Klassekampen.no
Mandag 5. februar 2018
TRE (A) MIGOS: Fra venstre Offset, Quavo og Takeoff. FOTO: ALEX MCDONELL
Kulturuke: Atlantarapstjerner på autopilot i privatjetten.
Rikenes tilstand

album

Migos

Culture 2

Quality Control/Motown/Universal

HHHHII

Ah, romertallsalbumet, ja. Som regel et tilbake-til-røttene-forsøk på å gå tilbake til formelen fra et klassisk album, sounden fanbasen savner sårt, og de senere år noe av en smittsom sykdom i rapverdenen. «Culture II» er imidlertid et litt annet type beist. Sluppet 364 dager etter at «Culture» og ikke minst singelen «Bad and Boujee» ble en nokså uventet triumf og et mainstream-gjennombrudd for en raptrio som av mange var avfeid som en gimmickbasert farsott som for lengst hadde blåst over (med sin triolbaserte signatur-flyt og virale «Versace» fra 2013), en slags tjuetitallets Das EFX.

Fra en unektelig underdog-posisjon fremstod Migos på «Culture» som en uimotståelig energisk, hardtarbeidende og tidvis også svært oppfinnsom rapgruppe. Og dette i en forbausende renskåret form. «Culture» var med sine relativt knappe 13 låter og en spilletid rett under en time et klassisk rapalbum, midt oppi all sin ellers hypermoderne form.

Det er ikke tvil om at Quavo, Offset og Takeoff har jobbet hardt for å forbli på topp i det knappe året som har gått siden den gang. Den popkulturelle synligheten har de ivaretatt både gjennom profilerte gjestevers, særlig fra den fortsatt udiskutable frontmannen Quavo, som på et tidspunkt sist sommer hadde ti plasseringer på Billboards topp hundre (kun tre av disse med Migos) i samme uke. Og ikke minst gjennom det mye omtalte og smått stormfulle forholdet mellom Offset og fjorårets største gjennombruddsartist innen urban amerikansk pop, rapperen Cardi B.

Sist sett som scenestjeler under forrige ukes Grammy-utdeling. Hvor Migos for øvrig tapte i rapklassen, mot en antatt motsetning, den sosialt bevisste vestkystrapperen Kendrick Lamar, av mange ansett som en slags tradisjonsbærer, i motsetning til antatt ignorante Atlantarappere som Migos. Mon dét.

Den ganske komplekse posisjonen en gruppe som Migos inntar i forhold til den bredere afroamerikanske musikkarven, kan kanskje best illustreres ved en låt som «Too Much Jewelry», spor ti på «Culture II». Låten er et samarbeid med produsenten Zaytoven (og dessverre dette albumets eneste).

Zaytoven er i seg selv en høyst levende forbindelse mellom tradisjoner, som hver søndag spiller piano i sin lokale (fri)kirke en times kjøretur utenfor Atlanta (i en sedat forstad), mens han på hverdager benytter sin usedvanlige melodisk-improvisatoriske teft finpusset gjennom et liv i den folkelige kirkemusikkens tjeneste til å produsere stilsettende gatesmarte raplåter som Migos-gjennombruddet «Versace», samt en lang katalog i tospann med det lokale ikonet Gucci Mane.

Og «Too Much Jewelry» er i første rekke en oppdatert versjon, eller en slags hyllest, til den straks ti år gamle Gucci Mane/Zaytoven-klassikeren «Jewelry». 2018-versjonen er en feiring av den moderne Atlanta-rappens røtter, og er musikalsk sett ganske sofistikert, som en slags raffinering av tradisjonen. Quavos sedvanlige utbredte bruk av autotune blir harmonisk utbygd på broen, av langt mer analogt varme vocoder-effekter.

Samtidig er det en pussig trippel bunn her, idet Gucci-originalen i seg selv er en ironisk, kjærlig vri på omkvedet fra Luther Vandross-klassikeren «Never Too Much» fra 1981. En høyst subjektiv påstand: Da Gucci Mane i 2008 vred Vandross’ overstrømmende romantiske kjærlighetserklæring over i en overdådig hyllest av materielle goder i form av diamantbesatte gullkjeder, skapte det allikevel mindre kognitiv dissonans, eller ubehag om du vil, enn det gjør når Migos strammer skrua ett hakk til i 2018.

Det er flere mulige årsaker til dette. Én ting er at Gucci Mane, på tross av at han etter det bredere gjennombruddet i løpet av dette tiåret ofte har blitt fremstilt (og etter hvert også spilt med i rollen) som en slags karikatur, er en mer grunnleggende menneskelig rapper, eller låtskriver, enn Migos. I bunnen for alt han gjør ligger en slags eksistensiell smerte fra levd gateliv, som kanskje også er det som åpner hans uttrykk for en medmenneskelig varme og humor som er ganske fraværende hos Migos.

Den altoverskyggende materialismen i deres tekstmessige uttrykk er så klart en slags skyggesideversjon av den amerikanske drømmen, men hos Migos er dette bare en slags selvinnlysende, grunnleggende forutsetning som aldri utfordres, eller tematiseres som hos en Kanye West (som for øvrig også bidrar her, på den skuffende nok litt anonyme «BBO»).

Dissonansen eller ubehaget er vanskeligere å ignorere på denne 106 minutter lange mastodonten enn på det konsise popalbumet «Culture», hvor presentasjonen gjorde det lettere å forholde seg til trioen som ren lyd. Slik deres rapstil i stor grad tross alt innbyr til. Vokalen ligger andre steder i lydbildet enn man er vant til fra tradisjonell rap, og kan like gjerne være melodibærende eller fungere som atmosfæriske lydeffekter, sammenlignet med tradisjonell rapfremførings mer perkussive og samtidig autoritativt meningsbærende rolle.

«Culture II» låter riktignok strålende rent lydmessig, mye takket være veteran Mike Dean som har mikset og mastret albumet (og endog bidrar med en frekk liten gitarsolo på «Emoji a Chain»). Men låtmaterialet er påfallende og forbausende ujevnt. Rapmessig er de blitt så formsikre at det er litt forutsigbart. Det energiløftet man tidligere kunne få av å høre et velplassert Migos-vers, kommer på «Culture II» foruroligende og talende nok snarere fra velplasserte albumgjester. Ikke minst har Cardi Bs vers på «Motorsport» en merkbar tilstedeværelse i nu-et som skiller seg ut fra resten av skiva.

Det er utvilsomt minst 13 låter her av like høy kvalitet som forrige album, men du må selv navigere deg frem til dem, og for undertegnede dukker ikke de virkelige høydepunktene opp før rundt en time inn. Noe som altså skaper mer tid til refleksjon rundt muligens sekundære ting som for eksempel budskap og ideologi, enn dette albumet strengt tatt har godt av.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. februar 2018 kl. 08.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk