Mandag 5. februar 2018
ANNIE CLARK KANONISERES: Her fanget alene på scenen under Day for Night-festivalen i Texas nylig. FOTO: RICK KERN/WIREIMAGE
St. Vincent solo på scenen: Der hun imponerte Sondre Lerche ved å bryte de fleste utdaterte regler for et godt rockeshow.
Så kom Helgenen fram
«Marry Me» (2007)
«Actor» (2009)
«Strange Mercy» (2011)
«St. Vincent» (2014)
«Masseduction» (2017)
En av vår tids fremste indieartister og konseptualister tar steget opp med deler av lydbildet innspilt på boks, med stor frihet og artistisk briljans.

Konsert

En kopimaskinkopiert punkfanzine-aktig flyer som lover «Family! Fun! Fantasy! From fear to freedom», sirkuleres på vei inn døren til Hollywood Palladium. Den usedvanlig fremgangsrike og begavede låtskriveren og konseptualisten Annie Clark, bedre kjent som St. Vincent, er i Los Angeles i anledning sin «Fear the Future»-turne, med en forestilling i tre deler. Første del, i flyeren rolig omtalt som «Genesis», er verken det jeg forventer eller frykter.

Inne i den nylig restaurerte art deco-dansesalen fra 1940, blir vi ønsket velkommen av artistens tante og onkel, den anerkjente jazzduoen Tuck & Patti. De to står nydelig hvitkledd, tett mot midten av scenen; han hvit, med langt sølvgrått, krøllete hår og en diger Gibson jazzgitar hengende høyt ved brystet; hun svart, med langt, mørkt hår og synbart utsøkt mikrofonteknikk. Som tenåring fikk niese Annie prøve seg som både roadie og oppvarmingsartist på turne med onkel Tuck og tante Patti. Finnes det noe finere å være i nærvær av enn gode familierelasjoner og rause tjenester som gjengjeldes? Jeg har selv hatt gleden av være supportartist for St. Vincent ved et par anledninger, og det slår meg at åpningen ved Tuck & Patti, både musikalsk og som fortelling, gir en så mye rikere opplevelse for oss i publikum, enn noe en ordinær, semi-hipp indieartist kunne drømt om å skape. Stemningen er overraskende intim, lydhør og varm, spesielt for å være en konsert blant 4000 hipstere og showbiz-kids i Hollywood. Til skapelsesberetning å være, er denne første delen nøktern, om enn noe i utakt med det paranoidapokalyptiske navnet på turneen.

Fakta

St. Vincent

• Annie Clark ble født i Tulsa, Oklahoma i 1982 og er utdannet fra Berklee College of Music.

• Hun var i en periode medlem av Sufjan Stevens’ band og indiekorgruppa The Polyphonic Spree. Og albumdebuterte som St. Vincent i 2007.

• Siden den gang har multiinstrumentalisten Clark utviklet og forandret uttrykket sitt flere ganger, mest merkbart og mest kritikerrost på albumene «St. Vincent» (2014) og «Masseduction» (2017).

• I forrige uke ble hun annonsert som en av headlinerne under Øyafestivalen i Oslo i august.

• Artikkelforfatter Sondre Lerche har selv vært support for St. Vincent ved et par anledninger. Han bor for tida i L.A.

Det brede teppet, som har dekket hele scenen, trekkes tilbake – litt. Bare nok til at St. Vincent plutselig står der i spotlighten – helt ytterst på scenekanten, stage right – og synger sin første signaturlåt, «Marry Me», fra 2007 og debutalbumet ved samme navn, over et utsøkt strykerarrangement. Rockepuristene blant publikum håper muligens allerede nå at musikerne med strykeinstrumentene bare gjemmer seg bak sceneteppet for dramatisk effekt. De yngre lar seg lettere beruse av det blendende nærværet av artisten, uten å automatisk bry seg om hvorvidt alle lydene vi hører lages eller trigges her og nå, i øyeblikket.

Sceneteppet viker litt til, og enda en låt fra debuten får ny lyd og visuell representasjon. St. Vincent får utlevert en gitar av en svartkledd ninja, noe som vil gjenta seg mellom nesten hver eneste låt utover kvelden. Hun er selv kledd i en rosa, tettsittende lakk-body med lårhøye lakk-støvletter, pyntet med et par rosa svømmearm-lignende myke fjær-kreasjoner klamrende rundt biceps. Kronologisk gjenskapes nøkkellåter og indie-hits fra hver av hennes fire tidligere album, mens sceneteppet gir etter, litt etter litt, og hennes startposisjon flyttes mot sentrum – mot massene, låt for låt.

Fra den noe barokke, tidsriktig små-quirky begynnelsen, via mer fragmenterte art-rock- og art-pop-stykker, som det korte høydepunktet «Actor Out of Work» fra 2009, til nesten-hit’en «Cruel» fra 2011, stadig helt alene og enestående på scenen. Annie Clark er en drøy gitarist, som tilsynelatende uanstrengt komper seg selv med egenrådige figurer og kontramelodier, samtidig som hun ikke går av veien for å shredde bombastisk med sin signatur-lyd, pedalen ZVEX Fuzz Factory, som jeg mener å påstå at ingen temmer bedre enn henne.

Alt dette, ofte mens hun synger, uten å vike en tomme i noen av disiplinene. Sangere med mye ansvar på sitt komp-instrument har en tendens til å slurve i en av disiplinene, rett og slett fordi det bare er så mange toner og bevegelser en menneskelig kropp makter å synkronisere og reprodusere samtidig. Syngingen kan lett havne bakpå, for å gi mer plass til å trekke pusten, eller for å få det rytmiske til å gå opp på gitaren. Slik starter ofte en kjedereaksjon der alle bitene forskyver seg, med en grunnkomposisjon som til slutt blir flatere, løsere eller mindre potent live.

Slik er det ikke på konsert med St. Vincent i kveld. Alt er skarpt, stramt og på plass. Eneste låten som lider noe av mangelen på live-musikere, er «Rattlesnake» fra forrige album, den selvtitulerte major label-debuten fra 2014. Jeg savner den litt løsere labben i det underliggende synthbassriffet som enda sitter godt i kroppen min. Akkurat dette føles her litt stivere, med den lekne, ukvantifiserbare følelsen ofret, kanskje for å få noe annet til å gå opp? Det skal sies at alle backingtracks virker nøye omarrangert og spilt inn spesielt for forestillingen. Og det går unna, på skinner, i knappe overganger, mot klimakset «Birth in Reverse», der Annie skriker mot publikum – I wanna go faster – hvorpå den pre-innspilte beaten responderer med å intensiveres. Faster, kommanderer hun, og beaten adlyder selvsagt. Det er utrolig hvilke kunster St. Vincent kan få maskinene til å gjøre for oss.

Så trekkes teppet for igjen, og en liten kunstpause inntreffer mens kostyme, scene og program forandres, og publikums paletter renses. Jeg må innrømme at jeg var noe forutinntatt før konserten. Musikkbladet Uncut trykket en meget negativ anmeldelse av London-opptredenen hennes i fjor høst. Anmelderen var tydelig skuffet, nesten indignert, over at ikke et liveband omsider materialiserte seg på scenen. Tanken på at den hvite indierockens dronning kunne våge å fronte sitt nye tilsynelatende mainstreamflørtende album alene på scenen, virker tydeligvis uhørt og provoserende på flere. Indie-verdenen pynter seg som kjent hyppig med å agere en søkende, åpen og liberal grunninnstilling, men viser seg ofte å være fanget i en del av de samme klaustrofobisk konservative konvensjonene som rocken generelt.

En ung, meget begavet, allsidig musikervenn av meg i Williamsburg hadde også hørt ryktet om at St. Vincent valgte å turnere uten band denne gang. Også han hadde tatt det nesten personlig, til tross for at han bare hadde opplevd konserten gjennom et par klipp på Youtube. Hans mine var nesten konspiratorisk da han antydet at det hele måtte være et økonomisk betinget valg. På turne kan det for så vidt argumenteres for at alle valg blir økonomisk betinget, men det slo meg at den kvinnelige soloartistens valg om å opptre solo satte sinnene i kok i ellers sindige menn (og kvinner?) på en måte som gjorde meg virkelig nysgjerrig på oppleve selve showet.

Heller enn å savne den visuelle bravadoen til et såkalt liveband, blir det for meg som om hovedpersonens betydelige gaver kommer i ekstra skarpt fokus her – med hjelp til å zoome inn på det briljante musikalske arbeidet på scenen. Fra en artist med utspring i både punk og det uavhengige musikkmiljøet (nå på stort plateselskap, vel å merke), er kanskje nettopp det faktum at hun opptrer alene, med store deler av lydbildet på boks, et symbol på den type «freedom» som ble annonsert i flyeren? Det er uansett befriende å oppleve en stor indie-artist forholde seg så fritt til markørene for musikalsk autentisitet, samtidig som det skal sies at ingenting tydet på at turneen opererer på sparebluss.

Kanskje har St. Vincent latt seg inspirere av liveshowene til artister fra andre sjangre og planeter, for eksempel konseptualistkollega Kanye Wests beryktede «Saint Pablo Tour», der han i timevis var mutters alene på en scene flytende over publikum? Eller en hvilken som helst rapper som har motstått fristelsen å hyre inn et liveband for å berolige rockistene. I hiphop og de mange elektroniske sjangrene som stadig blør over i popen, er det å synge eller rappe over pre-innspilte tracks, med eller uten medbrakt DJ eller sidekick, selve normen – og gir kanskje soloartister et større spillerom, uten arkaiske autentisitetsmarkører. Som kulturkonservative rockeimperalister i St. Vincents tilfelle altså forsøker å bruke mot en artist som samtidig helt udiskutabelt både kan spille og synge bedre enn de fleste. Derfor dunster det for meg en flau eim av maskulin indignasjon over at Annie har «sviktet band-gutta» under denne type innsigelser. Men St. Vincent har virkelig aldri vært et band. Dette er en artist som mer enn de fleste har skapt seg selv i sitt bilde på scenen, og i så måte er kanskje denne turneen et siste og tydeligvis svært nødvendig oppgjør med de klamme, nesten utelukkende hvite, heteronormative indierock-konvensjonene.

I tredje og siste del av forestillingen fremføres hele «Masseduction» (2017), St. Vincents seneste, i mine ører svært vellykkede album – fra spor én til tretten. Men uansett hvor åpen man måtte være, er ikke dette et album som verken føles naturlig eller enkelt å gjenskape alene på scenen. Platen er noe, om enn ikke påtrengende, preget av produsent og låtskriver Jack Antonoffs mer mainstream-omfavnede touch – et faktum som på avstand ikke tiltalte meg særlig, inntil jeg hørte albumet.

Nå er bakteppet av et animert, vampyr- og skrekkfilm-aktig skrik fra forrige avdeling erstattet med en diger videobackdrop, som svært effektivt bruker filmsnutter knyttet til «Masseduction», hovedsakelig visuelle fremstillinger av artisten selv, til å masse-forføre publikum. Annie Clark er nå iført en sølvbody av skinn. Pastellgrønne tettsittende ermer går fra håndleddet, via albuen og opp mot underarmen. Som St. Vincent, gjør hun seg selv larger than life – og masseprodusert – et produkt hvis kropp, utseende og ytre brukes og kopieres om og om igjen på lerretet bak henne. Mens originalen av kjøtt og blod jobber, forhandler, utleverer og lever midt mellom den store skjermen og oss.

Åpningslåten «Hang on Me» er øm og ydmyk, og konkluderer You and me, we’re not meant for this world. Påfølgende «Pills» er tydeligvis allerede en publikumsfavoritt, et hjernevaskende catchy barnerim om piller og oppdagelsen av å ha satt i gang noe en ikke har forstått omfanget av: I can’t even swim in these waves I made. Tittelkuttet, spor tre, viderefører tematikken rundt ordspillene i masseduction på den mest idiotbriljante måte med linjen I can’t turn off what turns me on. Både hjertet og kroppen vil ha det det/den vil ha. Men ikke alltid det samme.

Under den i kveld ekstra pikante «Los Ageless» ser vi på skjermen bak Clark et nesten mumieaktig ansikt, dekket av kritthvit bandasje som skjuler en type kosmetiske inngrep som for mange fanger den mest tragiske essensen av Hollywood, men som i botox-æraen har blitt såpass normalisert og utbredt at den sikkert treffer like godt på scenen i en hvilken som helst moderne storby. Uansett låter det fenomenalt, og særlig versene fremstår grovere og bedre enn hva den litt stive, spinkle albumversjonen tillater.

«Los Ageless» sin geografiske amerikanske motpol kommer også, i den myke kraftballaden «New York», den tilsynelatende mest inderlige og minst stiliserte St. Vincent-sangen så langt. Nå står hun rett foran oss, uten gitar, men med nydelig prefabrikkert piano, og synger sårbart om kulturkollisjonen som oppsto da kjærligheten traff henne i New York. Salen synger med. Denne kommer Annie Clark til å måtte spille for St. Vincent sitt publikum resten av livet.

Nettopp fordi St. Vincent er en konseptuelt briljant artist, kan det være lett å overse at «Masseducation»-albumets største styrke er hva som gjemmer seg under rustningen: Strålende sanger om et vanlig hjerte og en vanlig smerte fanget i uvanlige omstendigheter (med eller uten åpenbare referanser til hennes eget samlivsbrudd med modellen og skuespilleren Cara Delevingne).

Der hennes to foregående album kunne oppleves lekne på en streng og beregnende måte, ofte med noe ufølsomme, cut and paste-aktige strukturer og hooks som tjente konseptet vel så mye som følelsene, preges «Masseduction» av et humant slør av etterpåklokskap. Og særlig del tre av konserten oppleves både varm og virkelig, uten å ofre den suverene fremtoningen til artisten, som nå makter å gjøre seg selv både menneskelig og overmenneskelig på en gang.

Denne følelsen forsterkes med små fysiske grep i scenerommet. Når Clark ikke har hendene fulle med de stadig skiftende gitarene, som hun håndterer med en autoritet og tone som er en helt essensiell del av hennes soniske identitet (hvor mange av dagens artister kan man si det om?), inntar hun nå scenegulvet liggende, som på høydepunktet «Happy Birthday, Johnny». Teksten er både selvbebreidende og selvrefererende, og åpner et nytt rom i fortellingen om St. Vincent, der den oppsummerer de målrettede stegene hun har tatt ut av en snever indie-boble og inn i en større offentlighet. Alt i kontrast til den pjuskete Johnny, som kjente henne før hun ble St. Vincent. Kanskje er han en tidligere rockebandkamerat som ikke vil like at hun nå står på scenen uten ordentlige musikere? Det handler om prisen for kunstpoppen, og alle de man møter, bryter brød med og etterlater seg på veien mot scenen. Jeg opplevde dette øyeblikket som stort – både som drama, popmusikk og performancekunst.

Låtene på «Masseduction» er varierte, korte og fengende nok til at jeg nå har følt meg engasjert og underholdt i flere timer. Bare helt mot slutten, under to hver for seg vakre, men noe utypiske St. Vincent-ballader føles ideen om å på død og liv følge albumrekkefølge ørlite påtatt. Men etter 23 låters strålende, bokstavelig talt enestående engasjerende solo-show, kommer slutten brått, uten behov for ekstranummer eller noen former for ytterligere forføring.

musikk@klassekampen.no

St. Vincent spiller på Øyafestivalen i Oslo i fredag 10. august – på innendørsscenen Sirkus.

Artikkelen er oppdatert: 7. februar 2018 kl. 08.40
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk