bergs fiolinkonsert fra 1935.

Men samtidig innestengt i dette rommet, like gammeldags som for eksempel Madonna. I hvert fall sett i forhold til fiolinister som Viktoria Mullova, Janine Jansen og ikke minst Patricia Kopatchinskaja, den mest rabiate av dem alle. All tre er med på å gjøre musikken de spiller ny. De har kastet av seg denne forfinede borgerligheten som Anne-Sophie Mutter drasser omkring på og som hun aldri greier å tre ut av.

Og nå for å komme til poenget, hvis det er noe poeng i denne artikkelen om klassiske klassikere. Mutter har ingen innspillinger som faller på plass her. Hun har solgt flere plater enn de fleste andre klassiske musikere, men hun har ingen innspillinger som står der som definitive. Innspillinger som definerer et verk på en slik måte at de er umulig å komme utenom.

Jo, hun har én. Det er innspillingen av Alban Bergs fiolinkonsert med Berlinfilharmonikerne, dirigert av Herbert von Karajan. Den ultimate tolkningen av denne konserten, en tolkning som overgår alle andre. Problemet er bare at den ikke finnes. De rakk ikke å spille den inn før Karajan døde i 1989.

Isteden gjorde Mutter konserten med Chicago Symfoniorkester og James Levine. Fin den, men Karajan og Mutter i Berg er og forblir den beste innspillingen. Og det som gjør denne tolkningen helt annerledes enn alle andre, er at den inneholder alle tolkninger i én og samme tolkning. Det er en versjon som tømmer verket for alle videre tolkningsmuligheter. Det er det nærmeste vi kommer utopien, der verket kollapser fordi det er spilt så gjennomborende at det ikke er mer å hente der. Det er som om verket er blitt utslitt, blitt tolkningstomt.

Som vi skjønner, er det dette all tolkning dreier seg om, selv om det sjelden skjer. Men det skjer altså her i en innspilling som ikke finnes. Og det nettopp i en innspilling vi alle drømmer om. Mutter og Karajan på sitt absolutt beste. De holder hverandre i sjakk, kontrollerer hverandre. Hver for seg er de ingen, sammen er de mer enn dynamitt.

Og det er fordi de løfter Bergs konsert ut av musikkhistorien. Dette er ikke modernisme, eller romantikk. Tolkningen sprenger alle forståelsesrammer i sin dype skjønnet og drastiske dissonanser, i et verk som best kan kalles tonal tolvtonemusikk. All menneskelig erfaring, får de to fram.

Vi som har fulgt dette paret, vet at det gikk dårlig til slutt. Det høres i Tsjajkovskijs fiolinkonsert live fra Salzburgfestivalen i 1988, der Karajan, gammelmannsaktig, holder tempoet tilbake mens Mutter vil dra tempoet opp. Der og da skilles de musikalsk. De spiller egentlig hver sin konsert.

Siden gikk Mutter solo. Hun tok kontrollen alene. Jo da, det står navnet til noen dirigenter på platecoveret, eller en eller annen pianist, men det er Mutter som styrer foredraget. Mutter er større enn seg selv. Og hun spiller for alle og ingen. I Alban Bergs fiolinkonsert gjør hun ikke det. Hun og Karajan spiller for verket, for å bli kvitt det.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. februar 2018 kl. 08.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk