Klassekampen.no
Mandag 5. februar 2018
EN NORMA SOM BRENNER SEG FAST: Hrachuhi Bassenz’ første arie bergtok vår anmelder – et stort operaøyeblikk.FOTO: ERIK BERG
Fulltreffer i Operaen: «Norma» har alt hva en Bellini-forestilling krever – og ender opp som en oppvisning i sangkunst.
Feiring av stemmen
HETT: Mellom Pollione og Adalgisa.FOTO: ERIK BERG
IKKE BARE LYD: Også det visuelle imponerer i «Norma».FOTO: ERIK BERG

Opera

«Norma»

Musikk: Vincenzo Bellini Libretto: Felice Romani

Regi: Sigrid Strøm Reibo; musikalsk ledelse: Antonino Fogliani / Boris Schäfer; hovedroller: Dshamilja Kaiser (Adalgisa), Hrachuhi Bassenz (Norma), Arnold Rutkowski (Pollione)

Den Norske Opera & Ballett, 26. januar

Bellinis musikk er ofte enkel, med et ompa-komp i orkestret. Samtidig var han et melodisk geni, og sammen med Rossini og Donizetti en av de mest sentrale bel canto-komponistene. Sammen utviklet de både operasjangeren og vårt syn på sangstemmen. Bellinis operaer gir sangerne muligheter til å vise fram sine kunster i skjønne toner og heseblesende melodisk snirklete ornamenteringer. Du kan se dårlige sangere i operaer av komponister som Mozart, Wagner eller Verdi, og likevel få noe ut av dramaet. Hos Bellini står og faller det imidlertid på prestasjonene til sangerne og orkestret. Og Den Norske Opera & Balletts oppsetning av «Norma» har alt hva en Bellini-forestilling krever.

Sangsolistene er fabelaktige, og jeg er usikker på om jeg har sett og hørt en casting av så jevnt høy klasse i Oslo før. Samtidig som de behersket stilen fullt ut, sang de med distinkt forskjellige personligheter. Hrachuhi Bassenz, som Norma, hadde en myk og innsmigrende klang, samtidig som hun kan la vibratoen blomstre og gå fra skjønnhet til raseri. Scenen der hun avleverer sin første arie vil stå som et av operaøyeblikkene som brenner seg fast på trommehinnen. Ja, også på netthinnen.

Rainer Caspers lyssetting i forestillingen er nemlig sublimt vakker. Normas drakt som yppersteprestinne har blåtoner, men lyset frarøver klærne det blå og får dem til å framstå i en gråtone. Dette spiller mot «kunstverket» på scenen, bestående av noe som ser ut som scenevegger og stillaser tilsynelatende tilfeldig sammensatt. Kunstverket blir opplyst av svart-hvit video, og som oftest er det orkestret som projiseres, men andre ganger vises skogen der handlingen utspilles – eller noe annet. Scenebildet blir dermed en dus og malerisk utforskning av nyanser i svart, hvitt og grått, bare brutt av fakler som tempeltjenerne holder.

Bassenz har en klang som smelter inn i denne rikt nyanserte sceniske skjønnheten. Hun har nettopp det intrikate fargespillet i klangen, samtidig som spekteret av klangfarge egentlig er ganske begrenset hos henne. Hun har rendyrket en type skjønnhet som hun kan framføre med minst like mange nyanser som scenens svarthvite fargemeditasjon. Min eneste innvending mot Bassenz, er at hun på mer dramatiske steder ikke har nok klang til å sveve over orkestret med letthet. Likevel, jeg får frysninger nedover ryggen når jeg i etterkant av forestillingen framkaller den myke følelsen av vibrerende skjønnhet.

Dshamilja Kaiser, som Adalgisa, en annen prestinne og en av Normas nærmeste, har et helt annet klangideal. Hun synger med en full brystklang, selv i de mer stille og subtile avsnittene, og hun kunne lett ha sunget Verdi eller Wagner, som jo krever mer trøkk i klangen. Det høres samtidig mer nærværende og dramatisk ut, men hun kan likevel tre tilbake i skjønnsang. Og hun har også noe instrumentalt over måten hun omgås løp og sanglig ornamentikk.

Dette kan høres kaldere ut enn Bassenz’ estetikk, og Kaiser har et mer saklig og direkte uttrykksregister. Men dette handler om valg og idealer, og muligens liker jeg Kaiser best av sangerne på scenen. Samtidig er det fascinerende hvordan disse to klangverdenene kan møtes sammen i en subtil duett, der begges særpreg tas vare på samtidig som de fullstendig smelter sammen i myk kontemplasjon over samtalen om kjærlighet, aksept og tilgivelse. At så forskjellige uttrykk kan enes om en felles klang, er ikke bare et mysterium, men blir et vakkert bilde på at mennesker kan vokse og utfolde seg, hvis vi møter andres særegenheter med nysgjerrighet.

Arnold Rutkowski, som Pollione, har heltekvaliteter over sin stemme. Han glir ofte inn på toner nedenfra, som kan gi en gråtende og inderlig kvalitet. Det kan lett bli noe komisk over en slik stil, men han går aldri i den fellen. Oroveso er ikke nevnt som en av hovedrollene, men Simon Lims trygge bass må nevnes på lik linje med andre unike stemmer i denne mesterlige castingen.

Til tross for at Bellinis musikk kan virke endimensjonal, er han mye mer enn ompa og vakre melodier. Særlig «Norma» er et verk med flere lag. Norma er altså yppersteprestinne. Hun har avlagt kyskhetsløfte, men har likevel fått to hemmelige barn med den romerske prokonsulen, Pollione. Og det er nettopp romerne som er den store fienden. Normas folk, gallerne, ønsker å gå til krig, men hun maner til fred. Kjernen i verkets dramatikk handler om at Pollione ønsker å gå fra Norma, for å ta med seg Adalgisa og gifte seg i Roma. Operaen handler om at det finnes roller som begrenser vårt personlige handlingsrom. Eller, det handler om storpolitikk, eller vennskapets grenser, eller om politisk religion og mye mer.

Regissør Sigrid Strøm Reibo har tatt noen gode valg, framfor alt gjennom å tre tilbake og la sangen stå i sentrum. Men at prestinnens indre rom bare er skilt fra det offentlige rommet gjennom en scenevegg, kan være et bilde på at makt, politikk og hierarkiske relasjoner er en skapt kontrakt, det er en kulisse, heller enn noe som er blitt gitt oss av naturen. Og valget av samarbeidspartnere i videokunstnerne Claudia Lehmann og Konrad Hempel er ypperlig. Orkesteret som projiseres på scenen løfter fram musikkens indre liv, og de nesten abstrakte skogsscenene er ikke bare vakre, de gir også rom for meg som tilskuer til å la sangen trekke meg inn i en annen verden. Videoen blir imidlertid problematisk der referansene er altfor tydelige, som når et nummer av tidsskriftet Foreign Affairs plutselig dukker opp med overskriften «America’s Forgotten Wars». Jeg er da intelligent nok til å ikke måtte få regiteamets propaganda skrevet på nesen min.

Et annet ørlite minus: Koret begynner å synge ute i salen, men jeg er ikke sikker på at en slik klisjé fungerer for å bygge ned avstanden mellom publikum og hendelsene på scenen. Når det store koret setter inn, nettopp fra scenen, blir det imidlertid storslagen scenisk opera, og vibratoene fra livet i Gallia vibrerer bokstavelig talt gjennom kroppen.

Til sist må Antonino Fogliani få plass i rampelyset. Han holder i taktstokken, kjenner bel canto-stilen som få andre, og han kan gi liv til de intetsigende ompa-figurene. Fogliani kan løfte orkestret slik at akkompagnementet får eget musikalsk og dramatisk liv. Han viser fram det som finnes av skjønne melodier og eget uttrykk hos musikerne, men ikke minst er han en fabelaktig medspiller for alle de forskjellige sangpersonlighetene på scenen. Han er sentral i å trekke dette sammen til ett felles uttrykk, og han får oss publikummere til å trekke på smilebåndet av de rent virtuose kvalitetene ved orkestrets spill.

Hele forestillingen er en orkestral glede å lytte til, og Sigrid Strøm Reibo har skapt en effektiv regi som tar vare på verkets musikalske kvaliteter. Men mest av alt er forestillingen en feiring av sangkunsten, gjennom de fabelaktige solistene som er gjester ved Den Norske Opera & Ballett.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. februar 2018 kl. 08.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk