Klassekampen.no
Mandag 5. februar 2018
TRIO: Som nærmer seg gjennombruddet.FOTO: MARY KANG
Duverden!

album

Khruangbin

Con Todo El Mundo

Dead Oceans/Night Time Stories

HHHHHI

Selve ordet «Khruangbin» er visstnok folkelig thai for «flygemaskin», men trioen som skjuler seg bak bandnavnet er helt Texas. Og hvorfor ikke, delstaten er historisk sett en musikalsk smeltedigel av dimensjoner. Instrumentaltrioen Khruangbin har på sitt vis også føttene plantet godt i stolte lokale tradisjoner av både historisk og mer moderne art – trommeslager «DJ» Johnson har bakgrunn som rapprodusent for lokale legender som Paul Wall, Big Pokey og Z-Ro, og møtte gitarist Mark Speer i sitt sidegig som kirkemusiker. Mens tittelen på deres nye album kommer fra standardsvaret «den kule bassisten» Laura Lee pleide å gi sin bestefar, hver gang han stilte spørsmålet som også stiles på albumets åpningskutt; «Cómo me quieres?» – «Hvordan elsker du meg?»

Et passende intimt, personlig, hjemmekjært men samtidig globalt perspektiv for et album som Khruangbins andre, etter 2015-skiva «The Universe Smiles Upon You». Som i langt tydeligere og mer direkte grad bar preg av de obskure surf-, funk- og psychedelia-relikviene fra syttitallets Thailand som trioen opprinnelig bondet over en felles fascinasjon for. På «Con Todo El Mundo» er sounden langt mer globalt, muligens preget av en usedvanlig aktiv tilværelse som liveband i årene mellom, men først og fremst dreier det seg nok om noe litt annet, om den nye lyttevirkeligheten som fortsatt relativt unge musikere som Khruangbin er formet av.

En vidunderlig ny verden hvor samleplater med obskur asiatisk provinsfunk ligger tilgjengelig foran fingertuppene dine side om side med jamaikansk dub, britisk psychedelia eller for den saks skyld pre-revolusjonær iransk glamour-pop. Hvor man står fri til å skape sin egen distinkte kanon å operere ut fra. Dog er det verdt å påpeke at det er langt lettere å orientere seg frem til et eget sound uten å snuble, i dette post-strømmingslandskapet, om man står med føttene trygt plantet i mer jordnære (og fysiske) lokale tradisjoner. Slik tilfellet synes å være med Khruangbins selvsikre, stilsikre miks av globale innflytelser.

For eksempel har gitarist Speers trukket frem iranske Googoosh (Musikkmagasinet-coverstjerne helt nylig!) som den viktigste enkeltinnflytelsen under innspillingen av dette albumet. Det høres faktisk, særlig i den melodramatiske og diskret midtøstenske melodiføringen på spor som «Maria También» eller «Rules».

Dette er en vidunderlig ny popverden mange av oss har drømt om, musikk som følger en kanon hvor en skikkelse som Googoosh får lov til å overskygge, tja, Bob Dylan, The Beatles og Bob Marley. Det i seg selv er nok til å fylle den ellers svært enkle formelen til Khruangbin, med deres djupe bassriff, minimalistiske funktrommer og nostalgisk røykfulle renskårne reverb-gitarmelodier, med et innhold, et «purpose» og et «why».

Men den egentlige x-faktoren her er noe annet, mer velkjent. Det er lyden av tre usedvanlig samkjørte musikere som ikke bare elsker å spille sammen, men også har både selvsikkerhet til å begi seg ut mot yttergrensa av sine ferdigheter og sitt etablerte lydbilde, og selvkritisk sans til å skjære vekk all unødig ornamentering.

De er nærmest skjebnebestemt til å på et eller annet tidspunkt i karrieren ende opp som håndplukket backingband av en eller annen aldrende legende (og la oss håpe det blir Googoosh som slår på tråden med tilbudet de ikke kan si nei til!). Men de har kommet en lang vei på egen hånd, og tar nye sjumilssteg ut i verden med et album som garantert vil gi dem mange nye venner verden over.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. februar 2018 kl. 08.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk